Denne artikkelen er produsert og finansiert av Høyskolen Kristiania - les mer.
Hilde Rustad satte opp forestillingen Room dancing ved den finske dansefestivalen Yksin sateessa for noen år tilbake. Koreografi og dans: Hilde Rustad.(Foto: Satu Haavisto)
Professor Hilde Rustad ble profesjonell danser i voksen alder: – Jeg trodde man måtte begynne med ballett som 3-åring
FORSKERPORTRETT: – Vi som er improvisasjonsdansere, oppsøker uforutsigbare situasjoner i dans. Vi må alltid ta valg og handle for å komme videre, sier professoren.
– Det finnes to karriereveier hvis man har ambisjoner om å bli professor i dans. Du kan enten bli professor på vitenskapelig eller kunstnerisk grunnlag, forklarer Hilde Rustad.
Hennes professorat er innenfor den vitenskapelige tradisjonen.
– Du må ha publisert så og så mange vitenskapelige artikler i tidsskrifter og oppnådd så og så mange poeng. I tillegg må du bidra med annen formidling, undervisning og veiledning for å nevne noe, sier hun.
Blir man professor på kunstnerisk grunnlag derimot, er det selve de kunstneriske verkene som er veien inn til professoratet. Kari Hoaas ved Kristiania er et eksempel på det siste. Du kan lese om henne i artikkelen Hun danser sorgen over klima og krig.
– Jeg bruker selvsagt min kunnskap og mine erfaringer som danser når jeg forsker på og skriver om dans, men det er de vitenskapelige arbeidene som danner grunnlaget for professoratet, sier Rustad.
Hilde Rustad har danset improvisasjonsdans i mange sammenhenger. Dette er hentet fra en forestilling i Stockholm: Kvinnor på en brygga.(Foto: Yolanda Alonso)
En annerledes dansevei
Det var ingenting som tilsa at Hilde Rustad skulle ende opp der hun er i dag, som danseprofessor ved Kristiania.
Hun er oppvokst på Flisa på 1970-tallet, et lite tettsted ved Glomma i det som den gang var Hedmark fylke. Noe dansetilbud fantes ikke. Her var det tradisjonelle aktiviteter som fotball og korps som dominerte barne- og ungdomskulturen.
Men NRK viste dans på TV, og det husker Hilde Rustad godt:
– Kjersti Alveberg lagde mange ballettkoreografier for NRK på 1970- og 1980-tallet. I et av disse programmene danset Marianne Skovli soloen Exodus som gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg ble veldig fascinert, sier Rustad.
Noen år tidligere ble det satt opp et kort kurs i jazzdans på Sønsterud i nærheten av Flisa, med danselærere fra Elverum som ønsket å gi Flisa-barn smaken av dans.
Hilde ble med og syns det var morsomt.
Tok danseklasser ved siden av studier
– Selv om jeg fra ung alder forstod at dans appellerte til meg, avskrev jeg å bli danser. Jeg trodde man måtte begynne med ballett som 3-åring for å komme noen vei. Da jeg begynte å studere på Blindern på 1980-tallet, forstod jeg at det fantes alternative veier til dansen, sier Rustad.
For å gjøre en lang historie kort: Da Rustad studerte teoretiske fag på Universitetet i Oslo, begynte hun å ta jazzdansklasser som ble arrangert av studentidretten.
I tillegg til fotballsko – hun var en svært habil fotballspiller – gikk hun til innkjøp av dansesko. Etter en dansetime oppstod et øyeblikk som ble helt avgjørende for hennes framtid.
– Anne Hellum, som var en av jazzpedagogene jeg fulgte på Blindern, tok meg til side etter en klasse. «Jeg tror du kan bli profesjonell danser. Jeg synes du skal satse på dansen», sa hun. Det ble et vendepunkt. Jeg hadde neppe blitt danser uten den tilbakemeldingen, sier Rustad.
Studenter i samtidsdans som improviserer i utstillingen 100 års samliv - det du ser er det du kan forestille deg i og foran verk av Elsebet Rahlff. Det er Hilde Rustad som har hatt disse studentene i undervisning.(Foto: Jonatan Arvid Quintero)
To danseformer
Annonse
Improvisasjonsdans og såkalt kontaktimprovisasjon er og har vært Rustads to lidenskaper innen dansefaget. Det er først og fremst disse to danseformene hun underviser i og er utøvende i.
I improvisasjonsdans utfører danseren bevegelser uten en forhåndsbestemt koreografi. Danseren fokuserer på å uttrykke seg selv og improvisere i øyeblikket, til forskjell fra både klassisk dans og moderne dans som begge er strengt koreografert og opptatt av å fortelle en historie.
Kontaktimprovisasjon er en form for improvisasjonsdans, oftest i duettform, hvor det er et premiss at danserne er i fysisk kontakt med hverandre.
Her handler det om å utforske mulighetene denne situasjonen gir og å arbeide med og mot tyngdekraften. Det inkluderer gjerne løft og fall.
Disse to dansesjangerne hører inn under postmoderne dans som oppstod og utviklet seg i USA på 1960- og 1970-tallet. Improvisasjonsdans ble et bilde på det anti-autoritære.
– Dansesjangerne kan forstås som et opprør mot at koreografen skal bestemme hva danseren skal gjøre. I improvisasjonsdans har danseren råderett over sitt eget uttrykk. Bevegelsen i seg selv og det kroppslige uttrykket er nok. Det handler ikke om at utøveren skal uttrykke følelser eller en fortelling, sier Rustad.
