I en nylig avlagt doktoravhandling følger Erik Aalvik Evensen 79 emigranter som i 1846 brøt alle bånd og forlot sognet Hommedal i nåværende Grimstad kommune i Aust-Agder.

Han har studert hvem de var, hvordan de reiste, og hvordan det gikk med dem i deres nye hjemland.

Osulv Nielsen Enge, Anders Nielsen Holte og Peder Nielsen Kalvehaven var blant lederne for den godt planlagte utreisen. De var på ingen måte fattige mennesker uten ressurser.

- Dette var, for å bruke Bjørnsons ord, ”bygdas beste menn”, forteller Evensen.

I 1846 var det 21 år siden Cleng Peersons reise med ”Restauration”, en reise som regnes som startpunktet for norsk emigrasjon til Amerika. Utvandringen fra Norge var likevel fortsatt i sin aller tidligste fase.

Brøt opp fra det gamle

Mennene og kvinnene som reiste var blant de modige pionerene, som brøt med konvensjonene i det gamle bondesamfunnet om å bli ved sin lest.

Evensen knytter utvandringen til forvitringen av det gamle, stabile, samfunnet og framveksten av det nye Norge fra midten av 1800-tallet. Denne fredelige revolusjonen kalles gjerne det store hamskiftet, og er blant annet knyttet til ny teknologi og nye radikale impulser fra Europa.

Det krevde kunnskap og mot å satse på det ukjente. Og en porsjon skepsis til autoritene. På dette tidspunktet advarte både kirke og stat mot å dra ut, påpeker Evensen. Han viser til lokale forhold i dette området:

- Det var en uvanlig høy leseferdighet og en utpreget bok-kultur allerede tidlig på 1800-tallet. I de fjerneste deler av kirkesognet Landvik (nå del av Grimstad kommune red. anm.) var det bønder med boksamlinger på så mye som 300 bøker, sier Evensen.

Grundig planlegging

Det var altså et bondesamfunn som var godt orientert om verden utenfor, et bondesamfunn der man var i stand til å ta avgjørelser uavhengig av prest og annen øvrighet.

Evensen sier at faktorer på makronivået og mikronivået tradisjonelt har vært vektlagt i emigrasjonsforskning.

Makronivået er ”store” forklaringer - av typen internasjonale konjunkturer, kriger og kriser, mens mikronivået konsentrerer seg om den enkeltes avgjørelse om å utvandre.

Evensen legger imidlertid vekt på mesonivået - et mellomnivå som tar opp i seg kulturfaktorer og familiens eller gruppas betydning for avgjørelsen om å emigrere.

Alle utvandrerne tilhørte én slekt - med tilknytning til stedet Igland i Hommedal. De forlot gård og grunn hjemme, men handlet på ingen måte overilt.

Utvandringen var planlagt over flere år, og involverte også økonomisk bidrag til avismannen Johan Reinert Reiersen som reiste til USA, undersøkte forholdene og ga ut publikasjonen ”Veiviser for Norske Emigranter til de Forende nordamerikanske Stater og Texas” i 1843.

Utvandrerne fra Hommedal fulgte imidlertid ikke Reiersens råd. Han reiste til Texas, mens flertallet av gruppen fra Hommedal etablerte seg i Missouri og Kansas.

Til Missouri og Kansas

Reisen gikk først til franske LeHavre, via et nesten-skipbrudd i Den engelske kanal, og deretter til New Orleans.

Under overfarten var det en barnefødsel, men i likhet med flere andre fra reisefølget døde den lille jenta av sykdom under de lite sanitære forholdene i New Orleans. 11 døde i sykdom og én i en ulykke. Noen skilte også lag med gruppa. Framme i Missouri var de 52.


Nordmennene etablerte seg som bønder utenfor St. Joseph, en by som lå svært strategisk i forhold til den pågående folkeforflytningen vestover. Byen var siste stopp før Mississippi og det ”ville” Vesten.

Her kjøpte nordmennene seg relativt store jordeiendommer, og ble vellykkede bønder. I 1857 reiste en del av gruppen videre til Kansas. De etablerte samfunnet East Norway, som lå ved dagens småby Troy. East Norway finnes i dag ikke på noe kart.

Ble ”sanne” amerikanere

Utvandrerne fra Hommedal ble ifølge Evensen uvanlig raskt fullt integrert i det amerikanske samfunnet og ga hurtig avkall på det norske. De ble det man på fagspråket kaller assimilert.

Evensen antar at en viktig årsak til den raske tilpasningen er at de norske samfunnene var små, både i St. Joseph og i East Norway.

I motsetning til hva som skjedde i andre norsk-amerikanske samfunn, ble det aldri etablert noen norsk skole eller egen norsk kirke. Barna som ble født i USA fikk fra første stund amerikanske navn, og giftemål gikk på tvers av nasjonal opprinnelse.

Da de første lederne i gruppen døde på 1880-tallet, var nordmennene allerede etablert som ”sanne” amerikanere.

Norske etternavn var for lengst borte, og Evensen antar at bruken av norsk språk gikk ut med den første generasjonen. Verken bunad eller geitost hadde noen appell.

- I 1896 hadde etterkommerne av utvandrerne fra Hommedal en egen markering i Troy, Kansas og markerte at det var femti år siden de forlot Norge. Da var alle taler på engelsk – selv om det bare var norskættede til stede, sier Evensen.

Emigrantene fra Hommedal skiller seg dermed fra mange andre norske utvandrere, som dannet norske kolonier der norsk språk og tradisjon ble holdt i hevd gjennom generasjoner.

