I rundt hundre år, omlag fra 1840 til 1940, var det på moten å vise frem mennesker med ulike fysiske skavanker. Fremvisningene skjedde på tivoli eller markeder, eller på såkalte sideshows, utstillinger knyttet til sirkus, som også var åpne på dagtid. Fenomenet freaks er utvilsomt en bok verdig.

Freaksene var av mange slag. Det kunne være de ikke hadde ben eller de kunne mangle armer. De kunne være unormalt små eller veldig store. De kunne være tvekjønnede eller de kunne være sammenvokste: siamesiske tvillinger. De kunne være veldig sterke, veldig tykke eller ha kroppen dekket av tatoveringer. For mange freaks innebar fremvisningen fornedring og hån, men for mange gav den en mulighet til å slippe bort fra et liv i mørke bakrom, gjemt bort fra verden for å skjulte familiens skam. Selv om de fleste kun klarte å skrape sammen nok til livets opphold, tjente flere av dem tjente store penger.

Freaks var på ingen måte noe entydig fenomen. Noen var freaks, mens andre ble det - og noen bare lot som. Til de første hører mennesker som manglet lemmer og ulike former for svært småvokste mennesker. Blant de som ble freaks finner er de ekstremt tatoverte det klareste eksemplet; men vi finner også mennesker som ikke var så veldig annerledes, men hadde en litt spesiell egenskap som kunne overdrives, som høye personer som ble fremstilt som kjemper. Dessverre finner vi også personer som ble forkrøplet av andre - ikke sjelden foreldre - i håp om at de skulle kunne bringe inn noen kroner. Blant de som lot som de var freaks, som for eksempel fugledamen Koo-Koo, var det skuespillertalent heller enn fysiske avvik som var inngangsbilletten til en slik “karriere”.

Koo-Koo spilte også en liten rolle i den kanskje mest kjente fremstillingen av dette miljøet - filmen “Freaks” fra 1932. Den var regissert av Tod Browning, mest kjent for “Dracula”, og er en skrekkhistorie om en vakker sirkuskvinne som gifter seg med en dverg, uten andre hensikter enn å svindle til seg formuen hans. Men freaksene gjennomskuer henne. De beskytter sine egne, og det er i stedet hun som får lide for sin ondskap - til straff blir hun omskapt til Kyllingkvinnen, halvt menneske, halvt høne.

I motsetning til Koo-Koo var mange av skuespillerne i filmen genuine freaks. “Freaks” ble for ubehagelig for mange i samtiden, og produksjonsselskapet MGM valgte å trekke den tilbake fra markedet. Først i 1962 ble den igjen satt opp på kino og den er i dag ansett som en klassiker - om enn mer for sin sympatiske fremstilling av freaks-miljøet enn som skrekkfilm.

Det er skrevet svært lite på norsk om fenomenet freaks, og mye av det som er publisert internasjonalt har ambisjoner om å tolke, heller enn å beskrive. Resultatet er gjerne at mye leses inn i fenomenet, men at vi ikke blir så mye klokere på hvem disse menneskene var når de blir behandlet som symboler, heller enn som mennesker.

Det er derfor gledelig at Herman Berthelsen har skrevet en bok som ikke har ambisjoner om å fortelle oss hvorfor mennesker egentlig har, eller i det minste hadde, en dragning mot å kikke på mennesker som ser annerledes ut. I stedet ønsker han å fortelle om menneskene som lot seg stille ut og om forholdet mellom dem og samfunnet rundt. Det er en bok skrevet av en entusiast, ikke en forsker på feltet, men ettersom kulturfagene er blitt stadig mindre glade i den trauste og prosaiske fremgravingen av materiale, faller det ofte på entusiaster å gjøre dette arbeidet.

