Selv om mange av de gamle biene slet med forskernes oppgaver, gjaldt ikke dette alle. Slikt er det vanskelig å finne årsakene til, mener forskerne bak den nye studien.

- Slike forskjeller ser vi også blant mennesker – noen gamle er i elendig form, mens andre er i knallform, sier seniorforsker ved Universitetet for Miljø og Biovitenskap på Ås, Daniel Münch.

Han mener den nye biestudien støtter andre funn som tyder på at det alltid vil være en viss utforutsigbarhet i hvordan vi eldes, og hvilke sykdommer vi kommer til å få.

- Ofte prøver man å forklare dette med gener og om man har levd et stressende liv, men vi begynner nå å forstå at det også er en komponent i aldringsmekanismen som er tilfeldig, sier han.

Hjernen til senile bier

- I forsøk ser vi at selv om to bier kan ha likt arvemateriale og livsstil, finner vi fremdeles at den biologiske alderen deres er forskjellig, sier Münch.

Han og kollegene ved UMB og Arizona State University studerte kompliserte hjernefunksjoner i senile bier. Oppgaven biene fikk besto i å lære hvor de bodde, for så å skulle omstille seg når hjemmet ble ødelagt.

I den nye studien, publisert i tidsskriftet PLOS one, hadde de biene som viste tydelige alderssymptomer i tester vanskelig for å utelukke minnet om sitt forrige hjem, selv om det nå var ubeboelig - ikke helt ulikt atferden til demente eldre mennesker.

Fleksibel form for aldring

Først må det forklares litt hvordan biene eldes. Ulike bier i kuben har helt ulikt livsforløp og levetid, ifølge Münch.

- Honningbier har et interessant aldringsmønster. Med mennesker kan vi definere 70 til 90 år som eldre. Med bier er det annerledes. Noen kan leve lenge, andre svært kort - dette avhenger mye av hvordan de lever.

- Dronningen lever mange år, mens bier som er svært aktive med å sanke nektar om sommeren, kan leve bare noen hektiske dager, sier han.

Som symptomer på hvor langt de har kommet i aldringsprosessen, får de læringsvansker, og mange får også slitte vinger.

- Som voksne er biene først inne i kuben, de blir tatt vare på av andre, og deretter blir de selv omsorgsbier. I denne tiden eldes biene sakte. Når de senere drar ut for å sanke nektar, utvikler de svært raskt aldringssymptomer og dør sannsynligvis i løpet av to uker, sier Münch.

De svekkede ville til sitt forrige hjem

I studien hadde forskerne tatt med både yngre og eldre bier. Men det var slett ikke slik at alle de gamle gjorde det dårlig i testene, ifølge ham.

I forsøket lot forskerne biene vende seg til et bestemt hjem, før de gjorde dette ubeboelig, og dyra fikk tildelt et nytt.

Biene fløy omkring i hjemmeområdene i flere dager for å lære disse sammenhengene. Så ble også det nye hjemmet tatt fra dem, og de fikk velge mellom tre boliger; det gamle hjemmet og to alternative boliger.

- Sammenlignet med yngre bier valgte de senile biene i større grad det ubeboelige hjemmet, og vi bekreftet i en test i laboratoriet at disse biene hadde læringsvansker, sier Münch.

- Men i forsøkene våre på aldringssymptomer fant vi også gamle bier som gjorde det svært bra på husketester med ulike hjemmeområder, såvel som i trening i laboratoriet - de var virkelig fleksible! forteller han.

Eldet ulikt

Å sammenligne med gamle mennesker og andre pattedyr, er en fristende analogi, fordi det er vanlig at disse også strever med å tilpasse seg nye hjemmemiljøer, mener Münch.

- Vi ser jo at også gamle mennesker kan få problemer med å innse at der de har bodd ikke er hjemme lenger. De klarer ikke å tilpasse seg et nytt hjem, og kan føle seg ekskludert, sier han.

