Reisen til månen var langt fra udramatisk. Erik Tandberg forteller hvordan amerikanerne til slutt greide å sende mennesker til månen. (Foto: NASA)
Reisen til månen var langt fra udramatisk. Erik Tandberg forteller hvordan amerikanerne til slutt greide å sende mennesker til månen. (Foto: NASA)

Ukjente feilmeldinger, ødelagt bryter og sjøsyke:
Bak kulissene til månelandingen

BAKGRUNN: Hadde månen vært levende, ville den for første gang kunne merke det forsiktige nedslaget av et bemannet romfartøy 20. juli 1969.

Publisert

Månen ville ikke vite hva dette var, men kanskje kjenne et lite stikk da en av de 170 centimeter lange probene som var festet på bena til fartøyet, stakk hull i huden på kloden.

Månen ville ikke forstå de første ordene den hørte. «Contact light.» Mennesket som sa dette het Buzz, og ordene var rettet mot folket hans på den store, blå planeten langt der borte.

Månen ville heller ikke visst at de to mennene i hvite drakter som krabbet ut av fartøyet og vagget rundt og samlet småstein, nettopp hadde vunnet en kamp. En kamp mot seg selv, mot en rivaliserende stamme og for sivilisasjonene som holdt til på den blå kula borti himmelhvelvingen.

Neil Armstrong og Buzz Aldrin ble de første menneskene som landet på en annen klode. Begivenheten blir kalt en av de aller største hendelsene i menneskehetens historie.

Artikkelserie om månelandingen

I en serie artikler ser Norsk Romsenter tilbake på månelandingen i 1969, et av de største største øyeblikkene i vitenskapshistorien.

I dag er romfarten på nytt aktuelt. NASA vil fly astronauter rundt månen i 2023 som forberedelse til en bemannet ekspedisjon til Mars i 2033. Dette er siste del av tre artikler.

Først

Amerikanerne landet først med et bemannet fartøy, og foreløpig er USA den eneste nasjonen som har hatt mennesker på månen. Sovjeterne, russerne, de bak jernteppet, var ikke å se. Hvor ble de av, de som hadde et kraftig forsprang i overgangen fra 1950- til 1960-tallet?

I tillegg til det ubemannede Luna-programmet som sendte diverse forskningsfartøy til månen, hadde russerne helt konkrete planer for å sette folk på månen. Målet var å klare det innen 1968, og å slå amerikanerne også her.

Her er gutta. Fra venstre: Armstrong, Collins og Aldrin. (Foto: NASA)
Her er gutta. Fra venstre: Armstrong, Collins og Aldrin. (Foto: NASA)

De ønsket å gå inn i kretsløp rundt månen, ikke ulikt det USA til slutt bestemte seg for. Men de kom aldri så langt. Romfartsekspert Erik Tandberg forklarer det slik:

– Det var tre forhold som satt en stopper for Sovjets måneprogram. Det ene var økonomien. De fikk etter hvert for lite penger. Det andre var at den store bæreraketten ment for oppdraget, N1, sviktet ved fire avgjørende prøver etter hverandre. De hadde altså ikke en bærerakett de kunne stole på. Det tredje var at Sergeij Koroljov, sjefskonstruktøren, døde etter et kirurgisk inngrep.

Dermed ble det en heftig kappestrid om hvem som skulle ta over, og mannen valget falt på fungerte ikke like bra, ifølge Tandberg. Til slutt ble hele programmet gitt opp etter ordre fra høyeste politiske hold i 1974.

En hendelse som illustrerer Sovjets nedtur, skjedde kun få timer før Armstrong og Aldrin lettet fra månen for å møte Collins som svevde over dem i kommandoseksjonen Columbia. Ubemannede Luna 15 gikk også i kretsløp rundt månen. Meningen var at fartøyet skulle lande på overflaten, fange prøver og returnere til jorda før de amerikanske astronautene. I stedet krasjet Luna 15 i bakken, og så vidt vi vet, hørte aldri sovjeterne noe mer fra den.

