Denne artikkelen er produsert og finansiert av Høgskulen i Volda - les mer

En journalist trenger ikke nødvendigvis å spørre om lov til å bruke et bilde du har lagt ut på sosiale medier. Men reglene er ganske klare.
En journalist trenger ikke nødvendigvis å spørre om lov til å bruke et bilde du har lagt ut på sosiale medier. Men reglene er ganske klare.

Visste du at journalister har lov til å bruke bildet ditt fra sosiale medier?

Bilder og videoer som du har tatt kan bli forsidestoff i media – uten at du har blitt spurt om det. Samtidig har journalisten sitt på det rene og følger lovverket.

Publisert

Om pulsen økte litt nå, vil vi forsøke å senke den noe med en gang.

For det er ikke slik at bilde av deg og kjæresten på ferietur som du har publisert på Facebook eller videoen av vennegjengen i festlig lag på Instagram har stor sjanse for å havne på forsida av VG.

Da må det i tilfelle noe litt spesielt til: bildet må ha tilknytning til en nyhetssak.

Hovedregelen er ifølge åndsverkloven at vi må spørre om lov for å legge ut et bilde eller en video som en annen person har tatt. Men samme lov sier at det trenger nødvendigvis ikke en journalist å gjøre.

Vi lar Ellen Lexerød Hovlid, jurist og førsteamanuensis ved Avdeling for mediefag ved Høgskulen i Volda, forklare oss:

– Paragraf 36 i åndsverkloven sier at media kan ha rett til å publisere andres bilder når de omtaler en dagshending. En dagshending vil typisk si en tradisjonell nyhetssak, som ikke er underholdning- eller kjendisjournalistikk. Hvis bildet har en tilknytning til nyhetssaken, kan journalistene bruke det. Det forutsetter at du har offentliggjort bildet, det vil si at du har delt det med flere enn bare dine aller nærmeste venner og familie. Journalistene trenger ikke spørre deg om lov i slike tilfeller, men de må som regel tilby deg betaling etterpå.

– Paragraf 36 i åndsverkloven sier at media kan ha rett til å publisere andres bilder når de omtaler en dagshending, sier Ellen Lexerød Hovlid, jurist og førsteamanuensis ved Avdeling for mediefag ved Høgskulen i Volda.
– Paragraf 36 i åndsverkloven sier at media kan ha rett til å publisere andres bilder når de omtaler en dagshending, sier Ellen Lexerød Hovlid, jurist og førsteamanuensis ved Avdeling for mediefag ved Høgskulen i Volda.

Tangen-saken

Det ferskeste eksemplet Hovlid kommer på er i forbindelse med saken hvor den nye sjefen for Oljefondet, Nicolai Tangen, spanderte en påkostet USA-tur på norske samfunnstopper.

Tangen inviterte reisefølget med på en privat konsert med popikonet Sting, der en av deltagerne filmet opptredenen og de norske samfunnstoppene. Vedkommende publiserte i etterkant videoen på sin åpne Instagram-konto.

VG plukket opp dette og publiserte videoen som en del av historien rundt den mye omtalte Tangen-saken. Det til tross for at eieren av videoen og Tangen selv hadde sterke motforestillinger mot dette.

– Jeg mener dette faller inn under paragraf 36 i åndsverkloven om omtale av en dagshending, og at VG som medium har opptrådt korrekt. Videoen er med på å dokumentere hva personer i viktige statlige stillinger har blitt påspandert, til summer som var betydelige, sier Hovlid.

Dette er ikke den eneste særregelen som journalister nyter godt av. I EUs nye personvernforordning (GDPR), som mange har vært opptatt av i det siste, er det regler som gjør at det meste av GDPR ikke gjelder for journalistikk. I tillegg finnes det for eksempel regler om kildevern, som gir journalister rett til å nekte å røpe kildene sine, også i en rettssak.

Hvem kan publisere som journalist?

