Det var den østerrikske fyrsten Klemens von Metternich (1773-1859) som i sin tid formulerte uttrykket “Når Paris nyser, blir Europa forkjølet”.

Svein-Eirik Fauskevågs er professor ved NTNU. Hans forskerkarriere beviser at denne typen parisisk smitte kan medføre en kronisk tilstand.

Professoren arbeider dypt nede i skyggenes dal. Der trives han godt. Hans tema er den franske opplysningstiden - og særlig de mer uopplyste sidene ved den.

Søkelys på det obskure

NTNU-prosjektet Frihetens århundre - filosofi, estetikk og litteratur i fransk åndsliv på 1700-tallet har de siste årene pøst ut forskningsresultater i form av antologier, monografier, doktoravhandlinger og hovedfagsoppgaver.

Nylig fikk Fauskevåg og litteraturprofessor Knut Ove Eliassen ved NTNU ni friske millioner kroner i støtte fra Norges forskningsråd over tre år. Nå er det opplysningstidens uopplyste sider som skal opp i dagen.

- Hele vår sekulariserte og anti-autoritære modernitet har sitt utgangspunkt i 1700-tallet, forklarer Fauskevåg.

Det radikale Paris

- Frankrike, og særlig Paris, var arnestedet for nye og radikale ideer om framskritt, velferd og lykke for alle. Ideer om den naturbaserte sannhet og fornuft sto i sentrum. Men Opplysningen kan ikke kaste sannhetens lys over alt. Noe ligger i skyggen. Kunnskapens grenser tematiseres på 1700-tallet på måter som er relevante også i dag.

- Opplysningsfilosofene insisterte på den ikke-gudgitte karakteren ved all kunnskap, som dermed får et relativistisk preg. Det eneste sikre var naturlovene. Det gjaldt å avdekke dem med rasjonelt klarsyn, fortsetter han.

Men noen fenomener satte fornuftstenkerne på prøve: Hvordan skulle man forklare avvikerne?

Monsterstriden

I årene 1724-1743 raste en stor vitenskapelig debatt i det ærverdige Académie des Sciences i Paris, nemlig den såkalte striden om monstrene.

Monstre ble de gjerne kalt som hadde for mye eller for lite av noe i forhold til normalen. Ville et menneske med én finger eller tolv tær kategoriseres som et monster? Ja, uten tvil, ifølge franskprofessoren.

1700-tallets monsterteorier tok for seg det som ikke lot seg definere rasjonelt i samsvar med naturens årsak-virkning-kjeder. Monstrene og det monstrøse er avvik, og faller klart utenfor det rasjonelle mønsteret som samsvarer med naturens harmoni. Problemet ble da hvordan man skulle forklare disse avvikende naturfenomenene.

Opptatt av det patologiske

- Debatten om fysiske og mentale monstre var både strengt medisinsk-naturvitenskapelig, og samtidig av filosofisk og sosial karakter. Hysteri og lesbianisme ble for eksempel betraktet som mentale avvik, forklarer Svein-Eirik Fauskevåg.

Professoren påpeker at vi også i dag er svært opptatt av det patologiske og av å trekke deler av det inn under hva som kan aksepteres som normalt, på samme måte som for eksempel Diderot og hans samtidige blant opplysningstenkerne var opptatt av å utvide normalitetsbegrepet.

Selv har han viet mange år til studiet av en omstridt figur fra 1700-tallet: Donatien Alphonse François, marki de Sade, en forfatter som var forbudt i Frankrike helt til 1958 - og opphavsmann til begrepet sadisme.

Sadismens fanebærer

Som en av Europas anerkjente kapasiteter på den beryktede litterære og seksuelle avvikeren, var Fauskevåg nylig invitert til The British Academy for å lede en paneldebatt om Sade, som er gjenstand for enorm forskerinteresse internasjonalt.

Under et tykt ferniss av seksuelle perversjoner og voldelige eksesser leser man i dag Sades tekster som et av de mest udogmatiske forsøk på å utforme en frihetens filosofi: Hvordan vil et samfunn se ut der det råder absolutt frihet - og dermed også den sterkestes rett til total selvutfoldelse?

Frihetens ytterste konsekvens er ufriheten, er en av lærdommene man kan trekke fra Sade.

Lys i enden av tunnelen?

Fauskevåg tok sin magistergrad på Sade. Senere leverte han doktoravhandlingen Sade dans le surréalisme. Opplaget på 800 eksemplarer ble revet bort på kort tid da den utkom i 1982. Hans siste bok om de totalitære konsekvensene av Sades filosofi, Sade ou la tentation totalitaire, er blitt et referanseverk.

Og sammen med professor Knut Ove Eliassen har Fauskevåg satt Trondheim på kartet som et vitalt sentrum for 1700-tallsforskning.

Det faktum at opplysningstiden selv produserte sine egne skygger, sine egne tankemonstre som har overlevd i dagens samfunn, er paradokset som en postdok, en forsker og tre stipendiater, foruten Fauskevåg og Eliassen selv, skal forsøke å belyse gjennom prosjektet I skyggen av Opplysningen.

- Fornuften kan gjøre blind dersom den ikke er selvkritisk nok. For mye kunstig lys kan overskygge sannhetens lys. Kanskje har vi ikke kommet så langt i vår moderne tid som vi tror? undrer Svein-Eirik Fauskevåg.