Djevelen i detaljene

USA hadde mer penger og involverte langt flere folk og institusjoner enn fienden bak jernteppet. De hadde også et kvalitetssikringssystem og en nøkkelperson som trolig var avgjørende for at det gikk som det gikk.

Tidlig på 1960-tallet var det et knippe gamle flyingeniører som skulle få ansvaret for den enorme jobben med kvalitetssikring og romkvalifisering av all produksjon til Apolloprogrammet. Bare Saturn 5 hadde over fem millioner deler.

– Men dette hadde ikke gått om de ikke hadde fått hjelp av militæret, sier Tandberg.

– Det var spesielt én mann, general Sam Philips, som sørget for at alle delene kom på plass, med den kvalitetssikringen de skulle ha.

Tidligere hadde Philips hatt ansvaret for innkjøp til de ballistiske Minuteman-missilene og skaffet seg masse erfaring. Han benyttet seg av et system som kaltes System Program Management, som blant annet bestod i at han plasserte NASA-ingeniører rundt omkring på fabrikkene som skapte tette bånd mellom NASA og leverandørene.

Erik Tandberg, har selv vært kurset i dette systemet, og forteller at systemet var komplisert, men meget effektivt.

En fin tur

Oppskytingen av Apollo 11 gikk dermed som den skulle. 16. juli 1969 tok Armstrong, Aldrin og Collins av fra Kennedy Space Center i Florida. Med et drivstofforbruk på 13, 5 tonn i sekundet, skjøv Saturn 5 godt fra seg. Tre dager senere var de fremme og gikk inn i et kretsløp rundt månen.

Apollo 11 hadde tre seksjoner. En kommandoseksjon som astronautene satt i, en serviceseksjon som støttet kommandoseksjonen med fremdrift, elektrisk strøm, oksygen og vann og en landingsmodul som selv hadde to moduler. Det var kun kommandoseksjonen som til slutt kom tilbake til jorda.

20. juli gjorde astronautene seg ferdig med forberedelsene til landingen og koblet seg fra kommando- og serviceseksjonen. Michael Collins ble værende i bane. I landingsfartøyet, Eagle, sto fartøysjefen opphengt til venstre og piloten (Aldrin) til høyre. Eagle besto av to seksjoner, en landingsdel og en startdel. Den hadde opprinnelig fem ben, men på grunn av vektproblemer måtte det ene benet fjernes. Støtdempingen skjedde ikke ved fjæring, men ved å plassere sammenkrøllet aluminium inne i bena som ble klemt sammen under landing.

Under tre av landingsbena var det plassert stenger med en lengde på 1, 7 meter. De skulle gi signaler til cockpit ved berøring av månens overflate.

Under landingsprosessen ble Eagle først styrt av datamaskiner. Planen var å lede Eagle til et krater som senere ble kalt West og lande på innsiden der.

Kommando- og serviceseksjonen til Apollo 11 i bane rundt månen, fotografert fra månelanderen Eagle. (Foto: NASA)
Kommando- og serviceseksjonen til Apollo 11 i bane rundt månen, fotografert fra månelanderen Eagle. (Foto: NASA)

Piloten

Astronautene oppdaget derimot at West var full av steiner på størrelse med små biler. Det var umiddelbar fare for at Eagle ville lande skjevt og velte. Det hadde vært katastrofalt for ferden og astronautene ville ikke hatt sjans til å ta av og reise hjem. Dermed tok Armstrong over kontrollene og styrte manuelt.

– De var godt trent. Spesielt Armstrong overbeviste med måten han førte månelanderen forbi West-krateret og til et sted som var noenlunde jevnt, sier Tandberg.

De hadde ikke ubegrenset med drivstoff og brukte mer enn de hadde tenkt. Letingen etter et bedre landingssted gjorde at de måtte stå stille over bakken lenger enn de hadde planlagt. Armstrong ba om status for drivstofforbruket og fikk oppgitt et tall som var lavere enn ønsket, men heller ikke korrekt.

– Grunnen til dette var at kvantummåleren for drivstoff ikke tok hensyn til skvulping, Sier Tandberg.

