Både morskjærlighet og heite følelser for den elskede sender ilinger langt inn i hjernens belønningssystem, mens sentrene for negative følelser og kritisk vurdering av motpartens egenskaper og oppførsel er nede for telling.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Kjærlighet gjør blind, sa min mor flere ganger i løpet av 1980-tallet. Antageligvis som en slags forklaringsmodell for sin tenåringsdatters noe bisarre valg av kjærester. Skal man tro resultatene av ny forskning, virret vi nok begge rundt i den samme biologiske emosjonståka: Jeg var for forelska til å se at fyren hadde omtrent fire hjerneceller, og hun lot valget passere av ren morskjærlighet.
Ligner hverandre
Det er faktisk temmelig store likhetstrekk mellom forelskelse og morskjærlighet, mener Dr Andreas Bartels og professor Semir Zeki fra University College London. For noen år siden kikket de den amorøse utgaven nærmere etter i sømmene, og nå har de sammenlignet resultatene med en ny undersøkelse av mødres følelser for podene.
De 20 damene som var med i forsøket fikk se bilder av både sine egne barn og andre unger de hadde kjent omtrent like lenge. I tillegg viste forskerne fotografier av en nær venn og noen i bekjentskapskretsen. Dermed fikk de et godt bilde av hjernens reaksjoner på ansikter den elsker, folk den bryr seg om og personer den kjenner.
Under kryssild
Så vidt forskerne kan se, er det to viktige saker som skjer. For det første blir det liv og røre i de områdene av hjernen som har med belønning å gjøre. Det er de samme delene som reagerer når man hiver innpå god mat eller kokain, eller får massevis av penger. Resultatet er som kjent en fin følelse av euforisk lykke.
For det andre ser det ut til å være siesta i andre deler av hodet. Områdene som styrer vurdering av andre menneskers sosiale oppførsel tar seg en pause. Det samme gjelder for stedene som lager negative følelser som sinne og frykt. Hele systemet som skal gjøre oss i stand til å bedømme både oppførsel og troverdighet hos motparten er rett og slett ute til lunsj.
Man blir altså ikke bare lokket inn i kjærligheten med løfter om lykkefølelse, man blir i tillegg dyttet videre av en temmelig fraværende dømmekraft. Dermed går det helt greit å elske kjæresten selv om han har dårlig humor og peller seg i nesa. Eller å forgude avleggeren selv om hun har anlagt hanekam og uttrykker alle sine meninger ved hjelp av intonasjonsnyanser i ordet faen.
Men hva kan være hensikten med lureriet?
Evolusjonen igjen
Vel. Den evolusjonsmessige forklaringa er at kjærligheten er vesentlig for artens videre eksistens. Først gjør den deg så hemningsløst forelska i noen at du ikke bryr deg om følgene. Og så, når følgene kommer, er det et vesentlig poeng å bli så kritikkløst glad i poden at du gjør hva som helst for å beskytte og hjelpe vedkommende. Dermed har genene nemlig maksimalisert sin egen sjanse til å overleve.
Eller sagt på en enkelt og uutholdelig uromantisk måte: Begge typer kjærlighet kan forklares som tilpasninger for å sikre artens videre eksistens.
Men selv om de antageligvis har utviklet seg sammen, har morskjærligheten og forelskelsen også viktige ulikheter, mener forskerne.
For eksempel er det bare forelskelsen som er forbundet med hypotalamus, hjernedelen som styrer seksuell opphisselse. Dessuten ser det ut til at senteret for ansiktsgjenkjenning jobber hardere når mødre ser podene sine enn når kjærester ser hverandre.
Det kan rett og slett skyldes at ungenes ansikter forandrer seg fort når de vokser, og at det er viktig å tolke ansiktsuttrykkene deres slik at man vet hvordan avkommet har det. Kanskje det også kan være fordi det ikke er meninga at utseende til elskeren ikke skal forandre seg så mye, spekulerer psykiater Raj Persaud i avisa The Telegraph. Kanskje fordi vi egentlig skal være monogame?
I så fall er det muligens like greit å være blind?
Referanse:
Andreas Bartels & Semir Zeki, The neural correlates of maternal and romantic love, NeuroImage 21 (2004), side 1155 - 1166