Fredag 15. februar har filmen «Amundsen» premiere på norske kinoer. Men var Roald Amundsen, her spilt av Pål Sverre Hagen (til høyre), virkelig bare besatt av å bli først og helt uinteressert i forskning? Nei. Det kunne han heller ikke være. For hundre år siden måtte en norsk polarhelt drive med forskning for å bli tatt seriøst. (Foto: Motion Blur / SF Studios)
Fredag 15. februar har filmen «Amundsen» premiere på norske kinoer. Men var Roald Amundsen, her spilt av Pål Sverre Hagen (til høyre), virkelig bare besatt av å bli først og helt uinteressert i forskning? Nei. Det kunne han heller ikke være. For hundre år siden måtte en norsk polarhelt drive med forskning for å bli tatt seriøst. (Foto: Motion Blur / SF Studios)

Hva er sannheten om Roald Amundsen?

Var han ikke mer enn en ekstrem polfarer som ville bli først, eller bør bildet av Amundsen nyanseres?

Published

Storfilmen «Amundsen» har snart premiere på norske kinoer.

Den viser oss ikke bare helteportrettet av en ukjent mann fra fattige Norge, som ble verdens største polfarer gjennom tidene. Vi får også innblikk i private konflikter, og i rivaleriet mellom forskeren Fridtjof Nansen og polfareren Roald Amundsen.

I dag hyller vi Amundsen som vinneren i kappløpet om Sydpolen.

I sin samtid for hundre år siden hadde ikke en eventyrer som Roald Amundsen blitt tatt på alvor, om han ikke også drev med forskning.

Det var et krav til ekte polarhelter den gangen.

Skipperen som måtte være forsker

Roald Amundsens var utdannet skipper og en ekspert på ledelse, logistikk og teknisk utstyr. Det var dette han kunne og var god på. Men han visste at han også måtte ha vitenskapelige mål med ekspedisjonene sine, om samtiden skulle ta ham seriøst.

Historien ville at den minst vitenskapelige ekspedisjonen han ledet – der han ble først på Sydpolen i desember 1911 – er den aller mest kjente. Kanskje er det derfor Amundsen huskes så lite for forskningsinnsatsen sin.

Fra den første seilingen noen gjorde gjennom Nordvestpassasjen – Gjøa-ekspedisjonen i 1903-1906 – har Universitetet i Oslo i dag den største samlingen av inuittfolket netsilikenes gjenstander i den vestlige verden. I tillegg til de over 700 gjenstandene, samlet Amundsen også systematisk og samvittighetsfullt inn fakta om inuittfolkets kultur. Kunnskap han selv høstet fordeler av da han senere skulle lede mennene sine gjennom iskulden til Sydpolen.

Dette store etnografisk materialet finnes i dag hos Kulturhistorisk museum under Universitetet i Oslo. Her kan du se fotografier Amundsen tok og bilder av kulturgjenstandene han samlet inn.

Sommeren 1903 seilte Amundsen og et mannskap på seks fra Oslo med skuta Gjøa. Hovedmålet med ekspedisjonen var jordmagnetiske målinger og å finne den magnetiske nordpol. Det andre målet var å endelig finne ruten gjennom Nordvestpassasjen. Under denne turen studerte Amundsen også inuitfolket netsilikene (selfolket) sitt levesett og samlet inn et stort etnografisk materiale som i dag finnes hos Kulturhistorisk museum i Oslo. (Foto: Roald Amundsen / Kulturhistorisk museum / Universitetet i Oslo)
Sommeren 1903 seilte Amundsen og et mannskap på seks fra Oslo med skuta Gjøa. Hovedmålet med ekspedisjonen var jordmagnetiske målinger og å finne den magnetiske nordpol. Det andre målet var å endelig finne ruten gjennom Nordvestpassasjen. Under denne turen studerte Amundsen også inuitfolket netsilikene (selfolket) sitt levesett og samlet inn et stort etnografisk materiale som i dag finnes hos Kulturhistorisk museum i Oslo. (Foto: Roald Amundsen / Kulturhistorisk museum / Universitetet i Oslo)

Feil bilde av Amundsen

«Roald Amundsens store mål var ikke å oppdage verden, det var at verden skulle oppdage ham,» skrev forfatteren Tor Bomann-Larsen i sin Amundsen-biografi fra 2011.

I en artikkel hos forskning.no fra samme år påpeker historieprofessor Einar-Arne Drivenes ved Norges arktiske universitet i Tromsø (UiT), at dette nok ikke stemmer helt.

Professor Drivenes minner om at Norge for hundre år siden brukte veldig mye penger på polarforskning.

