I en nylig avlevert semesteroppgave i kulturminneforvaltning har Susanne Wasa Hagen gått gjennom framstillinger av kjønn i tre museumsutstillinger i Norge. Resultatet var ikke oppløftende, synes Hagen.

Ingen av de tre utstillingene bryter med tradisjonelle forestillinger, selv om noen av dem er bedre enn andre.

Ti centimeter

- Utstillingen på skogmuseet er nok den verste. Den eneste framstillingen av en kvinne er en ti centimeter lang dukke som så vidt syns, sier studenten.

Skogmuseet er et spesialmuseum, med fokus på et tradisjonelt mannlig fagfelt. Museet tar for seg framveksten av skogindustrien i Norge, utvikling av redskaper og markedstilgang for norsk skogproduksjon.

- Utstillingen handler mye om økonomi, og lite om sosialhistorie. Det gjør kvinner usynlige. I utstillingsheftet står det at «kvinnene hadde det minst like slitsomt som karene, og de hadde lengre arbeidsdager». Den erkjennelsen preger på ingen måte utstillingen, sier Hagen.

Passive kvinner

Den andre utstillingen, «Langsomt ble landet vårt eget» på Maihaugen i Lillehammer, presenterer det norske folks historie. Utstillingen er en kronologisk vandring fra istiden og fram til i dag.

- Selv om det er nesten like mange kvinnelige som mannlige dukker, er kvinnene framstilt som passive. Det er som om de bare er kulisser for mennene, som erobrer landet med sine kunnskaper og ferdigheter, sier Hagen.

Tradisjonelle fortellinger

Den siste utstillingen Hagen har studert er “Livsbilder” på Trøndelag Folkemuseum Sverresborg om menneskets liv fra 1850 og fram til i dag. Det er denne som kommer best ut, selv om kvinnene ifølge Hagen fortsatt er veldig tradisjonelt framstilt.

- Den er kjønnskonservativ med ett hederlig unntak. I historien om den første bileieren kommer det fram at eieren ikke var en såkalt råner, men en mannlig kunstløper.

- Det er en artig historie som bryter med de tradisjonsbundne forventningene, men slike historier kunne det vært flere av, sier studenten.

Hagen reagerer også på at avvik fra det kjønnstradisjonelle i liten grad er representert i museumsutstillingene.

- Mange på 1800-tallet levde ikke i heterofile kjernefamilier. For eksempel fikk mange kvinner barn utenfor ekteskapet. Slike unntak får ingen plass.

Kvinnene på museum

Kritikken Hagen kommer med er ikke ny. Det var med utgangspunkt i den kjønnskonservative mannsdominansen i museumssektoren at Kvinnemuseet i Kongsvinger ble dannet, forteller Kari Sommerseth Jacobsen, direktør ved museet.

- Vi måtte kjempe for å bli et museum. Argumentasjonen vår var at det fantes veldig mange spesialmuseum som i all hovedsak omhandlet menns liv. Skogmuseet er bare ett av mange eksempler. Vi ville dokumentere kvinners liv, forteller Jacobsen.

Hun forteller stolt at Kvinnemuseet etter den nye museumsreformen er blitt nasjonalt ansvarlig for formidling av kvinnehistorie sammen med fem andre museer i Norge. Hun legger til at hun håper det skal føre til noen varige endringer.

- Da vi startet i 1989 var det litt sånn: “Åh, er vi ikke ferdig med de kvinnegreiene nå.” Men etter 18 år er museum fortsatt mer menns enn kvinners arena. Vi forsøker så godt vi kan med å rette opp skjevhetene ved å samle inn gjenstander og historier fra kvinners liv og virke, sier Jacobsen.

Delt ansvar

Både Hagen og Jacobsen skulle ønske at Kvinnemuseet slapp å ta ansvar for kvinnehistorien alene.

Et museum skal, ifølge den internasjonale museumsorganisasjonen (ICOM), dokumentere og vise fram hele menneskehetens historie og fungere som et undervisnings- og dokumentasjonssenter for framtiden.

- Hvis museene bare viser fram menns historie, så svikter de rett og slett sitt oppdrag, mener Hagen. Hun får støtte fra direktøren for Kvinnemuseet.

