ADHD er ingen hjerneskade, men en liten kjemisk forandring i hjernen. Likevel gir lidelsen store adferdsproblemer.

Tre til fem prosent av befolkningen rammes av sykdommen, men vi vet vi fortsatt for lite om årsaker, behandlingsmuligheter - ja til og med om hvordan vi skal stille helt sikre diagnoser.

- Drømmen er å lage en pålitelig metode for å avsløre ADHD. Kanskje klarer vi å konstruere spesielle testoppgaver som også kan brukes på små barn, og i alle land og kulturer.

Vil gjøre livet lettere

Professor Terje Sagvolden forklarer engasjert fra et sofahjørne i kjelleren på Det norske videnskaps-akademi. Senter for grunnforskning der nede er midlertidig tilholdssted for ei gruppe ADHD-forskere.

I tillegg til arbeidet med diagnoseverktøyet undersøker de hvordan oppdragelsesteknikker og tilrettelegging av skole og hverdag kan gjøre livet lettere for ADHD-ofrene.

- Og så er det problematikken rundt PCB og andre giftstoffer i miljøet, da, fortsetter Sagvolden, som leder gruppa.

- Det finnes undersøkelser som peker mot at enkelte miljøgifter kan gi ADHD-symptomer, men vi vet skremmende lite om hvilke stoffer som er farlige, hvilke doser som er skadelige og hvordan stoffene virker.

Det mangler ikke på utfordringer, men i Sagvoldens team er det også flust med kompetanse fra flere nasjoner. Dessuten har de et trumfkort i ermet. Eller rettere sagt, en temmelig spesiell liten gnager.

Dyr gir svar

- Vi har rotter med ADHD, forteller Sagvolden. Vi snublet over dem ved en tilfeldighet allerede på 1970-tallet, da vi importerte en spesiell rottestamme for å forske på stress. Etter hvert gikk det opp for oss at dyra hadde klare symptomer på ADHD. Nå blir slike rotter stadig mer brukt i forskningen på lidelsen.

Til tross for at rotter og mennesker er ganske forskjellige, er dyremodellene helt uvurderlige. En av grunnene er nettopp at de små dyra er mindre kompliserte enn oss, slik at det blir lettere å studere hvordan enkeltfaktorer virker inn.

- Vi kan også undersøke hva som skjer i hjernene til dyra, og finne ut hvordan medisiner forandrer kjemien der inne, fortsetter Sagvolden. Dessuten går det an å kontrollere omgivelsene til forsøksdyr på en helt annen måte enn med folk.

Ut i praksis

Menneskebarn med ADHD blir påvirket av foreldrenes oppdragelse og en hel rekke andre faktorer i nærmiljøet. Dermed er det vanskelig å avgjøre hvordan arv og miljø spiller inn, og hvor effektiv ulike behandlingsprogrammer virkelig er.

- Dyremodellene kan hjelpe oss å forstå årsakene til lidelsen, sier Sagvolden. Vi kan også teste hvordan kombinasjoner av medisiner og systematiske læringsprogrammer kan få rottene til å klare oppgaver de i utgangspunktet ikke mestrer.

Kunnskapen fra dyreforsøk brukes daglig i behandlinga av menneskelige sykdommer. Forskerne kan ikke ta prøver av hjernene til barn med ADHD for å se hvordan nervecellene deres virker, og dermed må grunnforskningen gi ny innsikt i psykiatrisk lidelser som har opphav i hjernen. Uten en slik forståelse vil man heller ikke kunne tilby effektiv behandling.

- ADHD-gruppa ved Senter for grunnforskning ved Det norske videnskaps-akademi arrangerer møter for klinikere, sier Sagvolden. Der blir nye forskningsresultater presentert, slik at innsikten raskt når ut til fagfolkene som behandler pasienter.

Tverrfaglig styrke

Nå håper Sagvolden at det finnes midler til å fortsette utforskinga av de mange mysteriene rundt en av våre vanligste psykiske lidelser. Han tror et sterkt norsk miljø og internasjonale gjester fra en rekke ulike fagbakgrunner kan være formelen som skal til for å finne svar på både hvorfor og hvordan.

Den britiske ADHD-eksperten professor Eric Taylor fra Institute of Psychiatry ved King’s College i London kunne ikke ha vært mer enig.

- Denne tverrfaglige tilnærminga kan skape akkurat de riktige forholdene for nye ideer som kan føre til virkelige gjennombrud, konkluderer han.