I dag er det bare de som får diagnosen transseksualisme som får tilgang til omfattende offentlig helsehjelp. De som ikke har denne diagnosen, har ikke rett på behandling av noe slag. (Illustrasjonsfoto: Pla2na / Shutterstock / NTB scanpix)
- Myndighetene mangler kunnskap om transpersoner
Det gjør at de begrenser tiltakene til bare én gruppe: de som føler seg «født i feil kropp». Dermed er det mange transpersoner som ikke får behandling.
Samtidig har de monopol på definisjonen av hvem som skal få behandling og hvem som ikke skal få.
Det mener forsker Janneke van der Ros ved Høgskolen i Innlandet, som nylig publiserte en vitenskapelig artikkel om transpersoner og velferdsstaten i Norsk statsvitenskapelig tidsskrift.
anneke van der Ros: For artikkelen «Den norske staten og transpersoner; Velferdsstatens og rettsstatens unnlatelsessynder» fikk Janneke van der Ros prisen for beste artikkel i Norsk statsvitenskapelige tidsskrift 2016. (foto: Gro Vasbotten/HINN)
Rikshospitalet, som er utpekt som det sykehuset i landet som skal stå for utredning, diagnostisering og behandling av personer med transseksualisme, bruker strenge kriterier i sine vurderinger. Det gjør at kun en firedel av de som henvises årlig, faktisk får behandling.
– Det er kun personer som diagnostiseres med personlighetsforstyrrelsen ‘transseksualisme’ som anerkjennes som en legitim pasientgruppe, med tilgang til omfattende offentlig helsehjelp, i form av hormonbehandling og topp- og bunnkirurgi. Inntil 1. juli 2016 inkluderte dette også obligatorisk sterilisering, forteller van der Ros.
Personer uten denne diagnosen, ofte betegnet som transpersoner har ikke rett på behandling av noe slag.
Van der Ros hevder i artikkelen at velferdsstaten svikter de som avvises ved at de verken får brukt sin pasientrettighet om fornyet vurdering av annen lege eller tilbud om annen helsehjelp.
Også de som ikke ønsker behandling ved Rikshospitalet, men har behov for annen helsehjelp sviktes.
Her kan det være snakk om behov for terapeutiske samtaler, pubertetsblokkering, det vil si å utsette puberteten for å avklare kjønnsidentitet noe bedre. Andre former for behandling kan være hormonbehandling og fjerning av ansiktshår og adamseple.
– Myndighetene har overlatt politikkutformingen og implementering av helsetilbud til transpersoner til legeteamet på Rikshospitalet som vurderer sine potensielle pasienter på grunnlag av en konvensjonell tokjønnsforståelse, sier van der Ros.
En viktig forskjell mellom de som får diagnosen og de som avvises, og som danner grunnlaget for et ulikt helsetilbud, er at de med diagnosen transseksualisme forstår seg selv som enten kvinne eller mann.
De sier gjerne at de opplever seg som «født i feil kropp» om ubehaget de erfarer med manglende samsvar mellom tildelt kjønn ved fødsel og egen kjønnsidentitet og for å forklare ønsket om å endre sin kropp og uttrykke seg som det andre kjønn.
Blant transpersoner finnes flere kjønnsforståelser enn det å være enten kvinne eller mann. Noen forstår kjønn som et kontinuum, eventuelt med kvinne og mann som ytterpunktene, andre oppfatter kjønn som noe annet enn kvinne/mann, eksempelvis en tredje kategori, mens atter andre anser kjønn som irrelevant.
– Det betyr at noen kjenner seg som både kvinne og mann, i samtid eller over tid. Andre oppfatter seg som verken/eller og avviser kjønn som identitetsmarkør, forteller van der Ros.
Annonse
Andre igjen har en kjønnsidentitet som et tredje kjønn, eller som «two-spirit», skeiv, flytende, kjønnsfleksibel eller transtalent.
Slike kjønnsforståelser overskrider den tradisjonelle oppfatningen av kjønn, de «forstyrrer», og de har ikke plass i en konvensjonell medisinsk tilnærming.
Mangfoldet i transspektret anerkjennes ikke som behandlingsverdig av Rikshospitalet, mener van der Ros. Dermed blir mangfoldet i behandlingsbehov ikke synliggjort for helsemyndighetene.
Det er flere dimensjoner ved kjønn, som er viktige å dvele ved, og det er misforhold mellom dem som skaper problemer.
Van der Ros trekker fram fem dimensjoner:
Biologisk kjønn henviser til kjønnskromosomer, eksterne kjønnsorganer, hormonsammensetning, reproduktive kjønnsstrukturer og hjernestruktur. Noen av disse kan endres, mens andre er nokså konstante. Biologisk kjønn er viktig i medisinsk sammenheng.
