Forsker Dagrunn Grønbech har nylig skrevet doktorgrad om eldre kvinner på Helgelandskysten.

Dette er kvinner som tidligere hadde en sentral rolle i naturalhusholdet. Nå lever de i isolasjon med ferdigheter som samfunnet glemte.

Kvinner med ansvar for alt

Avhandlingen er basert på et utvalg kvinnehistorier som beskriver kystkvinners liv og virke i etterkrigsårene. I denne perioden skjedde det en næringsendring og sentralisering, og naturalhusholdet ble avviklet.

Dette har fått innvirkning på kvinnenes liv.

Grønbech har intervjuet 20 kvinner som ble født rundt 1915. Forskeren har selv vokst opp i Herøy kommune på Helgelandskysten. Opprinnelig fikk hun stipend til å studere ungdom i lokalmiljøet.

- Da jeg intervjuet eldre kvinner om de unge, endret jeg etter hvert fokus. Jeg ble fascinert over den store avstanden disse kvinnene følte til den yngre generasjon.

- Kvinnene uttrykte irritasjon og sorg over de unge ikke forstod deres verdier. Jeg ville trenge dypere inn i deres verden, forteller Grønbech til Forskning.no.

Grønbech forteller at samtalene i stor grad har dreid seg om hjem, samarbeid og verdifall.

- Dette er kvinner som ofret alt for hjemmet, de hadde ansvar for matproduksjon og fremskaffing av klær. Når mannen dro på sesongfiske, hadde de i tillegg ansvar for det meste av gårdsarbeidet.

- Kystkvinnenes liv skilte seg på mange måter fra det som deres medsøstre i innlandet levde. De utførte arbeidsoppgaver som i innlandet var regnet som mannsarbeid. Deres arbeidsoppgaver var svært mangfoldige.

-Disse kvinnene har opplevd et tap i takt med næringsutviklingen, påstår Grønbech.

Isolert og ensomme

Det har skjedd store endringer i kvinnerollen og i fordelingen av omsorgsansvaret i hjemmet etter krigen.

- De eldre kvinnene føler manglende respekt for den erfaringsviten de besitter ut fra et vidt og mangfoldig kunnskapsfelt basert på naturhusholdet.

De har mistet sin status som både rådgiver og veiviser. Deres kunnskap har ikke lenger samme verdi, mener Grønbech.

- I dag føler kvinnene seg ensomme fordi deres ferdigheter og egenskaper ikke er verdsatt i samfunnet.

- De har hatt et overordnet ansvar og stått sentralt i husholdningen. Dette står i stor kontrast til den ensomhetsfølelsen de i dag føler. De føler at samfunnet og familien ikke lenger trenger deres ferdigheter.

Grønbach forteller også om en fremmedfølelse overfor barna.

- De kjenner seg ikke igjen i sine døtre som lever moderne liv med skillsmisser, fri barneoppdragelse og valg basert på egne lyster. Det individuelle samfunnet passer ikke den eldre kvinnegenerasjonen.

De eldre kvinnene opplever at de er ensomme. De sitter mye alene og barna kommer ikke på besøk.

Vil klare seg selv

- Jeg har intervjuet kvinner som i dag er minstepensjonister, som likevel har arbeidet hele sitt liv.

- Kvinnene opplever at omsorgsoppgavene har blitt profesjonalisert og institusjonalisert, uten at de selv ønsker å flytte på aldershjem. De vil greie seg så lenge de kan i eget hjem.

- Dette er kvinner som ikke fikk sosiale rettigheter på lik linje med fiskermannen før 1980-tallet. De er vant til å klare seg gjennom nettverk av familie og venner.

Grønbech kan for eksempel fortelle at mange av de gamle damene fremdeles går til butikken, tross vonde ben. Selv om de har krav på at varene levers hjem, vil de klare seg selv. Deres selvforsynthet er en viktig rettesnor.

En tapt generasjon, men ei bitre

Grønbech mener at damene befinner seg i en gråsone. Dette er sterke damer med viktige ferdigheter, men som likevel faller utenfor samfunnet.

- De tilhører en tapt generasjon. De lever i stor grad på minner om gamle dager, og de besitter en kompetanse som det ikke lenger er bruk for.

Grønbech understreker at kvinnene likevel ikke føler seg som tapere:

- Kvinnene mente de var fornøyde med sine livsvalg og at de ikke hadde noe å klage over. De var veldig stole av døtrenes karrierer og moderne livsførsel. Samtidig uttrykte de en irritasjon over at barna ikke forstod dem. Men jeg tror ikke de følte seg som tapere. Noe er vunnet og noe er tapt. De ser på livet som skjebnebestemt.

- Har avhandlingen et budskap utover kvinnenes enkeltskjebner?

- Disse kvinnene kan etter mitt syn revitalisere noen sentrale verdier som vi trenger i dagens samfunn.

- De praktiserte nestekjærlighet og var selvstendige uten å være selviske. De var svært opptatt av naturforvaltning, nøysomhet og gjenbruk. Dette kan vi lære mye av.

Referanse:

Dagrunn Grønbech: Kystkvinners liv og virke. Fra naturalhushold til enetilværelse. En verdighetsbeskrivelse. Ph. D. Avhandling, Universitetet i Tromsø, 2008. Grønbech disputerte 3. Oktober