Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Tilstanden nevrasteni ble omtalt som en respons på ”tidsånden” og det moderne livet man levde for drøyt hundre år siden. (Foto: Wikimedia Commons)
Kristine Lillestøl er medisiner, men også historiker. I tillegg har hun studert litteraturvitenskap. Denne uvanlige kombinasjonen har gjort at hun i dag sitter fordypet i gamle legetidsskrifter, pasientjournaler og medisinske lærebøker.
Hun prøver å finne ut mest mulig om sykdommen nevrasteni. Sykdommen har vært beskrevet i den medisinske litteraturen siden 1800-tallet.
Den hadde sin storhetstid rundt forrige århundreskifte.
Symptomene var mange. Men noen gikk igjen: generell utmattelse, smerter som vandret gjennom kroppen, og søvnproblemer.
Svar på tidsånden
Tilstanden nevrasteni ble den gangen beskrevet som typisk for sin tid, som en respons på tidsånden og det moderne livet man levde for drøyt hundre år siden, forteller Lillestøl.
Det var den amerikanske nevrologen George M. Beard som i 1869 lanserte diagnosen. Han mente at nevrasteni skyldtes ”bortfall av nerveenergi”. Det skyldtes igjen den moderne sivilisasjonens rivende utvikling.
Diagnosen spredte seg raskt til Europa. Datidens leger var ikke i tvil om at det var en virkelig sykdom. Og de var tydelig nysgjerrige på tilstanden.
Ligner på ME
Underveis har det blitt stadig tydeligere for Lillestøl at symptomene som er beskrevet i den historiske litteraturen, ligner mye på symptomene ved kronisk utmattelsessyndrom (ME). Men hun vil ikke si at det sikkert dreier seg om samme sykdom, for det finnes også forskjeller.
Ingen har til nå klart å peke ut noen enkeltårsak til kronisk utmattelsessyndrom. I dag er sykdommen formelt klassifisert som en nevrologisk sykdom.
Men både blant fagfolk og legfolk går diskusjonen stadig varm hvorvidt sykdommen er psykisk eller fysisk, eller om den kan forklares som begge deler.
Alle samfunnslag
– Når jeg studerer den medisinske litteraturen fra fortiden, blir jeg overrasket over hvor mange det var som hadde nevrasteni. Sykdommen ble nok ansett for å være en overklassesykdom. Men blant pasientene finner jeg også bønder, fiskere og arbeidere.
– Legene mente at nevrasteni skyltes overanstrengelse av ulike slag. Særlig var de som gjorde hjernearbeid utsatt. Men også hardt kroppsarbeid innebar stor risiko.
I tillegg kunne lidelsen komme av feil kosthold, slag mot hodet eller ryggmargen, giftig forråtnelse i tarmen, misbruk av alkohol, tobakk og kaffe og datidens såkalte seksuelle avvik som onani. Noen hevdet også at nevrasteni kom i kjølvannet av infeksjoner som kolera, tyfus og influensa.
Behandlingen var i stor grad ro og hvile. Men også elektroterapi ble tatt i bruk i noen tilfeller.
Fra nevrologisk til psykisk
Men etter 1920-tallet fikk sykdommen en annen status. Da var det flere og flere som stilte kritiske spørsmål ved sykdommen. Man begynte da i større grad å forklare den som en psykisk sykdom.
– Flere mener at grunnen til denne endringen var at psykoanalysen kom på denne tiden. Etter 1920 ble diagnosen lite brukt, selv om den fortsatt finnes klassifisert i psykiatrien som en nevrose, forteller Lillestøl.
Seminar om ME
På et seminar i Oslo denne uken møttes flere forskere som forsker på ME for å snakke om hva vi vet og hva vi ikke vet om sykdommen ingen egentlig forstår.
På seminaret fortalte Lillestøl om hva hun har funnet når hun har fordypet seg i historiske dokumenter fra Rikshospitalet i Oslo og Bergen sykehus, som i dag heter Haukeland sykehus.
– Jeg har et historisk perspektiv på denne forskningen, og uttaler meg ikke om dagens ME-debatt. Men jeg synes likhetene jeg har funnet mellom disse sykdomsgruppene er interessante, sier Lillestøl.