Lille Norge ville nemlig bli kjent som en vitenskapsnasjon. Flere mente da at det var en plikt for Norge, med vår nærhet til Arktis, å utforske denne uutforskede delen av verden.

På Amundsens og Nansens tid brukte Norge veldig mye penger på polarforskning. For det unge og fattige landet Norge var det også viktig å etablere forskningsmiljøer som kunne bli blant de beste i verden på områder som meteorologi, geofysikk, nordlysforskning og oseanografi. Det ble vi – og sporene etter denne satsingen et fattig land gjorde på forskning den gangen, ser vi tydelig den dag i dag. Men Roald Amundsen drev også etnografisk forskning i Arktis. Her et bilde han tok av netsilik-barn.
På Amundsens og Nansens tid brukte Norge veldig mye penger på polarforskning. For det unge og fattige landet Norge var det også viktig å etablere forskningsmiljøer som kunne bli blant de beste i verden på områder som meteorologi, geofysikk, nordlysforskning og oseanografi. Det ble vi – og sporene etter denne satsingen et fattig land gjorde på forskning den gangen, ser vi tydelig den dag i dag. Men Roald Amundsen drev også etnografisk forskning i Arktis. Her et bilde han tok av netsilik-barn.

Amundsen var forskningsassistenten

Alle Roald Amundsens ekspedisjoner var knyttet til Fritjof Nansens store vitenskapelige prosjekt, påpeker Drivenes.

Han mener at Amundsen var en eminent vitenskapelig assistent for Nansen.

Samtidig er det viktig å huske på at Amundsen verken var utdannet til eller interessert i å bearbeide forskningsdata, slik vitenskapsmannen Nansen gjorde. Roald Amundsen var utdannet skuteskipper. Og han var god på logistikk og teknologi.

Nansen var likevel imponert over hvor seriøs Amundsen var på forskningsområdet, forteller Drivenes.

Da Roald Amundsen senere dro på Maude-ekspedisjonen i 1918-1925 ble den til en fiasko i media og dermed i opinionen. Men under denne ekspedisjonen ble det samlet inn så mye vitenskapelige data, at det i norsk sammenheng ble den viktigste polarekspedisjonen gjennom tidene.

Få har lest Amundsen

I sin samtid for hundre år siden ble verdens største polfarer mye lest.

Senere er ikke Roald Amundsens forfatterskap blitt levnet mye ære. Få har lest bøkene hans, i klar kontrast til Fridtjof Nansens bøker.

Språkprofessor Henning Howlid Wærp, også han ved Norges arktiske universitet i Tromsø, mener at Amundsen er undervurdert som forfatter.

Nansen skrev bøkene sine i lærebokstil. Det fungerte bra i en tid da folk var fryktelig sultne på kunnskap om verden.

Amundsens bøker ble i stedet skrevet i en hardbarket og handlingsdrevet sakprosastil.

En bok som «Gjennem luften til 88° nord» er ren arktisk western, vurderer språkprofessoren. Som har aller mest sans for Amundsens debutbok «Nordvestpassagen». Den handler mye om da Amundsen i to år overvintret i isen i Nord-Canada sammen med inuittfolket netsilikene.

– Det som overlever i reiseskildringer er ikke nødvendigvis poetiske beskrivelser av naturlige omgivelser. Det som overlever er møtet med andre mennesker og her er Amundsen god, sier Wærp i en artikkel hos forskning.no fra 2011.

Taperen Robert Scott

I kappløpet om å bli først til Sydpolen på ski vinteren 1911/1912 kom Roald Amundsen i forkjøpet på briten Robert Scott. For Scott-ekspedisjonen endte det fryktelig tragisk.

Scott ønsket under sydpolekspedisjonen sin også å gi viktige bidrag til vitenskapen.

Amundsen ønsket under denne ekspedisjonen bare å komme først til Sydpolen.

To medieforskere har sammenlignet hvordan norske aviser skrev om dette i 1911-1913 og på nytt igjen i forbindelse med 100 års-jubileet for ekspedisjonene.

Både for hundre år siden og i vår tid forteller norske medier historien om lilleputtnasjonen Norge sin triumf over det britiske imperiet. Forskjellen er at mediene for hundre år siden var mer nyanserte enn de er i vår samtid, mener forskerne ved OsloMet.

I vår tid glemmer blant annet mediene å fortelle at Scotts ekspedisjon også var et forskningstokt, hvor det ble samlet inn vitenskapelige prøver. Det fikk nordmenn vite om de leste for eksempel Aftenposten for hundre år siden.

Vil du lese mer om norske polarekspedisjoner, så finner du mye stoff hos nettstedet Norsk Polarhistorie som er et samarbeide der blant andre universitetet i Tromsø og Norsk Polarinstitutt har deltatt.