Under Estoniaulykken for atten år siden overlevde fire ganger flere menn enn kvinner. Årsaken til dette har ingen sammenheng med mangel på galanteri blant sjøfolkene, skriver kronikkforfatter Rolf Imstøl.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Estoniaulykken var en ufattelig katastrofe, og 852 mennesker døde. Blant de overlevende var bare 20 prosent kvinner, og forskerne mener det ikke er noe tegn til at normen om å redde kvinner og barn først gjaldt ombord. (Foto: Wikipedia Commons)
Fakta
Da Gøran Persson overtok som statsminister i 1996 fikk han gjennomført en lovlighetsvurdering [regeringsbeslut # 1, 25 juni 1996]. Vurderingen påpeker at lovligheten av regjering og riksdagsavgjørelser ikke kan overprøves rettslig i Sverige; det finnes ingen konstitusjonsdomstol.
Av samme regeringsbeslut fremgår det at tildekkingen av vraket skulle avbrytes umiddelbart. Likevel tillot man, uten grunngiving, at man skulle fortsette å fylle sand ved siden av vraket. Det har ikke lykkes å få noen sluttrapport om hvor sanden faktisk ble lagt. Følgelig kan man ikke utelukke at noe av denne sanden dekker en åpen losdør og et angivelig hull i skroget.
Det er imidlertid ingen tvil om at denne losdøren er dekket av en sandhaug som ingen ønsker å redegjøre for. Uheldigvis kan ikke videoen som ble tatt rett etter forliset avklare omstendighetene; videoen forsvant.
Etter å ha møtt historikeren Knut Carquist i 2007 og lest hans bok ble jeg oppmerksom på at Carl Bildt gjorde seg av med Bengt-Erik Stenmark, den viktigste statstjenestemannen rundt etterforskningen (Knut Carquist, Tysta Leken s 174). Hvorvidt, helt analogt, Grete Faremo gjorde seg av med Morten Ruud på grunn av uoverensstemmelser vites ikke; departementet nekter innsyn.
Mine studier om Estoniaforliset var uavhengig av, men fant sted samtidig som, den svenske reanalysen. I den anledning lykkes jeg i å få ekspertene til å skifte mening om scenarioet basert på at MV Estonia kan ha vært lekk forut samt at losdøren kan ha vært åpen. Dette scenarioet som tidligere var ansett fysisk umulig, og som passer som hånd i hanske til Knut Carlquist sin beskrivelse av hendelsene, er det eneste scenarioet som til dags dato er anerkjent fysisk mulig. Politisk korrekt er det imidlertid ikke.
De to økonomene har benyttet data fra en rekke store historiske ulykker til sjøs studert overlevelsesgraden for kvinner versus menn, mannskap versus passasjerer. Ved statistiske analyser hadde de da kommet til at det slett ikke var belegg for at sjøfolk var særlig galante overfor kvinner og barn. De var for så vidt innom at uten galanteri ville kvinner og barn komme dårligere ut, men de gjør seg ingen kvantitativ formening om hvordan dette burde slå ut dersom det ikke utvises galanteri.
Hva om det ikke fantes galanteri?
Som tidligere sjøoffiser er det naturlig å påpeke at de fleste av disse ulykkene skjedde på et tidspunkt da kvinner i stor grad var undernærte og menn var beskjeftiget med tungt fysisk arbeid. Kvinner og barn har følgelig mye større overflate/vekt ratio enn menn, noe som medfører at de lettere blir nedkjølt. Den store forskjellen i overkroppsstyrke medfører også at menn har lettere for løfte seg opp i en livbåt enn kvinner.
Forskerne bak artikkelen sto derfor overfor et dilemma: Hva måtte anses som rimelig overlevelsesgrad for de forskjellige gruppene gitt at det ikke fantes galanteri? Her burde man ha gjort en grundig kvalitativ analyse for så å sette en kvantitativ grense før man begynte å se på dataene.