Disse reglene som gjelder for media og journalister, er eksklusive for denne gruppen og unntak fra hovedreglene. Da vil nok mange lure på hva en journalist er i dagens mediemangfold. Er noen som driver et bransjenettsted det eller er bloggere det?

– Hvem kan kalle seg journalist?

– Vi har ikke en profesjonell og institusjonell definisjon av journalist i Norge. Derfor regnes alle som har journalistisk funksjon eller formål for journalister, svarer Hovlid og viser til den ferske medieansvarsloven som ble vedtatt i mai 2020.

Der står det at medier som driver «regelmessig journalistisk produksjon og publisering av nyheter, aktualitetsstoff, samfunnsdebatt eller annet innhold av allmenn interesse», blir regnet som journalistiske medier.

– Bloggere kan gå under begrepet, men jeg tror nok at det er et fåtall som gjør det, sier Hovlid.

Journalister får lov til mer

Hovlid nevner flere lignende eksempel som i Tangen-saken, da med fiktive personer, i sin nye bok Publiseringsregler for journalister som blir gitt ut i august.

Tendensen de siste 20 årene er at ytringsfriheten har fått større vekt og at media har lov til å publisere mer. Det meste av det er regulert gjennom ny lov eller lover som nylig er oppdatert; straffeloven (2015), åndsverkloven (2018), personopplysningsloven/GDPR (2018) og medieansvarsloven (2020).

Dommer i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) setter en viss standard for dette og når ytringsfriheten blir vektlagt mer der, må domstolene i Norge følge samme linje. EMD trekker også inn presseetikken, som i Norge er kjent under regelverket Vær Varsom-plakaten.

– Det gjelder for eksempel når personer føler seg beskyldt for noe i media, når media skriver om noe som er privat, når media publiserer bilder av personer og ved omtale av straffesaker. Man ser av dommer fra både EMD og høyesterett i Norge at ytringsfriheten generelt står sterkere og at det skal mer til for at mediehus og journalister blir dømt i dag enn for 20-30 år siden, forteller Hovlid.

Hun mener det var på tide med en ny lærebok om publiseringsregler for journalister med alle oppdateringene av lovverket de siste årene.

Flere momenter spiller inn

Men lovverket er ikke bestandig like rett fram, og det er både rom og behov for tolkinger. Ofte er det flere moment som avgjør om media har lov til å omtale noe, både med bilder og video og tekst.

– Det er ikke nok at vedkommende er en offentlig person for eksempel. Offentlige personer må tåle mer enn private personer, men de må ikke tåle alt. Det er flere momenter som avgjør om det er greit å omtale personer eller hendelser i media, påpeker juristen og nevner:

Har saken allmenn interesse? Har personen det gjelder eksponert seg selv i stor grad tidligere? Finnes det gode nok kilder og god nok dokumentasjon? Er de presseetiske pliktene fulgt. Hvor alvorlig er beskyldningene i saken?

– Noen av momentene er viktigere enn andre. Sakens allmenne interesse er et veldig viktig moment. Men det er til slutt en kombinasjon av punktene og en helhetsvurdering som avgjør om det rett å omtale saken eller ikke, sier Ellen Lexerød Hovlid.

Referanser:

Ellen Lexerød Hovlid: Publiseringsregler for journalister. Gyldendal Juridisk, 2020. Sammendrag

Ellen Lexerød Hovlid: Hvem er journalist i norsk rett? Tidsskrift for Rettsvitenskap, 2020. DOI: 10.18261/issn.1504-3096-2020-01-01 Sammendrag

Ellen Lexerød Hovlid: Profesjonsetikk som rettskilde i norsk rett. Tidsskrift for Rettsvitenskap, 2017. DOI: 10.18261/issn.1504-3096-2017-02-03-05 Sammendrag

Ellen Lexerød Hovlid: Vern av privatlivets fred. Gyldendal Juridisk 2015 (ISBN 978-82-05-47700-1) 360 s. Sammendrag