4. september 1564 red Sveriges kong Erik 14. til byen Ronneby i danske Blekinge med et følge av tyske leiesoldater. Kort tid etter hadde 2000 dansker – kvinner, barn og menn – mistet livet.

«Vannet i elven ble rødt av blodet fra de døde kroppene», skrev kongen om det synet som møtte ham.

Massakren fant sted i det andre året av den nordiske syvårskrigen. Danmark og Sverige kjempet om Skåne, Halland og Blekinge – og retten til å bruke tre kroner i landets våpenskjold.

Passet ikke i svenskenes selvforståelse

Man skulle tro at en slik begivenhet i dag ville stå i et mytisk skjær. At den ville ha vært en del av historieundervisningen i danske og svenske skoler. Men slik gikk det ikke.

– Det har ikke passet inn i den svenske historieskrivingen. Man har nok ikke villet inkludere de aller mørkeste delene av historien, sier Marcus Sandekjer, museumssjef ved Blekinge Museum, til svt.se.

I Danmark ble massedrapet også glemt. Den danske kongen, Frederik 2., brukte hendelsen i sin propaganda. Men da svenskene klarte å erobre Blekinge fra danskene, falt interessen for blodbadet.

Det forteller professor Gunner Lind, som forsker på dansk krigshistorie ved Københavns Universitet.

– Det er stort sett gått i glemmeboken. Blekinge var et grenseområde hvor risikoen var velkjent, og bøndene ved grensen inngikk noen ganger private fredsavtaler. Under krig skjer det så mye, så massakren ble én ulykke av mange. Da området til slutt ble svensk, var det ingen til å holde minnene i live, forteller Lind.

Den siste store massakren

Den danske professoren forteller at blodbadet i Ronneby var en ekstrem handling – selv etter datidens standard, hvor de forskjellige europeiske landene kunne være nokså nådeløse overfor hverandre.

– Men massakren foregikk på et tidspunkt da slike massakrer var på vei ut som offisiell politikk. Fra offisielt hold – staten og hæren – ser man helst at det ikke skjer, forteller Lind.

Det var flere grunner til dette.

På 1600-tallet skjer en profesjonalisering av hærene. Soldatene ble bedre bevæpnet og trent, og hæren ble en fast organisasjon. Siden avstanden mellom soldater og lokale bønder ble større, syntes ikke soldatene lenger lokalbefolkningen var en så stor trussel.

Samtidig begynte man å se annerledes på massakrene. Bare hundre år senere ville blodbadet i Ronneby ha vært en internasjonal skandale for Erik 14. Da hadde den nye militære praksisen ført til et enda klarere skille mellom soldater og sivile. Ekstreme nedslaktninger, planlagt av den militære ledelsen, ble da oppfattet som veldig dårlig stil.

– Senere blir slike ting mye sjeldnere. Det er mange andre dansk-svenske kriger, men Ronneby-blodbadet er siste gang det foregår noe så brutalt, forteller Lind.

Skulle hevne drapene på svenske soldater

Da massakren fant sted, hadde massakrer fortsatt ikke blitt politisk ukorrekt i Europa. Kong Erik sto i en potensielt farlig situasjon, og derfor traff han den drastiske beslutningen.

Før massakren hadde noen – antakelig danske bønder – kastet seg over en flokk svenske soldater. Soldatene ble drept og hengt opp i et tre til skrekk og advarsel.

Ingen visste hvem som sto bak. Men siden det var mange svenske soldater – og mange bevæpnede bønder – i Blekinge, måtte svenskekongen statuere et eksempel. Det ble et blodig eksempel.

– Slike ting er uttrykk for hvor maktesløs, snarere enn mektig, kongen var. På det tidspunktet drar kongene rundt med hærer på kanskje 5000 mann. Det er selvfølgelig mange mennesker, men stiller de seg sammen, kan de få plass på en fotballbane. Og de skulle forsøke å erobre og holde veldig store landområder. De kunne bare være noen få steder samtidig. Og med en lokalbefolkning som delvis var bevæpnet, hadde den fremmede makten grunn til å være redd, forteller Lind. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.