- Selv om det er vel og bra med et kvinnemuseum, så skulle jeg ønske at de andre museene viste fram mer av kvinners historie og liv, sier Jacobsen.

Kvinnemuseum ikke nok

Den svenske etnologen Wera Grahn leverte i høst en doktorgradsavhandling om kjønnspresentasjonen på Nordiska museet i Stockholm, der hun beskriver den samme usynliggjøringen og kjønnskonservative fremstillingen som Hagen fant på utstillingene i Norge.

Grahn arbeider i dag ved Norsk institutt for kulturminneforskning for å tilføre nye perspektiver i instituttets arbeid. Grahn mener man har behov for er et kompetansesenter for kjønnspresentasjon på museum, og ikke et eget kvinnemuseum.

- I Sverige har vi ikke et eget kvinnemuseum, og det er heller ikke noe mål. Hovedproblemet til museene er at de mangler kompetanse på hvordan de skal vise hele menneskehetens historie, sier hun.

Hun understreker at hun ikke er imot et eget kvinnemuseum. Men hun tror ikke det er veien å gå for å gjøre resten av museene bevisste på sine kjønnspresentasjoner.

Hvorfor usynlige?

Etter flere tiår med kvinne- og kjønnsforskning kan man ikke lenger unnskylde seg med at det ikke finnes dokumentert kunnskap om kvinners liv og virke, eller teoretiske perspektiver som reiser spørsmål til kjønnsrollemønsteret. Hvorfor er dette da fremdeles ikke en del av utstillingene?

- Det er fordi likestillingskampen ikke er over. Museene pleier å samle inn materiale når historiske kamper er avsluttet. Fagbevegelsen fikk ikke sin plass i de historiske framstillingene før sosialdemokratene hadde hatt regjeringsmakt i mange år i Sverige, forteller Grahn.

Hun legger til at museene også mangler kunnskap og fantasi til å stille utradisjonelle spørsmål.

- Man burde starte med å stille spørsmål om på hvilken måte feltet man jobber med, uansett hva det er, er berørt av kjønnsrelasjonen. Og så bør man se på hva man vet om kvinnene og deres relasjon til utstillingstemaet.

- Da vil man kanskje finne andre svar og få nye muligheter til å vise noe annet enn det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret, sier forskeren.

Ønske om bekreftelse

Grahn mener dagens utstillinger preges av et ønske om å få bekreftet vår tids kjønnsrollemønster.

- Det finnes en idé om at det man viser fram på museum er sant, men som all kunnskap eller framstilling av kunnskap er den fortolket. Museums framstillinger av kjønn speiler den tiden vi lever i, sier Grahn.

Hun trekker fram dette som en viktig årsak til at man presenterer kvinner slik de alltid har blitt framstilt og i de rollene som er framtredende i kvinners liv i dag.

Fortsatt dominerer menn i maktens arenaer og kvinner på den private arena og fortsatt framstilles den heteroseksuelle kjernefamilien som et naturlig ideal, og dette preger museumsutstillingene.

Hvilke perspektiv?

Problemet løses ikke ved ganske enkelt å kvotere kvinner inn i utstillingene, ifølge Grahn.

- Å vise fram like mange menn som kvinner i utstillingen, er ikke det samme som å ha et kritisk kjønnsperspektiv. Det handler også om hvordan man viser fram kvinner, sier Grahn, og mener utstillingsprodusenter må ta bevisste valg.

- Det er på tide at utstillinger gir folk ny kunnskap og ikke bare repeterer ofte feilaktige fordommer, oppfordrer Grahn med klar adresse til alle utstillingsprodusenter og kuratorer.

Hun mener en slik vending dessuten er i deres egeninteresse.

- De utstillingene som utfordrer de stereotype kjønnsrollene blir mer spennende, og får mer oppmerksomhet fordi man viser fram noe nytt, sier Grahn.

Et hjemlig eksempel på dette er den norske utstillingen “Mot naturens orden?” om homoseksualitet i dyreriket på zoologisk museum i Oslo, som har fått norsk og internasjonal oppmerksomhet.