Deltagerne smurte seg inn som anbefalt på pakken. Da ble nivåene av solfilter i blodet langt høyere enn grenseverdiene for sikker bruk. (Foto: Josu Ozkaritz / Shutterstock / NTB scanpix)
Stoffer fra solkrem kan ende opp inne i kroppen
Deltagerne i en solkremtest hadde solfilter i blodet. Men resultatene betyr ikke at folk bør unngå solkrem, skriver forskerne bak studien.
Skiftet kunne knapt vært større.
Mens 80-tallsungdommen smurte seg inn i grillolje før de la seg i solsteiken, er solkrem med høy faktor en selvskrevet rekvisitt for dagens solslikkere.
Det er ikke så rart. Tall fra Kreftregistret viser en dramatisk økning i nye tilfeller av hudkreft i befolkningen de siste tiåra. Fra 1950-tallet og fram til i dag er tallene for føflekkreft nesten tidoblet.
Fra 1990-tallet kom kampanjene for å få folk til å skjerme seg fra sola, blant annet ved å bruke solkrem.
Det er imidlertid mye vi ikke vet om virkestoffene i mange av disse kremene. For eksempel hvor lett de trenger inn i kroppen.
Helsemyndighetene i USA har etterspurt tall over dette fra solkremprodusentene, men har ikke fått noen slik informasjon. Så nå har Murali Matta og kollegaer fra US Food and Drug administration (FDA) gjort sin egen studie.
Resultatene er ikke så beroligende.
Testet maks bruk
Det er snakk om en liten studie.
24 deltagere smurte seg inn etter anbefalingene på pakkene, i fire dager. Det betydde at de dekket tre firedeler av kroppen med solkrem, lotion eller spray, fire ganger om dagen.
Dette er nok betydelig mer enn normal bruk. Både fordi folk flest ikke har bruk for solbeskyttelse hele dagen, og at vi har en tendens til å smøre på mindre solkrem enn anbefalt. Likevel representerer studien altså den anbefalte mengden beskyttelse.
Forskerne tok blodprøver mange ganger i løpet av de fire dagene med smøring, og i tre dager etterpå. Dermed kunne de følge med på hvor mye av virkestoffene som trengte inn i kroppen.
De fire produktene som ble testet – to sprayer, en lotion og en krem – inneholdt virkestoffene avobenzone, oxybenzone, octocrylene og ecamsule.
Mange ganger over grenseverdiene
Det viste seg at alle virkestoffene trengte inn i kroppen, og raskt nådde nivåer som oversteg de amerikanske grenseverdiene for hva som anses som trygt. Dette skjedde hos nesten alle deltagerne i løpet av den første dagen.
Utover i forsøket steg nivåene, i mange tilfeller til mange ganger grenseverdien. Det så også ut til å ta tid før stoffene ble brutt ned og forsvant fra blodet.
Hva dette betyr i praksis, er imidlertid langt fra klart.
Studien er liten og ikke spesielt realistisk i forhold til normal bruk av solkrem: Deltagerne smurte trolig på mye mer krem enn folk vil gjøre i virkeligheten, samtidig som de verken var eksponert for sol eller svetting.
Dermed vet vi fortsatt ikke hvilke nivåer vanlige solkrembrukere har i blodet.
I tillegg er det heller ikke sikkert at stoffene utgjør noen fare for oss, skriver Robert M. Califf i en kommentar om studien, som han selv ikke har vært med på.
Trenger mer kunnskap
Foreløpig er det ikke noe som tilsier at solfiltrene har negative effekter på helsa, og Matta og co presiserer:
– Disse resultatene indikerer ikke at folk skal unngå å bruke solkrem.
Men nivåer over grenseverdien skal utløse sikkerhetstesting av produktet, slik at man kan gjøre en realistisk vurdering av nytte i forhold til risiko.
– Først og fremst er det essensielt å finne ut om opptak i kroppen av solfilter utgjør noen helserisiko, kommenterer Califf.
Dessuten kreves flere tester for å se om stoffene blir absorbert på ulik måte i forskjellige situasjoner, eller om virkningen varierer mellom ulike personer, for eksempel mellom voksne og barn.
Det mangler faktisk også solid dokumentasjon for at solfiltrene har god effekt mot føflekkreft, skriver Califf. Han oppfordrer industri og forskere til å gå sammen om å utvikle solfilter som tas opp minimalt i kroppen, samtidig som de gir beskyttelse mot alle typer hudkreft.
Referanse:
Murali K. Matta, m.fl, Effect of Sunscreen Application Under Maximal Use Conditions on Plasma Concentration of Sunscreen Active Ingredients, JAMA, mai 2019. Sammendrag.
