Når amerikanske jazzmusikere i disse dager inntar jazzfestivalene, handler det mest om musikk.

Men på 1950-tallet var amerikanske jazzmusikere en del av et storpolitisk prosjekt.

Det amerikanske utenriksdepartementet sendte dem nemlig ut til den kalde krigens frontlinjer for å selge bildet av USA som representant for frihet, likhet og demokrati – i motsetning til erkefiendene i det kommunistiske Sovjet.

Det forteller jazzforsker Anne Dvinge fra Københavns Universitet, som er en del av forskningsnettverket Rhythm Changes og forsker på hvordan jazz beveger seg over nasjonale, kulturelle og etniske grenser.

De svarte, amerikanske jazzmusikerne turnerte land i Midtøsten, Asia, Afrika og Sør-Amerika som en del av programmet Jazzambassadøren:

– Kultur var en viktig faktor i kampen om å vinne hjertene hos makthaverne i de mange landene i for eksempel Midtøsten, Asia og Afrika, som nylig hadde fått friheten sin i kjølvannet av andre verdenskrig, sier Dvinge. 

– Men amerikanerne visste godt at de haltet etter Sovjetunionen når det kom til klassisk finkultur. Det nyttet ikke å konkurrere med Bolsjoj-balletten og symfoniorkesteret i Leningrad. Til gjengjeld hadde USA jazzen, som ikke bare var en etterligning av europeisk kultur, men et unikt kulturelt produkt fra USA, som ble beundret ute i den store verden.

Skulle omvende svingstater

Jazzdiplomatiet skulle imøtegå kritikken av USA som rasistisk, men falt samtidig sammen med store interne problemer i USA, som Sovjetunionen ifølge Anne Dvinge klarte å utnytte.

– USA hadde et imageproblem i begynnelsen av 1950-årene. Man ville gjerne framstå som frihetens og demokratiets land, men borgerrettighetsbevegelsen utfordret det bildet når de gjorde oppmerksom på at mange amerikanere ikke hadde de samme borgerrettighetene som resten av befolkningen, forteller Dvinge.

Det var blant annet Louis Armstrongs verdensturné i 1955 som hadde gjort det amerikanske utenriksdepartement oppmerksomt på potensialet i de amerikanske jazzstjernene:

– Turnéen var en enorm kommersiell suksess og fantastisk reklame for USA. Ambassadene begynte å skrive hjem til Washington om at jazz rundt omkring i verden ble oppfattet som et symbol på Amerikas demokrati, og administrasjonen til president Dwight Eisenhower var først ute med å se de utenrikspolitiske mulighetene, sier Dvinge. 

Selv i de etablerte kommunistiske landene så Armstrong ut til å ha appell.

I Penny M. Von Eschens bok Satchmo Blows Up the World: Jazz Ambassadors Play the Cold War beskriver Armstrongs bassist hvordan de på turen til Europa i 1955 forsøkte å krysse grensen fra Øst-Berlin til Vest-Berlin:

Da de ankom den østtyske siden, ble de stoppet av russiske soldater og østtysk politi med pistolene framme. En av vaktene fikk imidlertid øye på Armstrong og kalte på alle de andre vaktene som ba om autografen hans og vinket dem videre mot vest.

Godt likt ute, diskriminert hjemme

Men virkeligheten truet hele tiden med å ødelegge USAs kulturfremstøt. De samme svarte jazzmusikerne som skulle signalisere frihet, raselikhet og demokrati, levde i en helt annen virkelighet i hjemlandet.

– Det var ikke lett å være svart i USA på 1950-tallet, selv om man var stor jazzstjerne. I sørstatene fikk de fortsatt ikke bo på de samme hotellene som de hvite, og Miles Davis fikk for eksempel juling av en politimann og ble arrestert for å stå å røyke utenfor klubben Birdland i New York i en pause i konserten, sier Anne Dvinge.

Hun mener den paradoksale situasjonen avspeiles av en historie om Louis Armstrongs tur til Ghana i 1956.

– Nixon, som var visepresident på det tidspunktet, var til stede ved en middag under besøket. Ghana var akkurat blitt uavhengig, og under middagen lener Nixon seg fram mot en svart herre som sitter ved bordet og sier: «Nå, hvordan føles det så å ha blitt fri?». Den svarte mann svarte: «Det vet jeg ikke, jeg er fra Alabama.»

Entertainer med politisk betydning

Jazzen hadde tidligere ikke hatt noen prominent rolle i det amerikanske ambassadørprogrammet. I Europa ble jazz mange steder oppfattet som kunst, mens det i USA mest ble betraktet som underholdning. Men det amerikanske utenriksdepartementet anerkjente jazzen som kunstform med programmet sitt.

– Fra å ha blitt betraktet som underholdning eller subkultur blir de svarte jazzmusikerne politiske aktører. Plutselig hadde de fått et kort de kunne forhandle med, forteller Dvinge. 

