I 1956 var dette helt innenfor rekkevidde, i alle fall i hodene til en god del av dem som var med i Los Alamos-prosjektet, der USAs atombomber ble skapt ti år tidligere. Under ledelse av Theodore B. Taylor, som designet atombomben, ble et enormt apparat satt i sving. Selskapet General Atomic så dagens lys. Kjente vitenskapsmenn, spesielt fysikere, astronomer og matematikere fra hele USA ble kalt inn til prosjektets hovedkvarter i California.

Blant fysikerne som ble med på laget, var Freeman Dyson, senere nobelprisvinner for sin forskning innenfor kvantefysikk. Han var også faren til George Dyson, forfatteren av boka “Project Orion: The True Story of the Atomic Spaceship”.

En pistolkule med atomkraft

I ettertid er det nesten vanskelig å tro at historien er sann. Romskipet Orion, slik det så ut på tidlige skisser, hadde form som en pistolkule. I bunnen var det en enorm plate med et hull midt i. Ut fra hullet skulle det slippes en liten atombombe som var designet slik at mesteparten av eksplosjonskraften ble rettet mot bunnplaten, slik at romskipet fikk et lite dytt. Deretter kom bombe nummer to, tre og så videre.

Ideen var ikke dum. Forskerne visste allerede hvordan bombene skulle designes. En av de største utfordringene var faktisk ikke å lage selve bombene, men derimot hvordan de skulle få plass ombord på romskipet. En tur til månen og tilbake ville kreve hundrevis av atombomber. En tur til Mars trengte mange tusen. En tur til Saturn - ja, estimater viste at det var mulig å gjennomføre turen med omtrent 8 000 atombomber. Bare se for deg et skip som løfter seg fra jordas overflate med et smell, deretter kommer det et nytt smell etter åtte sekunder, så et nytt, og så videre - helt til skipet er ute av syne. Hvis vi ser bort fra lyden, blir det jo enorme mengder atomavfall av sånt.

Til å begynne med ble det gitt penger, faktisk mange titalls millioner dollar, til å planlegge en prøvetur med et romskip som skulle frakte 800 tonn last til en høyde på 450 kilometer over jordas overflate. I 1958 var den største lasten noen hadde klart å sende opp i rommet omtrent 1 500 kilo, som var vekten av Sputnik III. Noen begynte kanskje å tenke seg litt om da det viste seg at vekten på romskipet var beregnet til ca 2 000 tonn, inkludert last - og på papiret fantes også en utgave som hadde en totalvekt på over 5 000 tonn. En hel flåte med slike skip skulle bygges.

Faktisk trodde forskerne at de her hadde nøkkelen til en type romskip som ville åpne solsystemet for trafikk. De så for seg et nettverk av Orion-lignende raketter som spratt avgårde fra planet til planet, med mennesker ombord som skulle utforske og kolonisere planeter og måner. Det var kanskje betegnende for hele prosjektet at ledelsen var av den oppfatning at de selv skulle utgjøre mannskapet på de første romferdene?

Fredelige motiver i en kald krig

Selv om ingeniørene i Orionprosjektet jobbet under edle motiver, var det som vanlig dem som satt på pengesekken som styrte prosjektet dit det passet best. Og dette gjorde at Orion hele tiden ble en stygg andunge. For det første var det ekstremt vanskelig å få støtte fra en befolkning som levde under trusselen om å få sovjetiske atombomber i hodet nærmest når som helst.

For det andre skjedde det store endringer i militæret på denne tiden, ikke minst på grunn av den kalde krigen. Både marinen, luftforsvaret og infanteriet i den amerikanske hæren kjempet om retten til å lede kampen for rommet, og Orion ble en kasteball som både kostet for mye, var upopulær, og det verste av alt: Det hadde ingen militære bruksområder (selv om noen lyse hoder faktisk lanserte ideen om det første Star Wars-prosjektet, 30 år før Ronald Reagan). Og midt oppe i det hele så NASA dagens lys, og fikk i oppgave å håndtere alle ikke-militære romprosjekter.

Et spennende prosjekt, en langdryg og rotete bok

I det hele tatt viser boka at Orionprosjektet var en vill ide som noen svært engasjerte sjeler brant for, men som etablissementet slett ikke hadde bruk for. Her er det intrigemakeri over en lav sko, hvor særlig pengemangel og de mer eller mindre geniale løsningene på det, beskrives i detalj.

Forfatteren George Dyson sier i bokas innledning at dette er en historie han har hatt lyst til å fortelle lenge. Selv var han en liten gutt da faren jobbet i Orionprosjektet. Da var alt så hemmelig at han ikke fikk vite noenting, men faren hadde antydet at de en gang ville reise rundt i rommet sammen. Ikke så rart, kanskje, at han har hatt behov for å grave i historien.

Men personlige ambisjoner til tross, dette er dessverre ikke noen spesielt engasjerende bok. Kapitlene virker svært tilfeldig sortert, slik at tidsaspektet blir vanskelig. Ting som skjer med flere års mellomrom omtales flere ganger om hverandre, slik at det nesten blir en slags rondo der det til stadighet dukker opp et kjent tema, men så kommer det stadig inn nye ting som blir vanskelig å plassere.

Det er også uendelig mange navn, steder og hendelser å forholde seg til, og det trekkes stadig vekk paralleller med både amerikanske og internasjonale hendelser som gjør at det er vanskelig å henge med i svingene. Men selv om dette gjør boka til en litt tung affære, er det selve historien som gjør dette til en bok som er verdt å lese.

For historien om atomromskipet Orion er vanvittig fra begynnelse til slutt. På mange måter hører hele ideen hjemme i science fiction-hylla. Så ble da også prosjektet en inspirasjon for Arthur C. Clarke og Stanley Kubrick da de skrev manuset til verdens mest berømte romfilm, 2001: En romodyssé.

Det hører med til historien at ideene fra Orion med jevne mellomrom hentes fram fra arkivet og brukes i planleggingen av nye måter å ferdes i rommet på. Flere av NASAs forsøksprosjekter, som gjerne bare eksisterer på papiret, trekker på erfaringene fra Orion. Så planene fra midten av forrige århundre kan fortsatt vise seg å komme til nytte en vakker dag - selv om General Atomics visjonære mannskap ikke får være med på ferden.

Project Orion: The True Story of the Atomic Spaceship
Av George Dyson
320 sider
Henry Holt & Company, Inc. 2002
ISBN: 0805059857