Hvorfor må akademikere skrive i sånne oppstyltrede vendinger? Det er ingenting som blir klarere og mer komplett av å snirkle den ene indirekte bisetninga inn i den andre, skriver Arnfinn Sørensen.

Hva mener du egentlig, herr Bohm?

KOMMENTAR: David Bohm var en likandes fyr og en klartenkt fysiker og filosof. Så hvorfor lar han setningene trippe og snuble seg fram som John Cleese i sketsjen om «Ministry of Silly Walks»?

Jeg har nettopp kjøpt en e-bok av nobelprisvinneren David Bohm.

Ikke et vond ord om Bohm. Han var offer for den heslige og dustete McCarthy-forfølgelsen av venstrevridde i USA på 1950-tallet.

Ja, det var ille på den tida. Bare hør her. Raddisen og fritenkeren Bohm skulle ta doktorgraden på kollisjoner mellom atomkjerner.

Da oppdaget folka med blank messing og vinkler og striper at han hadde funni ut noe veldig nyttig – noe de trengte for å lage bomba som skulle slippes i hue på uskyldige japanere i 1945. For fredens sak.

Så Bohm blei fratatt alle resultatene sine før han rakk å publisere og fikk munnkurv om hele greia. Seinere ble han altså sparka fra universitetet i USA og sendt ut på landflyktighet til blant annet São Paulo i Brasil.

Språk på stylter

Så David Bohm synes jeg bra om. Men så har jeg altså kjøpt boka hans med essays som oppsummerer teoriene. Jeg skal skrive mer om dem når jeg har lest boka, men nå må jeg bare blåse ut om det håpløse språket hans.

Hvorfor må akademikere skrive i sånne oppstyltrede vendinger? Det er ingenting som blir klarere og mer komplett av å snirkle den ene indirekte bisetninga inn i den andre.

Her er et eksempel fra innledningen hans:

«Aside from what I feel to be the intrinsic interest of questions that are so fundamental and deep, I would, in this connection, call attention to the general fragmentation of human consciousness.»

Hva mener du egentlig, Bohm? Jeg prøver å nøste ut snirklene.

«Aside from what I feel to be the intrinsic interest of questions that are so fundamental and deep … »

Han er altså interessert i dype og grunnleggende spørsmål. Så skriv det, da! For eksempel: «I am interested in fundamental and deep questions.»

Det er ikke noe poeng i å skrive at han føler en interesse. Er du interessert, så har du så klart følelsen av å være interessert! Det er bare språklig slagg.

Og hva er forskjellen på en intrinsic interesse og bare en interesse? Kan en interesse være noe annet enn intrinsic? Du har jo interessen inni deg, for pokker, Bohm!

Dårlig koding

Og så er det det der med å gjøre det til en bisetning som peker mot neste bisetning: Aside from …

Det er ikke noe poeng i å belemre den stakkars hjernen til leseren med det som kommer, før det kommer.

Det er, for å snakke i dataspråk, dårlig koding. Du belaster mikroprosessoren til leseren med helt unødvendige klokkesykluser og fyller opp minnestakken hans med «her kommer det noe mer, men du får ikke vite hva det er ennå. Først må du lese noe annet».

Ta det heller i tur og orden! Først skriver du at du er en dyp fyr, bla-bla (som også kunne vært strøket, for hvem tror at en nobelprisvinner i brasiliansk landsforvisning som skriver om filosofi er en overfladisk strandløve på Copacabana), og fortsetter du med resten, for eksempel sånn:

«I am interested in deep and fundamental questions. But I … »

Slappe språkfisker

Ja, her må jeg stoppe igjen. For resten av setningen styltrer seg videre i samme stil.

«I would, in this connection …» Ja, hvilken annen sammenheng skulle det være snakk om? Du skriver det jo i denne sammenhengen! Du trenger ikke å skrive det!

«… call attention to …» Selvfølgelig henleder du oppmerksomheten. Det er faktisk det vi gjør når vi skriver noe! Vi henleder oppmerksomheten. Du trenger ikke å skrive det!

«… the general fragmentation of human consciousness»

Okei, nå begynner jeg å bli pirkete. Men – hva er forskjellen på en «generell» fragmentering av den menneskelige bevissthet og bare fragmentering av den menneskelige bevissthet?

Du trenger ikke å klaske på det slappe ordet «generell» hvis det ikke er i kontrast til en annen og spesiell fragmentering der oppe i nøtta. Og noen sånn spesialitet finner jeg ikke nyss om.

You talk like John Cleese walks

Vet du hva dette minner meg mest om, David Bohm? (Nei, det vet du ikke, for du er tatt opp i «The Implicate Order», for å bruke ditt eget begrep om den store tidløse sammenhengen vi kommer fra og går til.)

Jeg skal skrive hva det minner meg om. Setningen din er den språklige utgaven av John Cleese sin «silly walk».

Her er hva du kunne skrevet, og ingen mening ville gått tapt:

«I am interested in deep and fundamental questions, especially how human consciousness is fragmented.»

Hvordan har Bohm sluppet unna med sine språklige silly walks? Hvorfor insisterer han på å trippe rundt i snirkler istedenfor å gå rett fram og vise vei for leseren – meg?

Ikke pirk borti en nobel prisvinner da, De!

Kanskje kan forklaringen være at forleggeren har latt seg blende av nobelprisen?

Jeg er bare en pensjonert bladfyk – attpåtil uten blad – og rekker ikke Bohm til opp på støvelskaftet i faget som skaffet ham nobelpris. Men jeg vet litt om åssen du går inn vanskelige ting uten lakksko og piruetter.

Du kan ikke spørre en bok

Det er ikke første gangen jeg har gremmet meg på denne måten. Helt siden jeg var ung mann og ikke gammal gubbe husker jeg at jeg var nær ved å kyle bøker om store og dype spørsmål i veggen fordi forfatteren hadde snublet i sine egne vakre formuleringer.

Forfatteren forlot meg alene i en vase av bisetninger og logiske inkonsistenser istedenfor å ta meg i hånden og lede meg gjennom tankene sine. Og jeg kunne ikke rope til boka – hva mener du egentlig?

Slåss med snirkler

Men – jeg skal ikke gi meg denne gangen. Jeg skal pokker meg slåss med snirklene dine og snuble gjennom silly walks, Bohm. For – det du skriver om er interessant.

Det er interessant nok til at jeg fyller på med glukose for å kjøre den dårlige koden din gjennom parsingprogrammet og ekstrahere meningen oppe i tenkeklumpen min.

Og når jeg er ferdig, kommer det mer. Da kan du vente deg, mister Bohm.

Powered by Labrador CMS