– Det oppsto for eksempel panikk i det amerikanske utenriksdepartementet da Louis Amstrong avlyser en turné fordi delstatens lokale styrker forhindret svarte studenter i å komme inn på Central High School i Little Rock, Arkansas.

– På mange måter er det utrolig at en jazzmusiker som Armstrong, som av mange er blitt oppfattet som en temmelig overfladisk entertainer, plutselig får en politisk betydning. Folk innen den amerikanske staten ser at interne konflikter plutselig får betydning for hvordan resten av verden ser på USA.

Ambassadørprosjektet ble ifølge Anne Dvinge begynnelsen på at jazz ble betraktet som en musikkform med kulturell verdi:

– Den offisielle anerkjennelsen faller sammen med starten på jazzsjangeren bebop, som på mange måter legger seg mer opp til den klassiske europeiske kunstdiskurser enn den tradisjonelle swingjazzen. Det betyr at jazz blir betraktet mer som kunst enn underholdning.

Når de svarte jazzmusikerne opptrådte som representanter for USA i den store verden, oppførte de seg imidlertid ikke alltid som den amerikanske regjeringen ønsket seg. 

– Dizzy Gillespie nektet for eksempel å spille en konsert i Karachi i Pakistan før dørene ble åpnet for barna som ikke hadde råd til å komme inn. Han var kommet for å utveksle musikk og holdninger med folket. Derfor tok han en bunke billetter og gikk ut og delte dem ut til de vanlige menneskene som ikke var blitt invitert. På den måten fikk den amerikanske regjeringen litt mer demokrati enn de opprinnelig hadde ønsket seg.

Jazzhus med modifikasjoner

Ambassadørprosjektet nådde av gode grunner aldri til Danmark, som ikke var i overhengende fare for å falle i hendene på Sovjetunionen.

Til gjengjeld kom mange amerikanske jazzmusikere ifølge Anne Dvinge til København fordi de hadde mistet lisensen til å spille i USA på grunn av problemer med politiet:

– Man kunne miste lisensen hvis man ble tatt med stoff. Derfor kom mange til Europa, og eieren av Jazzhus Montmartre, Herluf Kamp Larsen, var flink til å skaffe dem visum og et sted å bo. Det innebar at de kunne leve av å spille musikk i Danmark.

Blant de navnene som fant opphold i København på 1960-talet var Stan Getz, Dexter Gordon og Ben Webster.

Dvinge holder på å legge siste hånd på en artikkel om dansk jazzhistorie, sammen med to kollegaer. Artikkelen skal komme ut i tidsskriftet Jazzforschung. Selv om de amerikanske musikerne slapp unnda aktiv diskriminering fra danske myndigheter, mener Dvinge bildet av 1960-tallets Danmark som tolerant er en sannhet med modifikasjoner.

– Det eksisterer en fortelling i Danmark om at 1960-tallets danske «Jazzhus Montmartre» var et sted hvor de amerikanske jazzmusikerne kunne komme og være seg selv, et sted uten rasisme. Men Danmark var også rasistisk på 1960-tallet. Det er for eksempel historier om dørvakten på Montmartre, som kastet opp bananer på scenen.

– Samtidig var man ekstremt opptatt av det eksotiske og autentiske ved de svarte musikerne, og i hele beat-generasjonen, med Dan Turell og Torben Ulrich, var det en enorm fascinasjon av den svarte maskuliniteten.

Improvisasjon tilpasser musikken

Alle de amerikanske musikerne som på 1960-tallet fikk opphold i Danmark, har ifølge Dvinge satt sitt tydelige preg på samtidens danske jazzmusikere, men de danske musikernes bakgrunn fornekter seg imidlertid ikke:

– Jazz har en fantastisk evne til å tilpasse seg til den lokale kulturen. Overalt smelter jazz sammen med de lokale musikktradisjonene. Det skyldes blant annet den store rollen improvisasjon spiller. Den danske jazzpianisten Søren Møller forklarte meg at når han improviserer, så kommer all den musikken han har vokst opp med, opp til overflaten. Han vokste opp med salmer, og derfor dukket dette særlige musikalske språket ofte opp når han improviserte.

Kanskje improvisasjonen også er grunnen til at jazz fungerte så godt som kulturelt diplomati.

– Jazzprogrammet fortsatte gjennom hele 1970-tallet, og i dag er det faktisk igjen et program som er ganske likt. Men nå er det hip hop man sender ut, fordi man har funnet av at unge i Midtøsten er svært inspirert av denne musikken. Men også innen hip hop er improvisasjon en viktig del.

Referanser:

Anne Dvinges artikkel om dansk jazz historie kan studere i det kommende nummeret av Jazzforschung

Penny Von Eschen: Satchmo Blows Up the World: Jazz Ambassadors Play the Cold War

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.