I 1998 satt gymnaseleven Astrid Nonbo Andersen i sofaen og så på tv. Det var et innslag fra Jomfruøyene – tidligere Dansk Vestindia – i anledning av at det var 150 år siden slavene ble frigjort.

Men midt i feiringen oppsto det tumulter. En lokal politiker stilte krav om en unnskyldning fra den danske staten og andre tidligere slavehandlernasjoner.

– Danmark må forstå at ingen danske er min venn … før et statsoverhode unnskylder for å ha gjort det afrikanske folk til slaver, sa den lokale politikeren Adelbert Bryant den gang til pressen.

Historiske merkedager øker presset

Episoden i 1998 vekket Astrid Nonbo Andersens interesse for spørsmålet, og i dag er nettopp dette emnet behandlet doktoravhandlingen hennes i idéhistorie.

– Opp mot historiske merkedager trår holdningene til den danske kolonitiden skarpest fram, forteller hun. Og kolonihistorien er fortsatt langt viktigere i Karibia en i Danmark.

Et eksempel er den lokale grasrotbevegelsen ACCRA, som arbeider for en form for gjenoppreisning fra Danmark. Og 2017 – 100 år etter det danske salget – er neste milepæl.

– En unnskyldning vil gjøre en verden av forskjell for folk her, sier Shelley Moorhead, som er leder av bevegelsen.

Umenneskelige vilkår

Under den transatlantiske slavehandelen var Danmark involvert i transporten av omkring 100 000 slaver fra Afrika til Dansk Vestindia. Her arbeidet de på sukkerplantasjene under umenneskelige vilkår.

Danmark var det første landet som innførte et forbud mot slavehandel (1792), men først i 1848 ble slavene i Dansk Vestindia frigjort – 15 år etter de britiske slavene.

USA kjøpte øyene i 1917, av militærstrategiske årsaker, for 25 millioner dollar i gull. Øyene ble et såkalt unincorporated territory under USA, og dermed var det karibiske kolonieventyret slutt for Danmark.

– Men for folk på øyene fortsatte kolonihistorien. Noen av de største problemene i samfunnet – fattigdom og kriminalitet – henger etter manges oppfatning sammen med kolonialismen, forklarer Astrid Nonbo Andersen.

Forskeren har blant annet undersøkt det lokale bibliotekets samling av mikrofilm av gamle aviser og intervjuet lokale politikere og innbyggere om holdningene til unnskyldning og erstatning.

En stat kan godt være skyldig

Et av Andersens poenger er at offisielle statlige unnskyldninger er et uttrykk for en endring i den måten vi tenker rundt begrepet «stat».

Tidligere var det vanlig at den tapende part i en krig betalte ut erstatning. Men det endret seg etter andre verdenskrig; Tyskland måtte ikke betale noe til de allierte.

Tyskland valgte å betale erstatning til Israel, som ble betraktet som en representant for ofrene. Senere har tyske ledere påtatt seg moralsk skyld for holocaust.

Tyskland er en modell for en ny forståelse av staten som moralsk skyldig, og denne modellen vinner gjenklang andre steder i verden.

Danmark har unnskyldt for Thule

Mange argumenterer for at de gamle kolonimaktene skal gjøre som Tyskland og påta seg økonomisk og moralsk skyld for historiske urettferdigheter begått under kolonitiden – som for eksempel slaveriet.

– På 1990-tallet resulterte denne bevegelsen i en rekke offisielle unnskyldninger blant annet for kolonitidens forbrytelser, sier Andersen.

Storbritannia unnskyldte og betalte erstatning til maoriene på New Zealand, Canada gjorde det samme for sin urbefolkning, og Poul Nyrup Rasmussen unnskyldte på Danmarks vegne for tvangsflyttingen av befolkningen på Thule på Grønland.

Amerikansk innenrikspolitikk

Danmark har aldri unnskyldt seg for slavetiden. Det er det fire grunner til, forklarer Andersen:

Historien er ikke særlig fremtredende i den danske historieforståelsen. Derfor er det ikke et press fra den danske befolkningen.

– Unnskyldninger fra stater gis sjelden uten et press enten utenfra eller fra befolkningen, sier Andersen.

Den danske staten frykter kanskje at en unnskyldning for slaveriet leder til et krav om en økonomisk erstatning. For eksempel ble Poul Nyrup Rasmussens unnskyldning til Grønland fulgt opp med penger til en flyplass.

Danmark venter på at FN tar endelig stilling til spørsmålet om erstatninger for den transatlantiske slavehandelen. Emnet ble drøftet i 2001 på konferansen Durban 1, men det var ikke enighet.

Jomfruøyene er en del av USA, og alle diplomatiske forbindelser skal godkjennes i Washington. USA ga først en offisiell unnskyldning for blant annet slaveriet i 2009 og har ikke betalt erstatning.

– Det vil derfor bli betraktet som utidig innblanding i amerikansk innenrikspolitikk hvis Danmark unnskylder og kanskje betaler kompensasjon for slaveriet, forklarer Andersen.

Gir en unnskyldning mening?

I 1998 avviste daværende utenriksminister Niels Helveg Petersen (Det Radikale Venstre) de første kravene om en unnskyldning:

– Jeg kan ikke se det riktige i at mennesker som ikke hadde noe å gjøre med slaveriet, skal si unnskyld til mennesker som ikke ble utsatt for slaveri.

Det finnes imidlertid flere eksempler på unnskyldninger for historiske urettferdigheter hvor verken ofre eller gjerningsmennene lenger er i live. I 2004 unnskyldte Tyskland for eksempel for folkemordet på hererofolket i 1904–1907, i det som i dag er Namibia.

Kan skje en dag

– For slavene og etterkommerne deres på Jomfruøyene sluttet historien verken i 1848 eller 1917. Noen hevder at effektene fremdeles kan merkes i dag. For dem vil Niels Helvegs Petersens argument være som å si til etterkommere av ofre for nazisme at historien deres ikke betyr noe, sier Astrid Nonbo Andersen.

– Men tror du Danmark kommer til å gi en unnskyldning?

– Kanskje ikke akkurat nå, men det er en politisk beslutning, så det kan endre seg. Hvis USA en dag åpner mulighet for at Danmark kan gi en unnskyldning og eventuelt en form for kompensasjon – og det er et ønske om det i befolkningen – så kan det skje, sier hun.

Utenriksminister Villy Søvndal (Socialistisk Folkeparti) ønsker ikke å kommentere spørsmålet fordi regjeringen ikke har tatt stilling til det.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.