En viktig grunn til at bier brukes som modelldyr i forsøk med læring og hukommelse, og at funnene kanskje også kan si noe om oss mennesker, er at bier og mennesker har svært like hjerneceller.

Den nye studien tyder altså på at biene, selv om de har nokså like gener og livsstil, likevel eldes ulikt.

Daniel Münch og kollegaene prøver nå å tenke seg hva dette kan skyldes, og trekker paralleller til oss mennesker. Hvorfor eldes og tiltåkes noen raskt, mens andre har klart hode til de er hundre og vel så det?

Litt tilfeldig om du blir 70 eller 90?

- Bier, men også bananfluer og den lille rundormen Caenorhabditis elegans, som også er et mye brukt modelldyr, synes å ha en aldringsprosess hvor tilfeldighet er en ganske viktig faktor, sier Münch.

Tilfeldighet er en faktor som ofte er undervurdert, mener han.

- Dette er jo en litt uvant tanke for oss i vår tid, som akkurat har vent oss til at genene våre er en spikret oppskrift for hvor gamle vi blir, bare tilsatt en dæsj miljøpåvirkning. Kan det være noe som er tilfeldig?

- De faktorene du nevner er det vitenskapen blir drevet av. Vi blir veldig i stuss hvis vi ikke finner årsaker, sier Münch.

Den nevnte rundormen er av typen som blir laget som en kloning av sin mor – hun føder avkom med kopi av sitt eget arvestoff.

Man kan si at rundormene er genetisk helt like, mener Münch, men likevel kan man se at de eldes ulikt. Han tror at det må spille inn en reell tilfeldig komponent her, men sier dette er vanskelig å bevise.

Hva er tilfeldigheten?

- Forskningen vår viser at aldringsprosessen kan påvirkes av arvestoff, miljø og tilfeldigheter, og det er et spennende spørsmål under hvilke omstendigheter den ene faktoren er viktigere enn de andre, sier han.

- Det er vanskelig å tenke seg en faktor som er helt tilfeldig - hva kan denne tilfeldige påvirkningen bestå av?

- Det er et godt spørsmål. Det kan være tilfeldig skade på cellene, for eksempel ved oksidativt stress. Hos alle dyr hoper det seg opp celleskader, men skaden kan også ha en tilfeldig komponent.

- Kanskje er det litt som å bli påkjørt av en bil – det kan skje, men det trenger ikke å skje. En celle kan bli skadet eller ikke. Men vi forstår ikke den tilfeldige komponenten spesielt godt, sier Münch.

Ikke mulig å forutse helserisiko?

Han mener det i prinsippet er riktig at aldringsprosessen er summen av små genetiske hendelser, og effekten av faktorer utover det genetiske nivået, som blant annet miljø.

Og selv om man ikke finner en årsak, er det ikke det noe bevis for at det ikke finnes noen, understreker han.

- Men selv om vi hadde klart å følge alle disse minimale feilene gjennom hele livet, virker det som om det ikke helt kan forklare hva som skjer med hele organismen – individet, sier Münch.

Han mener ikke at den nye biestudien gir bevis for at det finnes en tilfeldig faktor, men at den sammen med andre studier støtter det.

Det er derfor det alltid vil være et element av uforutsigbarhet i hva som vil skje med et menneske aldringsprosessen, mener han.

- Jeg tro at mange prosesser, inkludert aldringsprosessen er mer fleksibel enn vi tror. Kanskje innebærer det at miljømessige faktorer som spiller inn – kanskje tilfeldige prosesser, sier Daniel Münch.

–

Les mer om hvordan den norske professoren og forskeren, Gro Amdam, og teamet i bielaboratoriet tester biers intelligens og læring.

Referanser:

D. Münch m. fl. In the Laboratory and During Free-Flight: Old Honey Bees Reveal Learning and Extinction Deficits that Mirror Mammalian Functional Decline. Public Library of Science ONE, 19.oktober 2010.