Klasse 7A ved Vinderen grunnskole har sendt oss et spørsmål som er høyaktuelt i julehøytiden: Er Jesus en vandrehistorie?

- Både ja og nei, sier professor i kulturhistorie på Universitetet i Oslo, Anne Eriksen.

- Ja, fordi historiene om Jesus faktisk vandrer, og fordi det er vanskelig å finne ut helt sikkert om de er sanne. Nei, fordi vi vet hvor historiene kommer fra, nemlig fra bibelen og kirken, sier hun til forskning.no.

Men hva med historiene om Jesus før de ble skrevet ned og kom med i bibelen. Vet vi så sikkert hvor de kom fra?

Gamle norske vandrehistorier

Først er det kanskje nødvendig med en forklaring på hva en vandrehistorie egentlig er.

Er de alltid usanne, som historien om en kjempestor fisk med hoggtenner, som fetteren til en du kjenner fisket i fjor sommer?

- Vandrehistorier er historier med ukjent opphavsmann- eller kvinne, som vandrer i ulike medier eller muntlig, og det er nesten helt umulig å finne ut om de er sanne eller ikke. Veldig mange gamle sagn er nettopp vandrehistorier, sier Eriksen.

Hun gir for eksempel de gamle historiene om at det skal ha eksistert en svartebok med magiske formler som kunne helbrede syke, fange tyver eller spå om framtiden.

Fantastiske undere

Historiene om Jesus i bibelen forteller blant annet om hvordan han kom til verden ved jomfrufødsel, temmet været, og vekket folk fra de døde.

Førstelektor i språkvitenskap ved Universitetet i Bergen, Ingvild Budal har en litt snevrere definisjon av vandrehistorier, enn Eriksen.

Hendelsene med Jesus skal ha funnet sted for 2000 år siden. Så gamle er vanligvis ikke vandrehistoriene, mener hun.

- Jeg mener det ligger en klar oppfatning i begrepet om at hendelsene det fortelles om i en vandrehistorie, skal være nesten i samtiden til den som forteller, sier hun.

Hun mener det er slik at vandrehistorier dessuten er ment til å skremme folk, og å få dem til å grøsse, og at fortellingene om Jesus ikke er vandrehistorier i så måte.

- Det vandrehistorier og fortellinger om Jesus i noen grad har til felles, er den muntlige overleveringen, sier hun til forskning.no.

Hvor kommer Jesusberetningene fra?

Det er i det nye testamentet at man finner historiene om Jesus, blant annet de fire evangeliene, som er beretninger om Jesus fra ulike synsvinkler, og Paulus sine brev til kirkene han grunnla.

Man regner med Paulus sine brev ble skrevet litt etter år 50, mens evangeliene ble skrevet ned omtrent en generasjon etter at Jesus døde, i perioden fra år 70 til år 90. 

Noen har trodd at de som skrev evangeliene selv hadde vært øyenvitner til hva Jesus drev med da han levde – for eksempel disiplene selv.

- Det er ikke så sannsynlig, sier Marianne Kartzow, som er forsker på Teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo.

- Trolig fikk de navn etter Jesus sine nærmeste medarbeidere fordi det var egne fortellertradisjoner knyttet til hver og en av dem, sier hun.

- Fascinerende tanke

Kartzow har i sin forskning blant annet studert hvordan fortellingene om Jesus ble beskyldt for å være sladder og tomt snakk av andre som ikke trodde på det samme.

Likevel skulle fortellingene fra Jesus sine tilhengere overleve.

- I løpet av et par hundre år ble den kristne retningen den dominerende religionen i Europa.

- Det som begynte som begynte som en vandrehistorie, ble den offisielle historien som har preget vår del av verden i over 2000 år – det er en fascinerende tanke, sier Kartzow.

Paulus’ brev og de fire evangeliene

- Om historiene om Jesus er vandrehistorier, er et godt spørsmål, mener førsteamanuensis Gitte Buch-Hansen ved Teologisk fakultet på Universitet i Oslo.

- Bare det at det er fire evangelier i bibelen, og enda flere som ikke er kommet med i bibelen, gjør at det er grunnlag for sammenligningen med vandrehistoriene, sier hun.

Evangeliene, som er signert Markus, Matteus, Lukas og Johannes, har noe ulikt innhold, og ble ikke skrevet helt samtidig.

Markusevangeliet ble skrevet først . Ifølge tradisjonen skal det ha blitt nedtegnet av tolken til disippelen Peter, som het Markus. I dette evangeliet dreier det seg mest om Jesus’ lidelse og død.

- Markus forteller ingenting om Jesus’ barndom, og kjenner ikke til en mirakuløs fødsel, sier Gitte Buch-Hansen. Det er her sammenligningen med vandrehistoriene kommer inn, mener hun.

- De evangeliene som fulgte, har i likhet med vandrehistorier en tendens til å føye mer og mer til, sier Buch-Hansen.

Det mystiske juleevangeliet

Lukasevangeliet, sammen med Johannesevangliet, er det evangeliet som forskerne mener ble skrevet sist, ikke lenge før det første århundreskiftet i vår tidsregning.

Det er bare i Lukasevangeliet vi finner juleevangeliet, som vi kjenner det - om Marias mirakuløse befruktning ved hellig ånd.

Dette er gode eksempler på at nye elementer kommer til, mener Buch-Hansen.

- Har Lukas hatt adgang til historiske kilder eller vitnesbyrd, som de øvrige evangelistene, eller Paulus, for den saks skyld, ikke kjenner til? spør hun.

I motsetning til de andre evangelistene, var Lukas en romersk historieskriver, og fra romersk historieskriving var det ikke helt ukjent at store personligheter skulle kunne vise seg allerede i barndommen.

- I noen fortellinger er for eksempel Alexander den store tilskrevet en mirakuløs og guddommelig unnfangelse, sier Buch-Hansen til forskning.no.

En annen type sannhet?

Historiene om Jesus kan kanskje ikke beskrives som vandrehistorier ut fra kriteriene om at de er til for å skremme, eller at de har helt ukjent opphav. Men vandret har de gjort.

Antakeligvis har de vandret før nedtegnelsene for nesten 2000 år siden, men historier om overnaturlige, religiøse fenomener, eksisterer også i samtiden. Om historiene er objektivt sanne eller usanne, er ikke lett å vurdere for tilhørere.

I tillegg til å vandre, og kanskje forandre seg en smule på veien, er vandrehistorier kjent for å ikke være helt til å stole på.

Kan historiene om Jesus, i lys av det mystiske Lukasevangeliet, sammenlignes med vandrehistoriene på dette punktet?

Gitte Buch-Hansen mener vi må forstå at evangeliene ikke er ikke historieskrivning i moderne forstand.

- Lyver Lukas? Snakker han usant? Det ville man kanskje si med vår standard for historieskrivning, sier hun.

- Men det Lukas prøver med sitt evangelium er jo å forklare de romerske borgerne hvilken betydning Jesus’ kraft har hatt for menneskeheten.

- At Gud griper inn i verden og gir mennesket en ny sjanse, det er så mirakuløst at det må mirakuløse fortellinger til for å beskrive eller forklare det. I den forstand er Lukas’ juleevangelium en sann fortelling, og kanskje likevel noe annet enn en vandrehistorie, sier teologen til forskning.no.

–

Konklusjonen blir kanskje at Jesus og vandrehistoriene har dette til felles: Det handler om å tro. Og litt kunsterisk frihet?

Kilder:

Store norske leksikon

Wikipedia