Uavhengig av graden av integrering i USA, mener Evensen at utvandringen fra Hommedal ytre sett kan beskrives som en suksesshistorie.

- Dersom utgangspunktet var å skaffe sine mange barn en trygghet, lykkes de. Så vet en aldri hvordan det gikk med sjela deres – hva de måtte gi opp i form av brutte bånd og savn. Ingen av dem kom noen gang tilbake til Norge, sier han ettertenksomt.

I det store bildet var bøndene fra Hommedal en del av den største migrasjonsbølgen Norge har sett. Utvandringen til USA er en svært viktig faktor i norsk historie mellom 1830 og 1930.

- Hva hadde skjedd om de hadde blitt hjemme?

- Det kom et punkt rundt 1850 hvor befolkningen vokste så raskt at man ikke greide å holde tritt med matproduksjonen. Over 800.000 reiste til Amerika – og uten det hadde norske samfunnet antagelig brutt sammen, sier Evensen.

Ett særpreg med Sørlandet i norsk utvandringshistorie er relativt stor utvandring tidlig.

Mellom 1845 og 1855 reiste nærmere 2000 mennesker fra Nedenes Amt (Aust-Agder fylke), antas det. Men så kom den siste boomperioden for seilskutetida, med sterk økonomisk vekst i kystbyene på Sørlandet. Som en følge av de gode tidene stoppet utvandringen nesten opp.

Da de norske seilskutene gikk inn i solnedgangen etter 1880, ble Sørlandet rammet av økonomisk krise og utvandringen vokste kraftig igjen. Fra småbyen Grimstad alene utvandret 2.400 personer i perioden 1875-1900, forteller Evensen.

Fant brev i veggen

Han er skoleleder i Grimstad kommune og har skrevet avhandling ved siden av ordinær jobb.

I sin prøveforelesning for doktorgraden ved Universitet i Oslo tok Evensen utgangspunkt i den neste sørlandske utvandringsbølgen, som altså begynte etter 1880, og en helt spesiell personlig erfaring som gjorde ham interessert i utvandringshistorie.

- For tjue år siden, i forbindelse med restaurering av et hus jeg eide i Grimstad ble det funnet 67 amerikabrev skjult i en av veggene. Det viste seg at brevene var et resultat av tyveri fra postkontoret i Grimstad våren 1896, forteller han.

Den våren ble nemlig to unggutter på 16 og 17 år dømt til hundre dager i fengsel etter omfattende tyveri av amerikabrev. De to guttene hadde jobbet på posthuset.

Siden de var alene på kontoret klokka fem om natta da dampbåten med post kom, hadde de anledning til å legge amerikabrevene - som ofte inneholdt penger - til side. De skal ha stjålet en rekke brev og til sammen 1000 kroner før de flyktet til hovedstaden og så ble arrestert.

En av guttene hadde bodd som fostersønn i huset som Evensen restaurerte. Brevene som var gjemt i veggen var tjuvegods som ikke hadde blitt funnet da guttene ble arrestert. Slik fikk Evensen et kildemateriale med en uvanlig forhistorie rett i fanget.

Flukt fra krise

Brevene vitner om en annen tidsepoke enn Hommedal-utvandrernes bondeutvandring, en periode da seilskutetida hadde ebbet ut og arbeidsledige sjøfolk, hushjelper, arbeidere og ungdom reiste til USA for å finne lykken.

Nå var det ikke lenger jord og Mississippi som var målet, men New York og lønnsarbeid.

I brevene fra Brooklyn (bydelen i New York der mange norske bodde) er helse, sosiale forhold og dårlig økonomi hyppig nevnt. Det var økonomisk krise i New York også: ”America is no good nufortiden”, lyder en linje.

Men det var også solidaritet. Blant brevene, som Evensen har omtalt i boka ”Amerikabrevene”, var penger samlet inn til støtte for enken Augusta Jørgensen.

Mannen hadde reist til USA for å ta arbeide som los, men falt over bord i storm og druknet. Familien skulle kommer etter, men slik ble det ikke. Da slektninger i New York hørte om ulykken startet de en pengeinnsamling, og ett av brevene har en liste over alle som ga penger.

Pengene kom aldri fram, men brevet er nå en kilde til kunnskap gripende skjebner i kjølvannet av amerikareisen.

Mens Hommedal-utvandrerne aldri kom tilbake, var utvandringen i denne siste utvandringsbølgen mindre definitiv. Kommunikasjonene var bedre, og USA fikk mer preg av være et utvidet arbeidsmarked.

Ifølge Evensen kom 20-25 prosent av utvandrerne hjem igjen i denne perioden. I Brooklyn var den norske kolonien så tallrik at norske skikker og norsk språk i stor grad ble opprettholdt.

Referanser:

Erik Aalvik Evensen: From Canaan to the Promised Land: Pioneer Migration from Hommedal Parish (Landvik and Eide Sub-Parishes), Southern Norway, to St. Joseph, Missouri and East Norway, Kansas, avhandling for dr. philos., Universitetet i Oslo 2009.

Erik Aalvik Evensen: Amerika-brevene. Stjålne amerikabrev, historien bak tyveriet i 1896 samt en studie av utvandringen fra Grimstad-distriktet til Amerika, med særlig vekt på perioden 1875-1900, Grimstad 1996.

Lenke:
Se nettstedet: Det løfterike landet. Norsk utvandring til Amerika og norsk-amerikansk historie 1825-2000. Utarbeidet av Norsk Utvandrermuseum og Nasjonalbiblioteket.