Postmoderne tradisjon
En sentral skikkelse i overgangen mellom moderne og postmoderne dans var Merce Cunningham. Hun ble kjent for sine avantgardistiske koreografier og samarbeid med sin livspartner, komponisten John Cage.
Det var Cage som kom opp med ideen om en komposisjonsworkshop for dansere. Workshopdeltagerne, som inkluderte flere av Cunninghams dansere, viste sine koreografier i en kirke i New York, og oppstarten av Judson Dance Theater i 1962 regnes i dag som oppstarten av postmoderne dans.
– Et eksempel på postmoderne dans er hvordan Cunningham jobbet med koreografi og Cage med å komponere musikk, og at de først under forestillingen brakte dansen og musikken sammen. Danserne måtte på premieren danse til musikk de ikke hadde hørt før. Da må det oppstå noe helt nytt og originalt, sier professoren.
Hilde Rustad til venstre med rektor ved Høyskolen Kristiania, Trine J. Meza.(Foto: Jens Barland)
Frihet og lammelse
Frihet og valg er dermed sentrale elementer i improvisasjonsdans. Når ingen forteller deg hva du skal gjøre, når alt er mulig, kan imidlertid resultatet for en fersk student i danseimprovisasjon bli den totale handlingslammelsen.
Annonse
– Det er dette som gjør improvisasjonsdans så spennende. Hva skal jeg gjøre nå? Hvor og hvordan skal kroppen bevege seg nå? Hvis man begynner å tenke for mye, kan ting gå i stå, man får ikke gjort noe, sier Rustad.
Og samtidig, forteller hun: Noen ganger er det sånn det er og da må man stå i det også, uten å bli for selvkritisk. Kanskje kan man tenke: Dette «gapet» jeg befinner meg i nå er også et spennende sted å være.
Overførbart til livet
Selvaksept når dansing er vanskelig, er altså en svært viktig del av improvisasjonsdans. Rustad argumenterer for at kunnskap som tilegnes gjennom å jobbe med improvisasjonsdans, kan være overførbart til livet selv, særlig når man står i vanskelige valgsituasjoner.
– På sitt aller beste er improvisasjonsdans i en gruppe opplevelsen av at improvisasjonen nærmest får sitt eget liv og at valgene gir seg selv. Som danser går du opp i det som skjer og improvisasjonen blir til gjennom handlinger du gjør og det som skjer mellom utøverne.
Rustad forteller at det handler om å være til stede i øyeblikket, og å være åpen for mulighetene situasjonen gir: å følge impulser og å bruke hele deg og alle dine erfaringer, og samhandle med de andre i ensemblet.
– Det kan oppleves som magisk, sier hun.
En del av samtidshistorien
Rustads karriere fra å være student ved School for New Dance Development i Amsterdam rundt 1990, og fram til dagens karrierehøydepunkt i 2023, er også en fortelling om utviklingen innenfor den norske universitets- og høyskolesektoren i den samme perioden.
– Hadde jeg vært student på 1970- eller 1980-tallet, ville det ikke vært mulig for meg å gjennomføre en akademisk løpebane innen dans, sier hun.
De mulighetene Rustad har fått og valgene hun har tatt, ble til gjennom ulike reformer innen høyere utdanning. For eksempel ble forskning og kunstnerisk utviklingsarbeid ikke sidestilt før i 1995, i Lov om universiteter og høgskoler.
– Jeg har vært heldig og kunnet bruke mine erfaringer som dansekunstner, improvisasjonsdanser og koreograf både i kunstnerisk forskning og i vitenskapelige arbeid. Slik jeg forstår det, bygger min form for profesjonskunnskap i dag på en syntese av mitt vitenskapelige, pedagogiske og dansekunstneriske virke, utviklet gjennom flere tiår, sier danseprofessor Hilde Rustad.
Om Hilde Rustads karriere
Rustad har publisert artikler nasjonalt og internasjonalt, hovedsakelig innen områdene kroppslig læring, dans og alder, danseimprovisasjon, kontaktimprovisasjon, samt dans i kroppsøvingsfaget og høyere utdanning. Hun kan vise til et mangslungent virke som dansekunstner og akademiker.
Hilde Rustad fullførte en Cand.Mag. grad ved Universitetet i Oslo, og innimellom akademiske fag tok hun en skuespillerutdanning og arbeidet som teaterkonsulent og dramalærer. Deretter utdannet hun seg til danser og koreograf ved Kunsthøyskolen i Amsterdam, avdeling School for New Dance Development.
Som frilans dansekunstner har hun drevet Studio B – Rom for ny dans sammen med kolleger, vært danser i Prosjekt Impro, jobbet som pedagog og utøver og stått ansvarlig for en rekke dansekunstprosjekter.
I 2006 tok hun Nordisk Mastergrad i dansevitenskap ved NTNU, og i 2013 disputerte hun ved Norges idrettshøgskole (NIH) med avhandlingen Dans etter egen pipe? En analyse av danseimprovisasjon og kontaktimprovisasjon som tradisjon, fortolkning og levd erfaring. Hun var postdoktor på NIH fra 2015–2019.
Rustad begynte som timelærer ved Norges dansehøyskole (nå del av Kristiania) i 2004 og har siden 2019 hatt full stilling. Hun har vært studieprogramleder for Bachelor i dans med pedagogikk og Bachelor i dansekunst og arbeider med forskning, praktisk og teoretisk undervisning.