Under landingen ble astronautene også overrasket av varsellys de ikke forstod. De kryptiske meldingene 1202 og 1201 blinket mot dem ved flere anledninger. Dette var varslinger som var installert i systemet sent, og som de ikke hadde rukket å trene tilstrekkelig på.

Første gang 1202 dukket opp, ba Armstrong om en forklaring fra kontrollrommet i Houston. En av folkene i kontrollrommet hadde skriblet ned forklaringene på et ark som lå under et plastdekke på pulten hans.

Armstrong ble beroliget og ferden kunne fortsette. Meldingene varslet om at dataflyten inn til radaren ble for stor, slik at systemet ikke klarte å behandle all informasjonen. I praksis hadde det ikke noe å si for sikkerheten eller landingen.

Mengden av drivstoff var en annen sak. Skulle motoren ha stoppet, ville ferdens suksess være avhengig av i hvilken høyde motorstoppet skjedde i. Armstrong følte seg komfortabel med motorstopp opp til 15 meter over bakken. Derfra kunne de falle mykt.

De trengte ikke å bekymre seg. Armstrong satte Eagle tidsnok ned på bakken, med motorkraft hele veien. Stengene som varslet «Contact light» berørte bakken. Da ble motoren automatisk stoppet.

Dette er et av de mest ikoniske bildene fra måneferden. Vi ser Buzz Aldrin i helfigur og i gjenskinnet fra Aldrins hjelm kan vi se fotografen, Neil Armstrong, og landingsfartøyet Eagle. (Foto: Neil Armstrong/NASA)
Dette er et av de mest ikoniske bildene fra måneferden. Vi ser Buzz Aldrin i helfigur og i gjenskinnet fra Aldrins hjelm kan vi se fotografen, Neil Armstrong, og landingsfartøyet Eagle. (Foto: Neil Armstrong/NASA)

Oksygentilførsel

Etter Armstrongs berømte «the Eagle has landed»-beskjed til kontrollrommet i Houston, klarte CapCom Charles Duke på en forbilledlig måte å formidle lettelsen som trolig alle de involverte følte:

«Roger, Tranquility, we copy you on the ground. You got a bunch of guys about to turn blue. We're breathing again. Thanks a lot.»

Det skulle ta tre og en halv timer med forberedelser før Armstrong og Aldrin trykkjusterte kabinen og åpnet luka. De måtte forberede både starten av hjemturen og turen ut på månen. I tillegg skulle de spise og egentlig sove.

– Men hvem kan sove i en slik situasjon. De fikk tillatelse til å sette bena på månen etter at de hadde spist, forteller Tandberg.

Det var ikke bare å åpne døren og hoppe ut i måneørkenen. Det var veldig trangt i kabinen og astronautene måtte få på seg hjelmene og ryggbeholderne. Måneryggsekkene var noen store beist.

Like før: Neil Armstrong gjør seg klar til ta historiens viktigste lille hopp. (Foto: NASA)
Like før: Neil Armstrong gjør seg klar til ta historiens viktigste lille hopp. (Foto: NASA)

– En full Apollo månedrakt med vannavkjølt undertøy veier over 100 kilo på jorden. Ryggbeholderen med vannavkjølingsutstyret stikker 30 centimeter ut fra drakten. Det var lett å komme borti ting og det gjorde de også, sier Tandberg.

En av astronautene dultet borti bryteren for armering av startmotoren og knakk den. Det vil si at de ikke kunne skru på bryteren som skulle få dem hjem. Men Apollo-astronautene har ved flere anledninger vist en ro og praktisk oppfinnsomhet de fleste av oss kan misunne.

Senere, etter at jobben på månen var gjort og de forberedte seg til å ta av, oppdaget de problemet. Aldrin tok like godt pennen han satt og skrev med og dyttet den ned i panelet slik at den fungerte som en bryter. Fikset.

