Stavanger er Oljebyen – et begrep byen har bygget sin identitet rundt siden oljeeventyret begynte på 1970-tallet.

Stavanger forbindes med olje også langt utover våre landegrenser, og merkelappen trekker både selskaper og arbeidskraft i stor skala. 

Men det kommer ikke alltid til å være bra å forbinde seg med oljen, tror Erik Fossåskaret, sosiolog ved Institutt for medie-, kultur- og samfunnsfag ved Universitetet i Stavanger:

– Det kommer en tid der unge mennesker i dag må fortelle barnebarna hva de arbeidet med, sier han.

– Da kan det godt hende det ikke er så populært å si at man arbeidet som lobbyist for å få åpnet oljefelter – i hvert fall ikke dersom klimaendringene blir så alvorlige som mange spår i dag.

Vikingby uten vikinger?

Fossåskaret har arbeidet med identitet og identitetsbygging i sin forskning, og blant annet sett på hvilket forhold byer har til sin egen historie.

– Mange norske byer har drevet aktiv merkevarebygging av byens historie, med større eller mindre hell dersom historiske fakta er målestokken, sier han.

I Trondheim ønsket for eksempel lokalt næringsliv å selge byen som en vikingby i forbindelse med tusenårsjubileet i 1997.

Problemet er bare at det ikke var spesielt mange vikinger i Trondheim.

Det samme har vært forsøkt med “middelalderbyen” og “pilegrimsbyen” – med større og mindre hell.

– Stavanger har en litt spesiell historie, så vi har nok ikke brukt fortiden på samme måte, sier Fossåskaret.

Bedehus selger dårlig

Hva forbinder du med Stavangers historie? Olje er nok nærliggende, men også den eldre og mer konservative historien stikker seg lett frem for mange.

– Stavanger er historisk sett både Norges avholdsby, og også selve gullspenna i Bibelbeltet. Alkoholpolitikken og bedehusene er en enorm del av historien – men kanskje ikke den som er mest salgbar, forteller Fossåskaret.

Han understreker at byens innbyggere ikke nødvendigvis skjemmes over byens religiøse historie, men at man forstår den ikke er noe å selge til innreisende kongressdeltagere.

Stavanger har også en industrihistorie, på linje med for eksempel Oslo øst eller Fredrikstad. Men heller ikke denne benyttes aktivt.

– Stavanger hadde en stor hermetikkindustri, men den var ikke proletarisert – det var ikke den samme tanken om arbeiderklassens stolthet som i for eksempel Oslo, forteller Fossåskaret.

– Den kristne tanken om at man har ansvar for eget liv og egen skjebne, gjorde også at mange tenkte at de fattige også var ansvarlige for den skjebnen – at det var ditt eget ansvar at du var blitt fattig, for å sette det på spissen. Det er heller ikke noe man trekker frem i festtaler på jubileene, påpeker han.

Fornybart, parallelt med oljen

Så når oljestemplet skal vekk, men historien ikke er noe alternativ – hva da? Løsningen blir å se mot fremtiden, mener Fossåskaret.

– Nå ser det ut til å bli “energibyen” som blir det som skal ta over, sier han.

– Energi er et videre begrep enn bare fossilt brennstoff, og gir mer positive assosiasjoner, nå som folk har blitt klar over de potensielle farene ved petroleumsindustrien.

Denne aktive byggingen av energibyen Stavanger er i gang for fullt. I februar lanserte International Research Institute of Stavanger (IRIS) nettverket Fornybar Stavanger.

Det er et nettverk for bedrifter og andre som arbeider med fornybar energi. Formålet er å gjøre regionen ledende innen fornybar teknologi, som for eksempel vindkraft og jordvarme, som kan skape nye arbeidsplasser i området.

– Dette er en visjon for hvordan Stavanger skal kunne utvikle seg parallelt med oljen – ikke i stedet for oljen, sier Brage W. Johansen, visepresident for strategi og næringsutvikling ved IRIS.

– Vi har ingen illusjoner om at vi skal utkonkurrere oljen, men overfor for eksempel turistindustrien kan dette bli en god ting.

Mange vimpler å spille på

Også Erik Fossåskaret understreker at Stavanger fortsatt kommer til å leve på oljen i mange år fremover.

– Når de store oljeselskapene kommer til byen er det klart man velger å flagge den vimpelen som sier “Oljebyen” i havna – da har det ikke så mye for seg å selge trehusene, sier han.

– Men for å si det sånn, byen har mange vimpler den kan ta frem når andre kommer på besøk.

Fossåskaret nevner “trehusbyen”, “sandvolleyballbyen”, “kulturhovedstaden” og “gladmatbyen” som noen av merkelappene Stavanger har brukt ved forskjellige anledninger de siste årene.

Rom for flere identiteter

Det store spørsmålet er om oljemerkelappen sitter for hardt til at den noen gang kan vaskes av.

– Det er klart det ikke bare er lett å skulle selge Fornybar Stavanger når vi konkurrerer med oljen. Særlig i konkurranse om kompetansen ser jeg at dette kan bli en utfordring, sier Johansen.

– Mange vil jo velge en godt betalt jobb i oljeindustrien, fremfor en litt dårligere betalt jobb i fornybar energi.

Johansen er likevel sikker på at det skal bli mulig å snu fokuset mer mot fornybarhet. Etter hvert.

– De neste ti årene vil petroleumsindustrien være så lønnsom for Vestlandet og Stavanger at det ikke vil være noe poeng i å forsøke å utkonkurrere den. Men mange av prosjektene som skal være en del av Fornybar Stavanger er allerede i gang, så det er et enormt potensial her – det er mer et spørsmål om å ta det i bruk enn å begynne helt fra bunnen.

– Det handler om multiidentitet, det å kunne ha flere identiteter samtidig, sier Fossåskaret.

– Individer gjør jo det, vi er forskjellige ut ifra hvem vi prater med og situasjonen, og byer kan absolutt gjøre det samme, avslutter han.

Les mer:

Erik Fossåskaret: Det gjeld å få selt byen (kommentar i Stavanger Aftenblad, 3. mars 2009)

Fornybar Stavanger sine hjemmesider