Kinesere må lære et sted mellom 3500 og 4000 tegn for å komme gjennom en avis. Likevel finnes det ingen planer om å skifte til latinske bokstaver.
Kinesere må lære et sted mellom 3500 og 4000 tegn for å komme gjennom en avis. Likevel finnes det ingen planer om å skifte til latinske bokstaver.

Hvorfor bruker de skrifttegn i Asia?

SPØR EN FORSKER: Hva er galt med bokstaver?

Du kan glede deg over at du med bare 29 bokstaver kan lese alt fra barnebøker til Darwins «Artenes opprinnelse».

Hvis du var født i Kina, måtte du ha lært deg 3500 til 4000 tegn bare for å lese en avis, og hvis du var astrofysiker eller kirurg, måtte du lære minst 1000 andre for å dekke faguttrykk.

29 bokstaver virker ganske enkelt i forhold ingenting. Men selv om alfabetet vårt er lettere, er kinesiske tegn verdens mest utbredte skriftsystem. Men hvorfor bruker man skrifttegn og ikke bokstaver i Asia?

Det spørsmålet har Bent, en videnskab.dk-leser, stilt. Det viser seg at svaret er å finne i nettopp Kina, der de asiatiske skrifttegnene har sitt opphav.

Skåret inn i skulderbladet på en okse

De kinesiske tegnene er det eldste skriftsystemet som fortsatt er i bruk. Vårt latinske alfabet oppsto omkring 700 år før vår tidsregning, mens skrifttegnene er minst 500 år eldre.

Fra denne perioden har forskerne funnet enkle symboler som eksisterer på tvers av alle de kulturene som bruker kinesiske skrifttegn.

Det tidligste beviset på det kinesiske skriftsystemet er skåret inn i skulderbladet til en okse. Det er et såkalt orakelbein, som man varmet opp til det oppsto sprekker som man brukte til å forutsi framtiden – som var styrt av guder og forfedrenes ånd.
Det tidligste beviset på det kinesiske skriftsystemet er skåret inn i skulderbladet til en okse. Det er et såkalt orakelbein, som man varmet opp til det oppsto sprekker som man brukte til å forutsi framtiden – som var styrt av guder og forfedrenes ånd.

– Vi vet ikke hvorfor man i Kina begynte å bruke skrifttegn, men de tidligste funnene er bilder av blant annet sol, måne og fjell, og de er mer enn 3500 år gamle. Men disse symbolene har ikke blitt brukt i et sammenhengende skriftspråk, forklarer Bent Nielsen, førsteamanuensis i Kina-studier ved Institut for Tværkulturelle og Regionale Studier ved Københavns Universitet.

– Vi kan gjenkjenne kinesisk skrift som et sammenhengende språk fra omkring år 1200 før vår tidsregning. Tegnene er risset inn i knokler som er brukt til spådomskunst, fortsetter han.

De kinesiske tegnene skapte problemer

Måten det kinesiske skriftsystemet er bygget opp på, har imidlertid skapt problemer.

Hvert skrifttegn har en betydning.

Til sammenligning er vårt alfabet fonetisk. Det vil si at en bokstav representerer en lyd, som du må sette sammen med andre bokstaver for at det skal gi mening.

– Da samfunnet ble mer utviklet, fikk man behov for å kommunisere abstrakte begreper, sier Bent Nielsen.

Å tegne et symbol som lignet et fjell, er ganske enkelt. Tegnet ser slik her ut: 山.

Men hvordan skulle man illustrere «å komme», «å hente», eller «å være»? Her fant kineserne imidlertid på en løsning.

– Det kinesiske talespråket var ganske lydfattig. På moderne mandarin må ordene ende på en vokal eller «n», «ng» eller «r», så det er mange lyder som har flere ulike betydninger. Det er for eksempel ikke særlig stor forskjell på hvordan man sier «han kommer» og «korn». Så skrifttegnet for «å komme» ble skriftegnet for korn fordi man sjelden kunne forveksle de to, forklarer Nielsen.

Kina var Asias sentrum

De kinesiske tegnenes utbredelse

På ulike tidspunkt har både Japan, Taiwan, Korea, Singapore, Macao, Hongkong, Malaysia og Vietnam brukt de kinesiske tegnene i en eller annen utstrekning.

Da kineserne hadde løst problemet med å gjengi abstrakte begreper, spredte tegnene seg raskt til hele Kina og store deler av Sørøst-Asia. Det er absolutt ikke tilfeldig at de kinesiske tegnene for Kina, 中国, betyr «landet i midten».

De kinesiske tegnene man fant på orakelbeinet, var billedlige og så ut som tegninger. Med tiden har tegnene blitt forenklet, slik at det går raskere å skrive og lese dem. Det skriftspråket som brukes i Kina i dag, er «simplified script». (Grafikk: Omniglot)

– Kina var et kulturelt maktsentrum. Religion, filosofi, landbruksteknikk, kunst – Kina var langt foran i forhold til sivilisasjon og politisk organisering, så alle så til Kina og sendte ambassadører dit. Og hvis man ville lære av Kina, måtte man ta med språket, forteller Nielsen.

Men faktisk er det litt pussig at de kinesiske tegnene har overlevd utenfor Kina, for skriftsystemet passer dårlig sammen med grammatikken til for eksempel japansk eller koreansk.

– På både japansk og koreansk bøyer man blant annet verb. Det gjør man ikke på kinesisk, forteller Annette Skovsted Hansen, forsker ved Institut for Kultur og Samfund ved Aarhus Universitet.

Hvis en kineser vil si «jeg spiste et eple», sier han «i går jeg spise eple». Han bruker en tidsangivelse og slipper å bøye verbet. Det kan man ikke gjøre på japansk eller koreansk.

Om det koreanske alfabetet, hangul

Hangul består i dag av 24 bokstaver – 14 konsonanter og 10 vokaler.

Nord-Korea sluttet i 1949 helt med å bruke kinesiske tegn, mens man i Sør-Korea fortsatt bruker en del kinesiske tegn blandet med det koreanske alfabetet.

Flere og flere sørkoreanere ser imidlertid nå de kinesiske tegnene som et fremmedelement.


Kilde: Artikkel i Verdens Skrifter – kan leses her

Derfor kunne det raskt bli lange setninger hvis man skulle ha et tegn for hver enkelt bøying.

Japan lappet på det kinesiske språket

Koreanerne innførte på 1970-tallet hangul, sitt eget fonetiske skriftspråk som ble funnet opp på 1440-tallet.

Japan valgte en annen løsning, som gjorde det mulig å kunne bøye japanske ord skrevet med kinesisk skrift.

Japanerne fant allerede før år 900 opp to nye skriftsystemer basert på lyd. Dermed kunne de stave ordenes bøyinger. Det er litt som om vi tegner et bilde for «å spise» og setter på en «r» hvis det skal være i presens.

I dag bruker japanerne de to skriftsystemene de selv har utviklet i kombinasjon med de kinesiske tegnene.

– Det innebærer at japansk i dag har tre ulike typer skrifttegn, forklarer Annette Skovsted Hansen.

Men hvorfor har ikke japanerne bare droppet de kinesiske skrifttegnene?

– Japanerne importerte kinesiske skrifttegn for omkring 2000 år siden, og det er veldig viktige historiske tekster som er skrevet utelukkende med kinesiske tegn. Den japanske befolkningen ville miste evnen til å lese de tekstene hvis man gikk bort fra de kinesiske tegnene, fortsetter hun.

Tre japanske skriftsystemer

Som du kan se, er japanske tegn en kombinasjon av innviklede og enkle tegn. De innviklede tegnene er kinesiske, og de enkle er hiragana og katakana, japanernes eget alfabet, som de har funnet opp for å kunne bøye ord.

Ta for eksempel denne setningen:

私はテレビを見ました, som betyr, «jeg så på TV».

Ordene «jeg» (私), og stammen av «å se» (見), er skrevet med kinesiske tegn. Endelsen ました som kommer etter 見, viser at det er snakk om fortid.

I Kina kan man forveksle «mor», «hest» og «hamp»

Kina har holdt fast ved skrifttegnene opp gjennom historien. Det er det to gode grunner til, mener Bent Nielsen.

Det første handler om betydning.

Det er en tydelig linje fra det kinesiske språket som eksisterte for 3000 år siden og det folk snakker i dag.

Med tiden har kinesisk blitt mer lydfattig. I dag inneholder språket om lag 400 stavelser, altså 400 ulike lyder, og de fleste kan uttales med flere ulike betoninger.

Det er ingenting i forhold til for eksempel dansk, som har så mange lyder at man i matematikkens verden ville kalle det en åpen mengde.

– Hvis du forestiller deg at du skulle skrive kinesisk med vårt alfabetet, ville det være mange ord du kunne forveksle. Hvis man for eksempel tar ordet «ma», så kan det både bety «mor», «hest» og «hamp», avhengig av om du uttaler det i den ene eller den andre tonelaget, forteller Nielsen.

Her kommer skrifttegn inn, for det kan godt være at ord uttales likt, men de skrives forskjellig. Mor skrives 媽, hest skrives 馬 og hamp 麻.

– Fram til omkring 1912 var et skrifttegn som regel likt med et ord, men når du begynner å lese det, kan det bli veldig vanskelig å forstå. Derfor er de aller fleste ordene på moderne kinesisk satt sammen av to eller flere skrifttegn, bortsett fra en liten kjerne som man bruker ofte, slik som «jeg», «gå», «komme» og lignende. Men større begreper har ofte flere, sier Nielsen.

Et eksempel kunne være ordet «eple», som på kinesisk er sammensatt av to tegn: 苹果. Tegnet 苹 er betegnelsen for flere ulike planter, som andemat og burot, og isolert sett betyr tegnet 果 frukt.

Ulike dialekter bruker samme tegn

Hanzi, kanji og hanja – hva er forskjellen?

Hanzi, kanji og hanja er egentlig bare betegnelsen for det kinesiske skriftsystemet på tre ulike språk:

På kinesisk heter skrifttegnene hanzi, på japansk kalles de kanji, og på koreansk heter de hanja.

Den andre grunnen til at skrifttegnene fortsatt brukes i Kina i dag, handler mer om nasjonalt samhold og politikk.

– Gjennom de siste 2500 årene har man ment at Kina var en politisk enhet. En måte å holde sammen det store riket sammen på, har vært et felles språk. Dels et talespråk som var felles for administratorer, men også et felles skriftspråk, sier Nielsen.

Kina er imidlertid et enormt land med mange ulike dialekter.

– Moderne kinesisk standarduttale baserer seg på en kunstig definert Beijing-dialekt, men hvis du kommer til Shanghai, forstår du ikke et ord. Det er mange ulike dialekter i Kina, og de er minst like ulike som fransk, portugisisk og spansk, men kineserne kan likevel lese de samme avisene, for ordene blir skrevet med de samme skrifttegnene, forklarer Nielsen.

– Skrifttegnene fungerer som tall i Europa. Når en spanjol ser tallet 1, tenker han «Uno», men han tenker fortsatt på tallet «ett». På samme måte skaper skrifttegnene rent politisk et samhold, fortsetter han.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no. Les originalsaken på videnskab.dk her.

Powered by Labrador CMS