Først og sist

Som vi vet var Armstrong første mann ut. Ifølge Tandberg kom Aldrin aldri over det. Han hadde tidligere reist spørsmålet om hvem som skulle bli den første mannen på månen. I Geminiprogrammet var det vanlig at fartøysjefen ble sittende om bord mens piloten var den som åpnet luken og var ute i rommet. Aldrin mente at han derfor burde være først ute på månen.

– Det ble mye brudulje. Faren til Aldrin var general og prøvde å bruke sin innflytelse. Buzz prøvde selv å få de andre astronautene på sitt parti. Men Armstrong brukte sitt privilegium som fartøysjef og bestemte at han selv skulle være først. Det surmulte Aldrin over lenge, sier Tandberg.

– Tror du de kranglet?

– Nei, det var de for profesjonelle til. Men det var aldri et vennskapelig forhold mellom dem. Det var «strictly business». De respekterte hverandre, men jeg tror Buzz aldri tilga verken NASAs ledelse eller Armstrong, forteller Tandberg som selv intervjuet alle tre Apollo 11-astronautene da de var i Oslo på turné etter ferden.

Det var ni trinn på stigen ned fra luken. Armstrong krabbet baklengs ut. Luken var firkantet for at den firkantede ryggbeholderen skulle passe. Han kom seg enkelt ned til det nederste trinnet og hoppet ned til landingsfoten. Det var der han sto, seks og en halv time etter landing, mens han proklamerte sine berømte ord om at dette var et lite steg for et menneske, men et stort steg for menneskeheten.

Ut på tur

Utstyret de trengte hadde de med seg. Blant annet en reflektor, et seismometer og en solvindgardin som skulle samle partikler fra solen. De hadde også med seg kamera og et amerikansk flagg. De samlet det de skulle ha av prøver, rundt 21 kilo. Armstrong var også en tur bortom nærmeste krater, 60 meter unna. De hadde fått trening i geologi, tilsvarende en mastergrad, ifølge Tandberg.

– Og Armstrongs prøver var visstnok de beste som var samlet på alle apolloferdene.

Alt i alt befant de seg nesten 22 timer på månen. De var ute i en omgang, i til sammen to og en halv time. Da de sov inne i landeren, lå Aldrin på gulvet og Armstrong satt på toppen av startmotoren. Senere ferder fikk hengekøyer.

Etter å ha lettet fra månen, brukte de to forsøk på å koble seg på Columbia, som kommandoseksjonen ble kalt. Fartøyet de steg opp i, ble værende igjen i bane, mens motoren bak serviceseksjonen ble startet. Etter hvert kom de opp i en hastighet på bortimot 40 000 kilometer i timen.

15 minutter før de traff jordas atmosfære ble serviceseksjonen koblet fra. Kun kommandoseksjonen var igjen og møtte atmosfæren i 122 kilometers høyde beskyttet av varmeskjold med materialer utviklet for militære missilsystemer.

Etter ferden til Stillhetens hav på månen, plasket Apollo 11-astronautene ned i Stillehavet på jorden. Her er fartøyet stabilisert med en flytering og mannskapet fra Hornet er på vei for å ta i mot dem. (Foto: NASA)
Etter ferden til Stillhetens hav på månen, plasket Apollo 11-astronautene ned i Stillehavet på jorden. Her er fartøyet stabilisert med en flytering og mannskapet fra Hornet er på vei for å ta i mot dem. (Foto: NASA)

– Så landet de i Stillehavet. Det var høye bølger og de hadde lov å ta sjøsyketabletter. De tok litt for få av dem, og spesielt Aldrin ble sjøsyk mens de ventet på at mannskapene fra hangarskipet Hornet kom frem, sier Tandberg.

Med en gang de ble plukket opp, måtte de ta på beskyttelsesdresser i tilfelle de skulle ha tatt med seg biologisk farlige organismer til jorden. De ble værende i karantene hele den lange reisen hjem og i til sammen tre uker.

– Det var da den tøffe delen av ferden begynte, forteller Tandberg med et smil.

– Fra da av var det ikke lenger mulig å ha et normalt privatliv.

Her kan du se opptakene fra landingen: