Det finnes mange myter om hvordan musikk påvirker oss. For noen måneder siden meldte forskning.no at den såkalte Mozart-effekten er tilbakevist nok en gang.

Men det finnes altså seriøse forskere som ser på hva som skjer med oss når vi hører på musikk. En gruppe medisinske forskere fra Stanford-universitetet i California har nå studert sammenhengen mellom hjerneaktivitet og musikkopplevelser. Resultatene øker kunnskapen om hvordan musikken påvirker oss, og hvordan hjernen fungerer.

Forskningsresultatene publiseres i siste utgave av fagtidsskriftet Neuron.

Barokkmusikk i forskningens tjeneste

Forskerne fikk forsøkspersoner til å lytte til musikk i hodetelefoner mens de lå inne i en enorm MRI-scanner som målte aktiviteten i de forskjellige delene av hjernen.

De valgte musikk skrevet av den engelske komponisten William Boyce (1711- 1779).

Nettopp Boyce hadde flere fordeler. Musikken, som tilhører barokken, har en stil som er lett gjenkjennelig og tilgjengelig for lytteren. Samtidig er Boyce en temmelig ukjent komponist, sammenlignet med den klassiske musikkens superstjerner, og det minsket sjansen for at testpersonene kjente musikken fra før av.

Hjernen tok sats

En annen stor fordel er at verkene som ble valgt ut hadde korte satser med klart definerte pauser mellom seg: Et par sekunder der ingenting skjedde.

Forskerne oppdaget at det var i pausene mellom satsene i musikken at lytterne var mest oppmerksomme. Hjernescanningen viste at det var forskjellige deler av hjernen som arbeidet i pausene og når musikken begynte igjen, og hjernen måtte begynne å lagre minnene.

I disse korte øyeblikkene av stillhet, der melodiene i musikken i forrige sats var kommet til sin logiske konklusjon, var det umulig å forutsi hva som ville skje med musikken framover.

Forskerne var forresten nøye med å sørge for at ingen av deltagerne i studien hadde musikalsk skolering (mens hovedforfatteren av studien, Devarajan Sridharan, i tillegg til sin nevrovitenskapelige utdannnelse har skolering i indisk perkusjon).

Segmentering

Når vi lytter til musikk, forsøker hjernene våre - enten vi er klar over det eller ikke - å forutse forløpet i musikken. Det er derfor man “kvekker til” dersom det kommer en akkord eller klang man ikke klarer å forutse (noe komponister av skrekkfilm vet å utnytte).

For å forstå verden rundt seg, gjør hjernen noe som kalles “segmentering”. Dette foregår ved at hjernen forsøker å dele hendelsesforløp inn i en begynnelse, en slutt og forsøker å skille forskjellige hendelser fra hverandre. Dette er et forsøk på å dele verden inn i håndterbare enheter med informasjon.

Men så vidt forskerne bak denne undersøkelsen visste, hadde det aldri vært studert hvordan denne segmenteringen arter seg når man bruker ørene til å lytte til musikk eller samtaler.

En interessant mekanisme er det forskerne kaller for “cocktailselskap-problemet”: Det at vi klarer å følge med på én samtale når vi er i et selskap, men ikke alle de svirrende samtalene og småpraten som foregår rundt oss.

Med denne forskningen har man tatt et skritt videre i å forstå hvordan vi oppfatter verden rundt oss, mener forskerne.