Grunnloven, demokratiet og velferdssamfunnet. Alt dette kan danskene i stor grad takke utenlandske revolusjoner for, ifølge forsker.

Revolusjoner i Frankrike og Russland for 160 og 100 år siden gjorde nemlig de danske makthaverne redde for drastiske endringer. Dermed valgte de å innføre noen av de idealene som de utenlandske revolusjonære kjempet for.

– Noen av de viktigste politiske reformene i Danmark ble gjennomført fordi politikerne ville unngå at revolusjoner i Europa skulle spre seg. De ville ta luften ut av ballongen før det ble en revolusjon her også, sier historiker Bertel Nygaard fra Aarhus Universitet.

Han har nettopp utgitt boken Revolution – masser af modstand, der han undersøker hva revolusjoner er og hvilken innflytelser utenlandske revolusjoner har hatt i Danmark.

Historisk misforståelse

Folk i Danmark har ikke opplevd noen store revolusjoner som den franske eller russiske. Det har ifølge Nygaard skapt et bilde av at dansk politikk er spesielt fredelig. Den samme oppfatningen finner man også i mye av historieskrivningen i Danmark.

– Men slik er det ikke. Når man går tilbake i historien og ser hvordan makthaverne reagerte når det oppsto revolusjoner i Europa, viser det seg at forklaringen ikke ligger i noen fredelig folkekarakter. Forklaringen er snarere at makthaverne av frykt valgte å innføre reformer, forteller Nygaard.

– Man kan si at det etter hvert ble en tradisjon for å gjøre det sånn. Det har blitt en selvforsterkende oppfatning om at vi finner pragmatiske løsninger når det skjer alvorlige brudd i utlandet.

For eksempel ble ikke den danske arbeiderbevegelsen revolusjonær. Den ble dominert av moderate, sosialdemokratiske krefter. I stedet for sosialistisk revolusjon ble målet en velferdsstat.

1848: mer demokrati

Vi kan takke revolusjonære franskmenn og tyskere for mange av de skrittene vi i dag forbinder med den demokratiske utviklingen i Danmark – spesielt den danske grunnloven fra 1849.

– I februar 1848 skylte en voldsom bølge av revolusjoner inn over Vest-Europa. Det startet i Paris, og i løpet av få måneder bredte de seg til Tyskland og videre ut på det europeiske kontinentet. Folk styrtet en rekke av de gamle makthaverne og satte fram krav om demokrati, forteller Nygaard.

I Danmark hadde regjeringen en måned tidligere sagt at den ville gjennomføre en forfatningsreform. De ville nemlig imøtekomme den liberale reformbevegelsens krav om reformer av styreformen i Danmark, som på det tidspunktet var et rendyrket monarki.

Den liberale bevegelsen hadde ikke noen store forhåpninger om å slå igjennom, men så nådde den revolusjonære stemningen Slesvig, som på det tidspunktet hørte til under Danmark.

Slesvig ville løsrive seg

Folk i Slesvig fikk forhåpninger om en fremtid uten dansk overherredømme. Den «trusselen» ble en del av bakgrunnen for propagandaen fra de liberale i København. De begynte å spille på de nasjonale strengene for å komme til makten – og de lyktes.

Som et ledd i kampanjen organiserte de liberale det berømte folketoget til den nye kongen, Frederik 7. Da flere tusen mennesker nådde fram til kongen, fikk de vite at ønskene deres allerede var etterkommet. Det gamle ministeriet var avsatt, og kongen skulle sette inn et nytt – med liberale krefter.

– De liberale reformtilhengerne var imidlertid ikke demokrater. De ville ha et konstitusjonelt monarki hvor deres egen klasse, de velstående og dannede, skulle styre landet sammen med kongen, angivelig til det beste for både folket og staten som helhet, forteller Nygaard.

– Men den revolusjonære utviklingen i Europa skapte nye, radikale demokratiske strømninger som påkalte «folket», altså de lavere klassene.

Utviklingen i Frankrike, flere tyske stater og i Sentral-Europa viste hvor voldsomt det kunne ende ved en slik revolusjon. Så for å ta luften ut av den potensielt massive bevegelsen måtte de nye, nasjonalliberale makthaverne gå mye lenger enn de opprinnelig hadde tenkt seg. De gikk nå med på at både bønder og håndverkere skulle ha stemmerett.

1917: velferdsstat

70 år senere var det en annen revolusjon som skremte de danske makthaverne. Det var den russiske revolusjonen i 1917, da kommunistene tok makten i det store landet i øst.

Den danske sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen bestemte seg for å gå en annen vei en de russiske revolusjonære. Og for de politiske makthaverne og folk i næringslivet ble revolusjonen noe man for alt i verden ville unngå.

Med den utenlandske revolusjonen som bakteppe ble alle parter mer innstilt på å sette seg ned og finne en løsning på fredelig vis. Det oppsto en grobunn for at man stille og rolig kunne bygge opp en velferdsstat.

Andre verdenskrig: populære kommunister

Den russiske revolusjonen gikk også igjen i makthavernes mareritt da andre verdenskrig gikk mot slutten. Sovjetunionen og de danske kommunistene hadde spilt en viktig rolle i kampen mot nazistene – og det gjorde dem populære i arbeiderklassen.

– Sovjetunionen sto høyt i kurs, og krigen hadde skapt forventninger om likhet og innflytelse. I Danmark var samarbeidspolitikken avskaffet, og nye autoriteter hadde stått fram under den borgerkrigslignende tilstanden fra slutten av okkupasjonstiden.

– Det var derfor ikke gitt at den gamle parlamentariske orden ville bli gjeninnført. Og under den nye nøysomheten som fortsatt preget landet i de første etterkrigsårene, kunne folk bli fristet av idealene i kommunismen, forteller Bertel Nygaard.

Det skremte både staten og partene i arbeidsmarkedet, så for å forebygge uroligheter arbeidet de sammen. De forsøkte å gjøre den danske arbeideren mett, tilfreds og velintegrert – og dermed ikke-kommunistisk.

Frykt skaper politiske reformer

Frykten for revolusjon lå altså bak både grunnloven og velferdsstaten.

– Alle mennesker kan frykte endringer. En radikal omlegging er alltid usikker: Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får. Og så er det volden. Når jeg sier «revolusjon», vil mange tenke på giljotiner, avhuggede hoder, barrikader, bål, blod i gatene og flyvende brostein, og det er bilder som skaper motvilje hos mange.

– Samtidig er det mennesker med makt som er mest redde for en revolusjon. Det er de som har en privilegert posisjon som revolusjonen kan ta fra dem. Når frykten blir stor nok, vil de enten slå hardt ned på opprøret eller sørge for å hindre revolusjonen ved å innføre reformer, sier Nygaard.

Referanse: 

Bok: Bertel Nygaard, Revolution - Masser af modstand

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.