Kroppslig kjønn er de ytre kjønnstegn og kjønnsorganene. Disse utgjør i hovedsak grunnlaget for kjønnsbestemmelsen ved fødselen.
Sosialt kjønn betegner de samfunnsskapte normer og forventninger til kjønnete personers opptreden og fremtreden, og som varierer over tid og i ulike samfunn. For eksempel ble det tidligere betraktet som uhørt for kvinner å gå kledd i bukser. For menn er det ansett som svært uvanlig å gå i skjørt i våre vestlige samfunn
Psykologisk kjønn er den enkeltes selvforståelse, ens kjønnsidentitet.
Juridisk kjønn er kjønnsverdien den nyfødte får tildelt ved fødsel på grunnlag av kroppslige kjønnstegn og som registreres i folkeregisteret.
Kjønnsinkongruens er manglende samsvar mellom kroppslig og psykologisk kjønn.
I tillegg opplever mange trans manglende samsvar mellom juridisk kjønn, sosialt kjønn og psykologisk kjønn som problematisk.
– Men det er håp, forteller Janneke van der Ros.
Den første norske levekårsrapporten om transpersoner ble overlevert myndighetene i januar 2013.
Annonse
Få måneder etter vedtar så et enstemmig Storting lov mot diskriminering på grunnlag av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.
I desember samme år oppnevnte helseministeren et ekspertutvalg med oppdrag «å gjennomgå nåværende vilkår for å endre juridisk kjønnsstatus i Norge, samt vurdere behovene for å foreslå endringer i dagens pasient- og behandlingstilbud til personer som opplever kjønnsdysfori».
Ekspertutvalgets rapport «Rett til rett kjønn – helse til alle kjønn» ble levert i april 2015 og forslag til lov om endring av juridisk kjønn ble sendt på høring av Helse- og omsorgsdepartementet.
Dette forslaget går blant annet ut på å gjøre det enklere å endre juridisk kjønn og at dagens krav om diagnose, medisinsk behandling og sterilisering fjernes som vilkår for å få endre juridisk kjønn.
Juni 2016 vedtas lov om endring av juridisk kjønn, med ikrafttreden fra 1. juli samme år.
Allerede første måned begjærer cirka 300 personer endring av juridisk kjønn.
– Loven åpner kun mulighet til å endre til ‘det andre’ kjønn.
Oppfatningen om at kjønn er enten mann eller kvinne, står altså fortsatt ved lag, påpeker forskeren.
Anerkjenner behov for annen helsehjelp
Ekspertutvalgets flertall mener dessuten at monopolposisjonen til Rikshospitalet kun bør omfatte behandling som genitalkirurgi.
Annonse
Diagnostikk og behandling i fremtiden skal som hovedregel skje i regi av de regionale helseforetakene.
Forslaget innebærer at alle med kjønnsinkongruens og med behov for helsehjelp skal få et behandlingstilbud, og i rimelig nærhet av der de bor.
– Uforsvarlig å spre behandlingen
Mindretallet i ekspertutvalget besto av overlege Ira Haraldsen fra Rikshospitalet og Tone Maria Hansen fra pasientforeningen Harry Benjamin ressurssenter (HBRS).
Vi har dessverre ikke lyktes i å få en uttalelse fra Ira Haraldsen eller Rikshospitalet – Oslo universitetssykehus.
Tona Maria Hansen fra HBRS viser i sitt svar til mindretallets argumenter og sier at det etter deres syn vil være uforsvarlig å spre behandlingen på flere foretak.
Grunnen til dette er blant annet at svært få leger og psykologer har vist interesse for å arbeide med denne gruppen, eller som i sitt yrkesaktive liv vil møte en pasient som opplever å være «født i feil kropp» eller har andre utfordringer med kjønnsidentitet.
Mindretallet uttaler også at det særlig er viktig at barn under 16 år følges opp på Nasjonal behandlingstjenset for transseksualisme for å kunne kvalitetssikre at de får den kontinuiteten i behandlingen som er avgjørende for at de skal få faglig trygg og riktig behandling.
Helsemyndighetene anerkjenner mangfoldet
I et høringsnotat uttrykker helsemyndighetene anerkjennelse av mangfold innenfor kjønnsspektret og at den tradisjonelle tokjønnsmodellen nok ikke er dekkende for alle innbyggere.
De anerkjenner også at behov for helsehjelp ikke har vært tilfredsstillende dekket, og at det er behov for et variert helsetilbud, og på lavest mulig nivå.
