Erik Tandberg (86) er først og fremst kjent som romfartsekspert, og ikke minst som NRKs kommentator da Apollo 11 landet på månen i juli 1969. Her er han fotografert hjemme i sin leilighet ved Majorstuen i Oslo. (Foto: Geir Olsen, NTB scanpix)
Erik Tandberg (86) er først og fremst kjent som romfartsekspert, og ikke minst som NRKs kommentator da Apollo 11 landet på månen i juli 1969. Her er han fotografert hjemme i sin leilighet ved Majorstuen i Oslo. (Foto: Geir Olsen, NTB scanpix)

Erik Tandberg om månelandingen:
– En usigelig lettelse

20. juli er det 50 år siden Neil Armstrong proklamerte «one small step for man …» på månen. Erik Tandberg husker ennå lettelsen da Eagle endelig landet.

Publisert

16. juli 1969 ble Apollo 11 skutt opp fra John F. Kennedy Space Center i Florida. Fire dager senere landet fartøyet på månen.

Om bord i Apollo 11 var Neil Armstrong, Edwin «Buzz» Aldrin og Michael Collins. Collins bemannet kommandoseksjonen Columbia, som gikk i bane rundt månen, mens Armstrong og Aldrin skulle lande på selve månen i fartøyet Eagle.

Flere millioner mennesker fulgte ekspedisjonen via TV-sendinger. Her hjemme var det Erik Tandberg og NRK-journalist Jan P. Jansen som skulle dekke NRKs sending.

Hansen reiste til USA for å rapportere derfra, mens Tandberg var i Oslo.

De to jobbet i lang tid med dekningen, og da dagen kom, følte Tandberg at han var godt forberedt til å lose det norske folk gjennom den spektakulære hendelsen.

– Jeg tror det gikk sånn brukbart i hvert fall, sier han beskjedent.

For mange nordmenn som så sendingen, er Tandberg og månelandingen nærmest synonymer.

Selv sier Tandberg at han forsto at han aldri ville oppleve noe like stort igjen.

Mer spenning enn ventet

Ferden ned til månen ble enda mer spennende enn han hadde trodd, sier Tandberg.

Pilot Neil Armstrong var nemlig perfeksjonist og godtok ikke landingsposisjonen som datamaskinen kalkulerte fram som det beste alternativet.

Armstrong mente det var for mange store steiner i området og ville ha et flatere underlag.

Han brukte derfor mye tid, og mye drivstoff, på å finne et område han kunne si seg fornøyd med. Drivstoffmåleren gikk stadig nedover. Dessuten ble det tent en rekke varsellys i månelanderen, som skapte usikkerhet.

– Jeg var ikke i tvil om de skulle få det til, men jeg må innrømme at jeg i perioder var litt betenkt, sier Tandberg.

Det viste seg imidlertid at drivstoffet hadde skvulpet så mye inni tanken at målingene ble feil, og situasjonen hadde ikke vært så prekær som det hadde sett ut som.

Lettelse og frysninger

De klarte å lande, og Armstrong rapporterte «Houston, Tranquility base here. The Eagle has landed».

Tandberg beskriver øyeblikket som en usigelig lettelse.

– Da følte jeg det. Det var et voldsomt inntrykk, en voldsom prestasjon, sier Tandberg. Han fikk både frysninger og ble rørt.

Han hadde fulgt utviklingen av Apollo-programmet fra begynnelsen og kjente mange, både i NASA og i industrien.

– Jeg hadde et godt inntrykk av hva som lå bak amerikanernes suksess, sier han.

Amerikanerne var fast bestemt på å vinne romkappløpet mot Sovjetunionen, som hadde hatt både første menneske, dyr og satellitt i rommet. Sovjeterne var også de første til å sende en sonde i kretsløp rundt månen. Men på månen var det amerikanerne som først satte sine bein.

Noe av årsaken er at de hadde tre års forsprang på Sovjet i månelandingsprosjektet. De startet Apollo-programmet i 1961, mens sovjeterne ikke var i gang før i 1964. USA hadde dessuten bedre teknologisk grunnlag og økonomi.

Til evigheten og forbi

Siste gang menneskeheten var på månen var i 1972. Så sa det stopp.

– Interessen for Apollo 8 og 11 var veldig stor, men allerede ved Apollo 12 var interessen dabbet av. Etterpå ble det litt rutine i det å dra til månen også, sier Tandberg.

USA vil tilbake til månen. Denne gangen ikke for å sette fotavtrykk, men å etablere en virksomhet som skal bidra til å forberede en ferd til Mars.

Tandberg har troen på prosjektet, men understreker at det er langt vanskeligere å komme til Mars enn månen, blant annet på grunn av avstanden. Dessuten er det nødvendig med internasjonalt samarbeid.

– Vi kan ikke tro at dette skjer i morgen og vil revolusjonere vårt liv på Jorden. Dette vil ta lang tid.