Ny film om Struensee lover en historie om en modig idealist. Men virkelighetens Struensee var faktisk en så dårlig politiker at strategien hans kostet ham hodet.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
(Foto: (Filmplakat: Nordisk Film))
Makt var en kamp om å være tett på kongen
Struensee endte sine dager på skafottet fordi reformene hans skapte mange fiender. For eksempel sparket han en stor del av embetsmennene i statsforvaltningen og avskaffet adelens privilegier.
Samtidig gjorde han ingenting for å beskytte seg mot disse fiendene. Han var venner med kongen og dronningen, men dronningen hadde ingen virkelig makt, og kongen var sinnssyk og skrev stort sett under på alt som ble lagt foran ham. Derfor handlet politikk om å «bemektige» seg kongens person. Altså alltid å være omkring ham og sørge for at han ikke snakket med andre enn en selv.
Filmen hadde verdenspremiere under Filmfestivalen i Berlin (også kjent som Berlinalen). Den kommer på kino i Norge 14. september 2012, ifølge NRK.
Historien kort:
Den tyske legen Johann Friedrich Struensee ble satt til å ledsage den sinnssyke kongen, Christian VII, på en reise rundt i Europa i 1769. Kongen og legen ble gode venner, og Struensee ble kongens faste livlege. Kongen sa opp alle ministre og utnevnte i 1770 Struensee som sin eneste minister, med fullmakt til å signere og vedta alle lover.
Kongens nye minister var utpreget tilhenger av opplysningstanken og gjennomførte en storm av reformer. Men to år senere var det slutt. Struensees fiender – enkedronning Juliane Marie (stemor til Christian VII og mor til arveprins Frederik) og Ove Høegh-Guldberg – hadde samlet nok beviser til en anklage om majestetsfornærmelse. Struensee ble arrestert natten etter et maskeball i 1772. Struensee hadde ikke bare tatt makten fra kongen. Han hadde også fått et barn med dronning Caroline Mathilde. Derfor ble han henrettet. Enkedronningen og Høegh-Guldberg omgjorde de fleste av reformene. Flere av reformene ble imidlertid tatt opp igjen 50–100 år senere.
Først ble hånden hans hugget av. Deretter vred han seg så mye i smerte at skarpretterne måtte hugge tre ganger da hodet skulle skilles fra kroppen.
Christian VIIs livlege, Johann Friedrich Struensee, betalte i 1772 den høyeste prisen for å ha skaffet seg makten over Danmark og for å ha hatt en affære med dronningen.
Den dramatiske historien er blitt filmatisert i filmen «En kongelig affære».
Men historien om Struensee er ikke bare et stykke saftig danmarkshistorie. Den er også et eksempel på hvordan man absolutt ikke skal oppføre seg hvis man skaffer seg en mektig stilling. I hvert fall ikke hvis man har tenkt å beholde makten.
– Struensee var en enmannshær som arbeidet døgnet rundt. Når han ikke like hygget seg med dronningen, strødde han rundt seg med kabinettsordre, forteller Erik Gøbel, som er seniorforsker ved Riksarkivet. Det var en strategisk feil: En dyktig politiker handler ikke så enerådig.
Manglet sans for det politiske håndverket
Erik Gøbel er en de som står bak en ny utstilling om Struensee og reformene hans.
Den berømte livlegen, senere geheimekabinettsminister, er i dag blant annet kjent for å ha vedtatt en rekke svært moderne og humanistiske lover – den gang kalt kabinettsordre. For eksempel forbedret han fattigvesenet og ga uekte barn samme rettigheter som andre borgere.
Men Struensee mestret ikke elementært politisk håndverk. Han var for diktatorisk, forteller Gøbel:
– Formelt hadde Struensee makt. Men han manglet evnene til å gjennomføre ideene sine. Han var litt verdensfjern og litt for urealistisk.
Struensee begikk tre store feil:
Ingen allianser: Han knyttet ikke til seg støttespillere som kunne moderere de svært idealistiske ideene hans eller beskytte ham mot politiske fiender.
For mange reformer for raskt: Samfunnet var ikke modent for de moderne ideene hans, og han gjorde ingenting for å forberede befolkningen eller adelen på forandring.
Viste sine svakheter: Struensee gjorde ingenting for å skjule forholdet sitt til dronningen og gjorde seg dermed sårbar for fiendenes anklager. Til sist ble han dømt for majestetsfornærmelse.
Hadde ingen allianser
Struensee hadde en rekke fiender: enkedronning Juliane Marie, arveprins Frederik og embetsmannen Ove Høegh-Guldberg. De klarte etter hvert å utarbeide en detaljert anklage. De fikk kongen til å signere en arrestordre og uten kongen hadde ikke Struensee mulighet til å forsvare seg.
– Struensee var åpenbart en svært enerådig person som mente det bare var han som forsto hva det hele gikk ut på. Selvfølgelig var det en hel del mennesker som ville ha støttet ham, men han gjorde ikke noe for å knytte dem til seg, sier Erik Gøbel.
Gøbel mener dessuten at det kunne ha tøylet hans til tider verdensfjerne ideer.
Populære reformer fikk ikke tid til å virke
Mange av reformene framstår i dag som veldig fornuftige og moderne tiltak. Han begrenset for eksempel festebøndenes plikt til å arbeide med adelens jord til et bestemt antall dager i året, slik at de fikk tid til å dyrke sin egen jord.
Annonse
– Struensee gjorde ikke dette ut fra egen vinning. Men han var så idealistisk at han ikke hadde bakkekontakt. Han gjennomførte altfor mange reformer for raskt, forteller Gøbel.
De tiltakene som ville ha gitt ham popularitet i befolkningen, fikk ikke tid til å bli til virkelighet.
Tok adelen på sengen
Struensees reformstorm foregikk i et samfunn hvor man lite innstilt på endringer. Derfor skapte de mange nye lovene utrygghet, særlig hos adelen, som mistet privilegiene sine og dermed sitt sosiale og økonomiske sikkerhetsnett. Og Struensee gjorde ingenting for å forberede dette stokk konservative samfunnet på nye tider.
– Vi kjenner det fra i dag. Politikerne må forberede folk på reformer. Enten må man vente til tiden er moden eller så må man berede grunnen, sier forskeren.
Struensees forhold til dronningen foregikk åpenlyst
Forholdet til dronningen var det siste og avgjørende feilgrepet: – De var overhodet ikke diskré. Det vet vi fra forhørsprotokollene, hvor kammertjenerne og annet tjenestefolk er blitt forhørt. Hele slottet, og dermed hele København, visste hva som foregikk, sier historikeren.
Dermed blottet Struensee seg totalt for fiendene sine. Og han endte med å bli dømt til døden for majestetsfornærmelse fordi han hadde hatt et forhold til dronningen og hadde tatt kongens makt.
Struensee fikk i alt vedtatt 2000 kabinettsordre i sine to år som enerådig geheimeminister. Men de fleste ble omgjort da den konservative fløyen, enkedronning Juliane Marie og Ove Høegh-Guldberg, igjen fikk makten.
– En viktig lærdom av historien om Struensee er at det ikke er nok med gode ideer. Hvis ikke de har klangbunn i befolkningen og i det politiske systemet, så nytter det ikke, sier Erik Gøbel og nevner saken om regjeringens forslag til bomring rundt København som eksempel.
