Drømmen om rikdom fikk to brødre til å finne opp den perfekte «undervannsmaskin». Her er historien om brødrene Møller, som vandret rundt på havets bunn i hjemmelagde dykkerdrakter – i 1837.
MajBach Madsenjournalistpraktikant, videnskab.dk
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
(Illustrasjon: Brødrene Møller)
Gammel last fra skipsforlis lå og glimret på havets bunn i 1800-tallets Danmark.
Det ga to brødre, som begge var smeder, dalertegn i øynene.
For å komme ned til vrakene og hente opp skattene, begynte brødrene Møller å utvikle en dykkerdrakt (som de kalte en «undervannsmaskin») i den lille smia i København.
Det skriver de i en patentsøknad sendt til danskekongen 20. januar 1837.
– Med fare for egne liv våger de ned seg på havbunnen i disse svært primitive draktene, forteller Jørgen Mikkelsen, historiker og arkivar i Rigsarkivet.
Sammen med Videnskab.dk gjennomgår han korrespondansen mellom brødrene Møller og patentmyndighetene (Generaltoldkammer- og Kommercekollegiets Industri- og Fabrikskontor) fra 1837 og frem til 1844, da sporet etter den første, danske dykkerdrakten stopper.
Brødrene Møller leverte inn en søknad om penger til å etablere et verksted som kunne brukes til å lage dykkerdrakter. Brevet var stilet til kongen, men saksbehandlingen ble overlatt til Generaltoldkammer- og Kommercekollegiets Fabriks- og Industrikontor – den tidens næringsdepartement.
Dykkerdrakt av kobber og naturgummi
Brødrene Møllers dykkerdrakt er laget av kobberrør, lerret og naturgummi. Det er komisk tunge materialer når man sammenligner med nåtidens neoprendrakter.
– De må virkelig ha slitt med de tunge materialene og drakten kan ikke ha vært særlig sikker, sier Mikkelsen.
På en av tegningene kan man se hvordan luften skal pumpes ned til dykkerne med en enkel blåsebelg.
Luften blir sluppet ut av et annet rør, og vannet som slipper inn, slippes ut av et tredje. Det ene røret skal også fungere som kommunikasjonskanal til overflaten.
Underveis endrer brødrene dykkerdraktens form, blant annet for å gjøre det mulig å gå på den mudrete havbunnen.
Patentmyndighetene godtok bare patentsøknader hvis oppfinneren var den første som henvendte seg med en idé.
Brødrene Møllers eksperimenter må derfor være de første forsøkene med en fungerende dykkerdrakt i Danmark, forklarer Mikkelsen.
Drømmen om rikdom
Allerede i 1837 har brødrene Møller oppholdt seg i en time under vannet ved Stevns, og har forsøkt å ta opp gods fra et sunket skip.
De har også gjennomført forsøk som skulle vise om dykkerhjelmen kunne motstå trykket under vannet ved Langebro i København. Industri- og Fabrikskontoret skriver begeistret om oppfinnelsen:
Brødrene Møller leverte inn sin første patentsøknad i 1837. I følgebrevet til tegningen skrev de at drakten kunne produseres av både lær og naturgummi. For å beskytte hodet mot trykket måtte hjelmen være laget av kobber eller annet metall. Av samme grunn måtte luftrørene stives av med spiralfjær. (Illustrasjon: Brødrene Møller)
«Ingen tvil om at et slikt apparat er nyttig i et land hvor mange skip hvert år går til grunne. Ingen tvil om at oppfinnelsen kan bli svært innbringende for brødrene Møller.»
Annonse
I 1838 får brødrene to års enerett til å ta opp gods i Køge bukt og Præstø bukt, hvor de åpenbart trodde det var gods fra andre skip.
Det fremgår ikke om brødrene kan ta alt de finner på bunnen eller om de blir beskattet.
Men de to smedene har uansett ingen startkapital. De må be om lån til å utvikle dykkerapparatet, så i første omgang har de neppe funnet store rikdommer.
I løpet av de syv årene vi kan følge brødrene Møllers arbeid, opplever de både suksess og fiasko.
H.C. Ørsted anerkjenner drakten
I november 1837 blir brødrene bedt om å demonstrere oppfinnelsen for den berømte danske fysikeren og kjemikeren H.C. Ørsted.
Fysikeren, som er kjent for å ha oppdaget elektromagnetismen, var i disse årene en del av det ekspertpanelet som skulle bedømme patentsøkerne. I uttalelsen beskriver Ørsted eksperimentet:
«En av dem steg ned tre favner [om lag 5,5 meter, red.] under vannet og holdt seg der i 19 minutter og kunne uten tvil ha holdt seg der så lenge som man ville fortsette å tilføre luft fra en pumpeinnretning på skipet.»
Ekspertpanelet er ikke i tvil om oppfinnelsens potensial.
N.H. Tuxen skriver:
«Det er meg ikke kjent at noen slik innredning har vært brukt her i Landet, selv om sjøfarten ofte har gitt behov for det … Den kunne gi mye nytte; derfor fortjener den, etter mitt skjønn, å anbefales særdeles varmt.» (Desember 1837).
I 1839 signerer kongen bevilgningen til ti års enerett for dykkerdrakten i Danmark. Bevilgningen skal betales med 34 riksbankdaler sølvmynt, som brødrene Møller må låne.
Annonse
H.C. Ørsted la ikke skjul på sin begeistring da han – som en av de innkalte ekspertene – skulle uttale seg om brødrene Møllers dykkerdrakt. (Illustrasjon: H.C. Ørsteds anbefaling av dykkerdrakten, Rigsarkivets Patentarkiv)
Forgjeldet og fengslet
Mellom linjene i korrespondansen i Rigsarkivet fremgår det at det ikke har vært lett å finne opp en dykkerdrakt. Brødrene ber flere ganger om å låne penger.
Tidlig i prosessen får de 300 riksbankdaler til å bygge et verksted, men senere henvendelser om lån ser ut til å bli avvist.
Brødrene skriver at de har brukt alle pengene på oppfinnelsen og ber om å låne 4000 riksbankdaler til å videreutvikle «dykkermaskinen». Da en av dem blir syke i 46 uker, forsøker de også å låne penger.
«Vi vil betale tilbake så snart vi har tatt opp et av skipene», skriver de. Men de får ikke noe lån.
I 1839 ber de om utsettelse for en redegjørelse om hvordan det går med dykkerdrakten – fordi de sitter i fengsel. Det fremgår ikke hvorfor brødrene havnet i fengsel.
– Det er jo ikke en dagbok, så det er umulig å si nøyaktig hva som har skjedd med de to brødrene. Men man sitter med et inntrykk av at dykkerdrakten har vært et svært krevende prosjekt, sier Mikkelsen.
Patentmyndighetene henviser til engelske forsøk – i forbindelse med tidligere tegninger av en dykkerdrakt som ikke fikk patentsøknaden godkjent. Der kan man lese at dykkerforsøk faktisk kunne koste livet.
«En kaptein Irwin, som med denne maskinen hadde latt seg senke ned på elleve toisers dybde [ca. 22 meter] fant armene sine svært presset og da han kom to toiser dypere ned, fornemmet han en stansing i blodets omløp og følte slike smerter at han måtte holde sengen i seks uker. En annen mann, som kom ned på 14 toiser, døde tre dager senere.»