En synsvinkel Berthelsen berører, men ikke går langt inn i, er vitenskapens egen rolle i å drive frem menneskers nysgjerrighet. Ennå var store kunnskapsfelter uutforsket, både når det gjaldt naturen og mennesket. Sideshows spilte på menneskers nysgjerrighet overfor merkverdige naturfenomener og annerledes mennesker. I en menasjerikatalog fra 1876 står det å lese at nummer ti, zulukafferen Unambyambe, er “… konstrueret av Professor G.O. Sars til bevis for Darwinismen”. Det er noe uklart hvordan vi skal forstå begrepet “konstrueret”, ettersom Unambyambe visstnok både danser og synger …

Berthelsens bok er delt i to. Den første delen tar for seg fenomenet freaks og kulturen rundt, den andre er viet de ulike typene mennesker som ble gjenstand for fremvisning. Av disse er den andre delen best. Rett og slett fordi den har en struktur og en stringens som savnes i første del. Berthelsens styrke er hans detaljkunnskap og hans mange anekdoter. (Min favoritt er fra Dyrehavsbakken utenfor København, hvor den legendariske Tribini annonserte at han viste frem skjelettet av en dame. Da publikum var vel inne ba han en av de tilstedeværende kvinnene å løfte opp en skje som lå på bordet. Og, vips, hadde publikum sett “skje, lettet av en dame”.)

Boken som helhet virker derimot som forlaget har sendt den i trykken uten å ta seg bryet med å redigere den skikkelig. Første del er full av gjentagelser - og mange av dem dukker opp nok en gang i annen del. Det virker dessuten som Berthelsen har balet mye med de moralske dilemmaene knyttet til en bok om slike menneskeskjebner. Han skriver gang etter gang, i generelle vendinger, om hvilken skjebne de led og påpeker nesten like ofte at vi ikke må glemme at mange av dem på denne måten fikk langt bedre liv enn de ellers ville gjort. Begge deler er selvsagt viktige poenger, men jeg grep meg mange ganger i å ønske at forlagets redaktør hadde bedt ham gjøre unna disse tingene i en innledning og frigjøre seg fra sin dårlige samvittighet i resten av boken.

Berthelsen har somnevnt ingen særskilt analytisk tilnærming til stoffet. Og de tilløpene som er, er ikke overvettes dyptpløyende. Det blir for enkelt å, slik han gjør, konkludere med at manges tilbøyelighet til å se på Big Brother og lignende vås er en parallell til kikkingen på freaks. Begge deler er selvsagt et utslag av kikkertilbøyelighet, men menneskers uforståelige forkjærlighet for “virkelighets-TV” må vel sies å ha mer felles med å kikke på naboen ha sex enn på kjemper og kortvokste?

Hvis det først var slik at Berthelsen ikke ville gi seg analysen i vold, burde han heller ha kuttet ut denne typen lettvintheter og konsentrert seg om sitt tema, freaksene og deres liv. Jeg hadde gjerne sett flere korte biografier over personene som skaffet seg sitt levebrød på denne måten, både som utstillingsobjekter og utstillere. Og jeg skulle gjerne sett en mer sammenhengende historisk fremstilling.

I det minste ett sted glipper det for Berthelsen. I sin skildring av tidligere freaks som gjorde andre karrierer, skriver han at “Et av de mest originale tiltakene stod dvergen LaVey for. Han stiftet sin egen Satankirke i Amerika etter at han la opp!” Anton LaVey, stifteren av Church of Satan, hadde riktignok en fortid som sirkuspianist, men særlig liten var han ikke.

Bokens fremste styrke er billedmaterialet, mye av det hentet fra Berthelsens egen samling. Det er tydelig at mannen kan sitt stoff og har oversikt over det - til tross for hans lille sataniske glipp. Men fremstillingen av dette stoffet i “Skjeggete damer og siamesiske tvillinger” er en skuffelse. Boken er blitt noe av en freak selv - den er hverken det ene eller det andre, og den er ingen av delene særlig godt.

Hvis Cappelen hadde vært mer fokusert på sin redaktøroppgave og mindre opptatt av å gi ut alt det pseudovitenskapelig røret som kommer derfra om dagen, kunne mye vært rettet opp og dette kunne vært en langt bedre bok. Men den slags har man muligens ikke tid til lenger når kreftene skal gå med til å gi ut bøker om åndelig innredning og “ti gode tips for å bli et bedre menneske” ?

Skjeggete damer og siamesiske tvillinger
Av Herman Berthelsen
Cappelen 2002
176 sider
ISBN 82-02-21509-9