Estonia sank for fort
Forskernes store feil er at de ukritisk benytter tiden det tar fra skipsulykker initieres til skipene synker som et kriterium for hvorvidt ulykkene skjedde fort eller sakte. Følgelig konkluderte de med at Estoniaforliset skjedde sakte. Det synes ufattelig at svenske forskere med særlig interesse for Estoniaforliset kan være så virkelighetsfjerne. Ut fra samme resonnement ville Bourbon Dolphin, der den fløt dagevis med bunnen opp, bli klassifisert som en sakte utviklende ulykke. En av kvinnene som omkom i en av trappesjaktene på Estonia skal, slik jeg erindrer, ha bedt sin mann redde seg selv fordi hun selv ikke kunne reddes. Denne kvinnen forsto åpenbart at selvoppofrelse ikke inkluderer selvutslettende adferd.
Estoniaforliset skjedde altså raskt, ikke sakte slik som de svenske forskerne hevder. Det som skjedde etter at Estonia initialt rullet voldsomt over til siden for deretter å bli liggende med stor og økende krengevinkel, er en situasjon hvor det knapt kan ha vært rom for rasjonalt galanteri. Følgelig må de fakta vi har fra Estoniaulykken heller anses normativt for sjøulykker fri for galanteri. Gjør man det finner en at tallene som forskerne presenterer i PNAS-artikkelen tyder på at sjøfolk er galante; man har i hvert fall ikke belegg for å hevde det motsatte.
Leken med tall
Med 18000 involverte kan forfatternes tallmateriale synes overveldende, men ettersom man kun har studert 18 forlis er det bare handlingene til 18 kapteiner og besetninger som teoretisk kan vurderes. Fra ovennevnte har forskerne så trukket ut de to skipene med flest ombord; Titanic og Lusitana. Jeg mener at Estonia må ekskluderes, eller i det minste reklassifiseres ettersom den til alt praktisk formål skjedde så fort.
Fra PNAS-artikkelens første figur ser man at kapteinene har hatt lavere overlevelse enn annet mannskap. Til tross for at kapteinens lugar og arbeidsplass ligger nærmest redningsmidlene, at kapteinen er skipets øverste sjef og at han har stor verdi for de som prøver å overleve, synes ikke det å ha gitt kapteinene noe fortrinn. Følgelig kan tallmaterialet ikke tolkes dit hen at kapteiner er lite galante overfor egen besetning.
Leken med tall som man her er vitne til er ikke unik. Ekspertene som var involvert i den offisielle utredningen av Estoniaforliset hevdet i 14 år at skipsverftets påstand om at skipet hadde vært lekk forut var fysisk umulig. Med en slik lekkasje ville Estonia ikke kantret, men sunket med baugen først som Titanic. Nye eksperter som svenske myndigheter hyret inn for å analysere ulykken på nytt hevdet det samme under Estoniakonferansen i 2007. Dette ble problematisert på konferansen året etter der de ble motvillig tvunget til å innrømme at slik lekkasje er den eneste kjente fysiske forklaringen på det som skjedde [Svensk Riksdags Justisieombudsman JO#538-2009].
Skipet inspiseres på nytt
Forskerne konkluderer likevel i sin artikkel at forklaringen som Carl Bildt presenterte dagen etter ulykken og som aldri har vært bevist, tross alt er den mest sannsynlige forklaringen. Likevel mener de, i motsetning til svenske politiske myndigheter, at skutesiden bør inspiseres på nytt.
Nå er det slett ikke slik at man ikke bør vurdere tall så vel som galanteri med henhold til Estonia forliset. De tre landene som påtok seg ansvaret for etterforskningen synes umiddelbart å ha kommet til den konklusjon at fartøyet ikke skulle inspiseres. Dette medførte at så mange som 757 omkomne, herunder ovennevnte galante kvinne, kan ha blitt etterlatt inne i vraket på 80 meter dyp.
Senere har svenske myndigheter prøvd å legge et sementlokk over vraket, men dette måtte oppgis på grunn av press fra allmennheten, som neppe anså sine myndigheter som særlig galante.
Når dette er sagt, er de svenske artikkelforfatterne ærlige i det de gjør. Men tallmaterialet, som kan synes overveldende for den uinnvidde, er i realiteten uhyre spinkelt. Under alle omstendigheter bør svenske forskere vurdere sine ord nøye slik at ikke overlevende estiske sjøfolk føler seg uthengt i det som svensk presse betegner som deres Kennedy-sak.
