I over 330 år var Røros Kobberverk en av Norges viktigste industribedrifter. Kobberverftet på Røros hadde sin storhetstid på 1700-tallet.

Hvor kobberet ble av og hva det ble brukt til etter at det ble fraktet med hest og slede fra Røros til Trondheim havn, har vi ikke visst så mye om til nå.

Forskere ved Universitetet i Oslo er i ferd med å avslutte et stort forskningsprosjekt om kobberet. Der har de blant annet studert det norske kobberets vei ut i Europa og verden.

– Tidligere studier av Røros Kobberverk har i stor grad fokusert på lokale og regionale forhold, men nå har vi altså forskningsresultater som belyser hva som skjedde med kobberet etter at det forlot Røros og Trondheim, og det synes vi er fantastisk!

Det sier Erik Roll, konservator ved Rørosmuseet.

Historiske toll- og skipsanløpsliser

Ragnhild Hutchison har lenge interessert seg for økonomisk utvikling og globalisering i sin historieforskning og har tidligere ledet et stort prosjekt om historiske toll-og skipsanløpslister.

Forskeren har transkribert disse listene fra flere norske havner på 1700-tallet og lagt inn dem i en søkbar database.

Varelistene forteller hvilke varer som gikk ut og inn av havnene. Skipsanløpslistene forteller hvilke skip som har seilt ut og inn, hvor de skal til og hvor de kommer fra.

En egen database gjør det nå mulig å følge kobberet fra Trondheim havn og ut i Europa og verden.

Og noen ganger også tilbake til Norge igjen.

Endte ikke på kirketak i København

Noen myter er avlivet underveis, forteller Hutchison.

– Tidligere har man trodd at det aller meste av kobberet ble fraktet på vinteren. Men overraskende mye kom med hest og vogn fra Røros til Trondheim i sommerhalvåret, forteller hun. 

Vi har også fått hørt at mye av kobberet fra Røros gikk til taktekking av de store kirkene i København. Dette har også blitt tilbakevist i prosjektet.  

Nesten alt kobberet, mellom 80 og 90 prosent, gikk direkte til Amsterdam.

Norske båter gikk i konstant trafikk mellom Trondheim og Amsterdam fra mars-april til november på 1700-tallet. På vinteren var Trondheimsfjorden frosset og stengt for båttrafikk.

Amsterdam var handelsmetropolen

Amsterdam var en av de store havnene i Europa. Det var også en informasjonsbørs hvor kjøper og selger kunne orientere seg om priser og kvalitet.

Kobberet som kom fra Røros til Amsterdam var et såkalt gahrkobber som ikke kunne brukes som det var. Det måtte derfor videre til raffinering.

På 1700-tallet var det ikke så mange som hadde kunnskap om hvordan man skulle raffinere kobber. Men i en liten by på grensen mellom dagens Tyskland og Belgia hadde de denne kunnskapen.

Det var her i Stolberg, i dag en del av tyske Aachen, at det meste av det norske kobberet havnet. Her hadde de store forekomster av galmeie, som de trengte til videreforedling til messingplater og vaiere.

Galmeie er mineralformen av zink. I Stolberg ble garkobberet raffinert til kobber eller messing og deretter til gryter, nåler, strikkepinner, knapper og skospenner.

Hutchison mener at kobberet ble så populært ute i verden fordi det var en billig erstatning for gull. Dessuten egner kobber seg godt til gryter og kokeredskaper fordi det tåler høy varme.

Noe kom til Norge igjen

Fra Stolberg reiste noe av kobberet ut i den store verden. Men det meste ble i Europa, sier Hutchison.

Tollbøkene viser at noe også kommer tilbake til Norge, da mest som forbrukervarer som nettopp knapper, lysestaker, gardinstoppere og kokekar av ulike slag.

Ny trend i historikerfaget

Ida Bull er historiker ved NTNU og har også bistått prosjektet. Hun forteller at kobberet var en viktig del av økonomien for de store handelshusene i Trondheim på 1700-tallet ved siden av trelast og fiske.

I motsetning til Christiania og Bergen hadde handelsmennene i Trondheim tre bein å stå på. Det kan være med på å forklare den store rikdommen som noen klarte å bygge seg opp.

– At kobberet var viktig for handelsmennene, visste vi fra før. Men nå får vi får satt Røros og Trondheim inn i en internasjonal kontekst, mener Bull.

Dette med transnasjonal historie er en ny trend i historikerfaget, forteller hun.

Ikke en bakstrevers periode

Hutchison mener at det nå er lettere å forstå hvordan Europa klarte å ta en så sterk posisjon i den globale verdenshandel på 1700-tallet.

På denne måten avliver prosjektet nok en myte. 

– Det blir tydelig at dette århundret ikke var en bakstrevers periode. De hadde en imponerende kompetanse om logistikk og hvordan de skulle føre forretninger over grenser. Dette er vanskelig bedriftskunnskap, selv i vår tid, sier hun.

Kunnskapen tilbake til bergstaden

Når vi tar turen tilbake til Røros igjen, sitter Erik Roll og er fornøyd med at de nå kan formidle et større bilde av kobberets historie til turistene.

Hvert år har Røros og Rørosmuseet en strøm av turister som ønsker å se det gamle gruvesamfunnet og de mange trehusene som er godt bevart i bergstaden.

– Mange av våre besøkende er interessert i kobberets vei ut i verden, forteller han.

Nå har de noe nytt å fortelle. 

– Tidligere har vi for eksempel fokusert mest på at kobberet ble brukt til taktekking og våpenproduksjon, men denne studien viser at kjøkkenutstyr og pyntegjenstander trolig også var av langt større betydning enn vi tidligere har vært klar over. Vi har også visst lite om betydningen av kobberverkene i europeisk og internasjonal sammenheng i tidlig moderne tid, men nå kan vi si litt mer om dette også.

– Slik kunnskap gjør oss i stand til å formidle historien om Røros på en mer levende måte, mener Roll.