Engelske forskere har undersøkt om konsistensen har noe å si for hvor godt vi liker maten, og det har den. Den menneskelige munnen ser nemlig ut til å like følelsen av fett, melder Nature.

Liker tykk mat

For å finne ut hva hjernen egentlig tenker om mat med forskjellige teksturer, puttet forskerne 12 frivillige inn i en MRI-maskin som kan måle hvilke deler av hodet som er i aktivitet. Så fikk prøveklutene spise smakløse vellinger av cellulose og vann.

Gugga hadde forskjellige tykkelser, fra vannaktig suppe, via oljetykk velling til seig sirup. Til slutt fikk de frivillige en munnfull mild planteolje. Det viste seg fort at hjernen reagerte forskjellig på de ulike variantene.

Da de mer tyktflytende utgavene entret munnen, fyrte hjernen opp et område som delvis overlapper med et senter for smak. Dessuten fikk de fettaktige konsistensene liv i en ekstra bunt med nerveceller. Den kalles cingulate cortex, og reagerer vanligvis på kjærtegn, parfymeduft, pengepremier og andre hyggelige opplevelser.

Viktig kriterium

Ingen av vellingene i eksperimentet hadde noen nevneverdig smak, men likevel fyrte hjernen opp områder som har med både smak og belønning og gjøre. Dermed ser det ut til at hjernen bedømmer hva den har i munnen både etter aroma og konsistens, og at den har en viss forkjærlighet for fettaktig føde.

Ivan de Araujo og Edmund Rolls fra Oxford University er fremdeles ikke helt sikre på hvordan munnen klarer å kjenne igjen de forskjellige teksturene, men de har en teori om hvorfor vi liker tyktflytende konsistens.

Steinaldersmak

Vi mennesker utviklet nemlig sansene våre i tider hvor det kunne være temmelig dårlig med mat. Skulle man klare seg igjennom krisene, gjaldt det å stappe innpå med kalorier når man fant dem.

Men det er slitsomt å leite etter mat, og det var ikke hipp som happ hva man hev i seg. Fôr med dungevis av energi klemt sammen på liten plass var en sikker vinner, og dermed skjønner man hvorfor hjernen synes at stangselleri er ut og smør er inn.

Forskerne tror at konsistensen kan hjelpe hjernen med å kjenne igjen kaloririk mat, og at utviklinga gjorde oss villere etter smultkonsistens enn suppetekstur. Nå om dagen er det jo ikke særlig slitsomt å fange inn noen berlinerboller nede på super’n, men siden menneskekroppen ikke har rukket å utvikle seg så mye siden steinalderen, fortsetter vi å hive innpå med fløte og ribbefett.

Det merkelige, sier forskerne, er at det ikke virker som om menneskehjernen er programmert til å avsky noen typer konsistenser. Sånn som slim for eksempel. Til det har forskning.no bare én kommentar:

Snakk for dere selv.

Referanse:

I. E. de Araujo & E. T. Rolls, Journal of Neuroscience, 24, 3086 - 3093, (2004).

Lenke:

Nature: Brains like feeling fat