De vil bare leke. De hopper, de slikker og de ser oss tiggende i øynene. Hvorfor har hunder så lyst til å være sammen med oss mennesker? Stamfaren, ulven, viser jo ikke antydning til interesse for å henge med oss.

Nå har svenske forskere funnet spor i genene som kan gi noe av forklaringen. Samtidig understreker de at ikke hele forklaringen på at hunder er så selskapelig anlagt ligger i arvematerialet.

– Vi vet at genenes bidrag til denne variasjonen bare er rundt 30 prosent. 70 prosent av variasjonen har å gjøre med andre ting, som for eksempel erfaring, sier Per Jensen til den engelske avisa The Guardian.

Jensen er professor ved Linköpings universitet og en av forskerne som har utsatt testhundene, alle av rasen beagle, for følgende eksperiment:

Utilgjengelig godbit

Hundene ble sluppet inn i et rom der tre godbiter var plassert under hvert sitt gjennomsiktige plastlokk. To av godbitene var enkle å få tak i, men det tredje lokket var umulig å åpne. Halvannen meter unna satt en forsker på en stol.

Det forskerne var mest nysgjerrige på, var hvor fort og hvordan hundene ville henvende seg til forskeren, som de ikke kjente fra før, for å få hjelp.

• Les også: Når ble hunden menneskets beste venn?

En ulv ville ikke bedt om assistanse i det hele tatt. Den ville prøvd å løse problemet på egen hånd.

– Vi vet at noen hunder også bare fortsetter å prøve, sier Jensen. – Men den mest vanlige reaksjonen hos hunder er å snu seg mot mennesket på et eller annet tidspunkt.

Fem kontaktgener

Nesten 500 beagle-hunder ble filmet mens de prøvde å få tak i godteriet. Forskerne undersøkte DNA fra rundt 200 av dem, de som var mest og de som var minst interessert i menneskelig kontakt.

– Vi fant en klar kobling til DNA som inneholder fem forskjellige gener av interesse, sier doktorgradsstudent Mia Persson i en pressemelding fra Linköpings universitet.

Blant hundene som søkte mye kontakt, var visse varianter av disse genene mer vanlige.

I denne videoen fra Linköpings universitet kan du se de godtsjuke beaglene i aksjon:

Også blant katter

Det er ikke nytt at den sosiale atferden til dyr og mennesker blir påvirket av gener.

– Forskning har for eksempel vist at jo mer sosial en hannkatt er overfor mennesker, jo lettere vil deres kattunger bli like sosiale, enda de aldri har hatt kontakt med ungene. Dette må derfor skyldes genene, sier professor Bjarne O. Braastad ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

– Det nye i Jensens og Perssons forskning  er at de har avdekket hvilke gener dette kan omfatte, sier Braastad i en e-post til forskning.no.

• Les også: Hunden var mat før den ble venn

Som alltid når det er snakk om gener, er det viktig å ha i bakhodet at de enkelte genene bare er biter i et veldig stort puslespill.

– Selv om gener gir viktige bidrag til atferd hos dyr og mennesker, vil egne erfaringer og miljøpåvirkninger kunne modifisere dette noe, understreker Braastad.

Han sammenligner det med tvillingforskningen som viser at to eneggede tvillinger som har vokst opp i ulikt miljø, kan bli veldige like, men ikke helt.

– Som med det meste innen biologi er det snakk om et samspill mellom gener og miljø, sier NMBU-professoren.

Autisme og ADHD?

Fire av de fem genene de svenske forskerne har påvist, er velkjent også fra mennesker.

– Disse er allerede kjent fra studier av sosiale problemer hos mennesker, slik som autisme og ADHD, sier Persson.

De er forsiktige med å legge altfor mye i dette funnet, men Jensen sier i pressemeldingen:

– Dersom sammenhengen kan bekreftes hos andre hunderaser, kan kanskje hunders oppførsel hjelpe oss å forstå nedsatt sosial funksjonsevne hos mennesker, sier han.

Referanse:

Persson, Jensen mfl: Genomic Regions Associated With Interspecies Communication in Dogs Contain Genes Related to Human Social Disorders. Scientific Reports, september 2016, doi:10.1038/srep33439.