Mens store deler av den danske og den svenske befolkningen feirer sankthans eller midtsommer, er det svært få som markerer denne dagen i Norge.

Og færre og færre blir det, viser en undersøkelse om nasjonale symboler som Stiftelsen kirkeforskning har gjort. Den ble gjennomført i Norge, Sverige og Danmark første gang i 1998, og gjentatt i 2013. Undersøkelsen viser at oppslutningen om sankthans har sunket med rundt ti prosent på disse årene i Norge.

I Sverige og Danmark har utviklingen gått i motsatt retning. Her er det flere som markerer sommersolverv.

Over 40 prosent av våre naboer sier at de markerer denne dagen. Det er en markant økning siden 1998. 

Feirer 17. mai istedet

Kifo-forsker Pål Kjetil Botvar tror at forklaringen kan være at vi i Norge tar ut behovet for feiring drøyt en måned tidligere, til 17. mai. I Norge har nasjonaldagsfeiringen langt større oppslutning enn i nabolandene. 70 prosent sier de feirer nasjonaldagen i Norge, mot bare 15 prosent i Sverige og 6 prosent i Danmark.

– Når danskene og svenskene feirer så mye rundt midtsommer, kan det kanskje være en erstatning for manglende nasjonaldagsfeiring, tror han.

• Les også: Forskere studerer oss når vi feirer

Markerer en overgang

Anne Kristin Moe kan ikke svare på hvorfor vi ikke lenger er så opptatt av å feire det hun kaller «solsnu». Kulturhistorikeren ved Norsk Folkemuseum tror  det har med forandringen i samværsskikkene å gjøre.

– Fra at dette var noe lokalsamfunnet arrangerte, har organisasjoner og institusjoner overtatt. Disse  konkurrerer om de samme menneskene.

Hun forteller at sankthansfeiringen, som nå er på vikende front, har vært den sterkeste høytidsfeiringen i Norge, sammen med julefeiringen.

I likhet med julen er dette også en feiring av en overgang i naturen. Mens den hedenske julen var en feiring av at solen snudde mot lysere tider, er sankthans en markering av sommersolverv.

Handlet mest om drikking

Moe vet ikke helt nøyaktig når vi begynte å feire denne solsnudagen.

– Midtsommerbålet er en førkristen skikk, men hvor langt tilbake den går, vet vi ikke. Den hedenske feiringen finnes det lite kilder om. Det som fins, handler mest om blot og drikking.

• Les også: Ikke brenn alt mulig på bålet

Etter hvert ble det bestemt at dette skulle være en markering av Johannes døperens fødselsdag, nøyaktig et halvt år før fødselsdagen til Jesus.

Med Olav Tryggvason som konge i Norge ble blotene forsøkt erstattet med religiøse høytidsskikker.

Sankthans var en helligdag helt fram til 1771, da antallet festdager ble redusert kraftig. Etter dette har vi ikke hatt fri denne dagen, noe som kanskje også delvis kan forklare hvorfor vi skiller oss så mye fra svenskene.

I Sverige legges feiringen alltid til nærmeste helg. Midtsommeraften og midtsommerdagen – det vil si i går og i dag – er offentlige fridager i Sverige.

Jon, Hans og Johannes

Blir sankthans flyttet i Norge for å legges til en helg, blir det ikke lenger en minnedag for døperen Johannes, som den faktisk er.

I Norge og Danmark var St. Johannes også kjent som St. Hans. Derfor har vi og danskene et annet navn på denne feiringen enn svenskene, som bare kaller dette for «midtsommar». I Norge har vi også kalt dagen for Jonsok, fordi Johannes også bar navnet Jon her.

– Det er interessant at vi i Norge har beholdt det kristne navnet på dagen, men at det er de folkelige, eller ikke-kristne, tradisjonene som bålbrenning som har holdt stand, mener Anne Kristin Moe.

• Les også: Nasjonalsymboler og makt

Det magiske og lokkende bålet

Bålet har alltid vært et symbol for feiringen av midtsommer i Norge, og et av de få symbolene som har holdt seg, forteller hun.

– Det er flere forklaringer på hva bålet symboliserer. En av dem er at bålet skulle forsterke sola, som var viktig for fruktbarheten i bondesamfunnet. En annen er at bålet symboliserer at det gamle må vike for det nye. Bålet beskyttet også mot onde ånder og hekser.

Maleren Nikolai Astrup mente at sankthansbålet var noe kristne mennesker burde holde seg langt unna, forteller Moe.

I et brev til en prest ved begynnelsen av 1900-tallet skriver han:

«St. Hansnatten, når bålet brente rundt i fjellene og menneskene myldret som sorte punkter oppover fjellsiden og de rødkledde jentene med de hvite skjorteermene ringte seg som lyse prikker og gnister og blussene, da var det synd for kristne folk å være med.»

Den unge kunstneren følte seg fristet av «den stygge, gule ilden som lokket og drog meg nettopp fordi den var omgitt med mystikk, ugudelighet og rå hedenskap.»

Hele lokalsamfunnet samlet brensel

Å samle ved til bålet har ofte vært en aktivitet som et helt lokalsamfunn har deltatt i. Ofte var det vært konkurranser mellom byer og bygder om hvem som hadde det største sankthansbålet.

I Sør-Norge var det viktig å få til det største flammebålet, i Nord-Norge har røykbålet vært viktigere. Da var tang, tare og lyng like viktig som materialer som rekved og gamle båter.

Langs kysten av Norge er fortsatt båltenning en levende tradisjon ved sankthans, selv om det har blitt mindre av det etter at det har blitt lokale forbud mot bål, på grunn av brannfare og forurensning i tettbygde områder.

Barnebryllup

En annen særnorsk sankthandtradisjon var sankthansbryllupene. Særlig på Vestlandet var denne skikken vanlig mot slutten av 1800-tallet.

Opprinnelig var dette også en hyllest til fruktbarheten og en fest for ungdom som ønsket å flørte. En hel ungdomsgjeng kledde seg ut som brudefølge, med brudepar og prest, forteller Moe.

Etter hvert ble dette en skikk som ble mer ufarlig og søt. Da ble det barn, og ikke ungdom, som giftet seg.

– Dette er egentlig ganske typisk. Når en skikk er i ferd med å forsvinne, blir de ofte til en barnelek, forteller Moe.

Blomster under puta

Midtsommerblomster og løv er et annet fruktbarhetssymbol i den norske sankthansfeiringen.

• Les også: – Moderne hedendom har blitt stuerein

På 1800-tallet var det svært vanlig å pynte husene sine med løv til midtsommer. I tillegg skulle unge jenter plukke sju forskjellige planter og legge dem under puta sankthansnatten. Da ville de drømme søtt om den de skulle gifte seg med.

– Denne dagen i året ble betraktet som magisk. Folk tenkte at nå var det mulig å påvirke framtiden, både sin egen lykke og været. Plukket du urter, som på denne tiden er fullmodne og på sitt kraftigeste, skulle du gå en runde rundt åkeren med dem. Slik gjorde du avlingene sterkere, forteller folkeminneforskeren.

Organisasjonene overtok

Mot slutten av 1800-tallet overtok organisasjonene mer og mer sankthansfeiringen.

De spontane sammenkomstene ble sjeldnere og sjeldnere, forteller Moe.

I dag er det altså de færreste i Norge som feirer denne dagen. De som gjør det, er ofte hjemme sammen med familien.