Se for deg tv-klipp fra 1950- eller 1960-tallet.

Stemmene var litt tynne og skingrende. Og det hele er stivt i formen.

Men også ordene var annerledes, mer høytidelige. Slik var det også på radioen.

Hvordan har egentlig talespråket endret seg de siste 70 årene? Og hvilken utvikling kan vi forvente i årene som kommer?

For å finne ut av det, har vi fått Gunnstein Akselberg og Bente Ailin Svendsen til å fortelle.

Akselberg er professor emeritus i nordisk språk ved Universitetet i Bergen. Og ikke minst er han kjent gjennom «Eides språksjov» på NRK, der han er fast gjest.

Svendsen er professor ved Senter for flerspråklighet ved Universitetet i Oslo. Hun har skrevet flere bøker, og ga nylig ut Flerspråklighet til begeistring og besvær.

Høy sigarføring i radioen

Da de lagde radioprogram før i tiden, dresset folk seg opp. Den formelle settingen satte også preg på språket, forteller Akselberg.

– Å opptre i radio var ikke pytt-pytt – det var nesten en hellig situasjon. Den formelle konteksten virket inn på oppførsel, påkledning, toneleie og det språklige, forklarer han.

Han mener vi gjør det samme i dag, når vanlige folk kommer på TV.

– Når man får «mannen fra gata» inn, så blir de ofte preget av situasjonen. Mange blir mer formelle i sitt språk når de opptrer i media.

Tilpasning til teknologien

Et godt eksempel på talespråk og toneleie i gamle innspillinger finner vi i Filmavisen, som ble sendt på kino fra 1941 til 1963. Der er det både høyt tempo og høyt toneleie.

Noe handler også om det rent tekniske ved produksjonen, sier Akselberg.

De tilpasset seg til teknologien, slik at de tydelig skulle nå fram til lyttere og seere.

Dessuten var det en helt annen måte å forberede programmer og intervjuer på før, fortsetter han.

– Det skriftspråklige styrte veldig mye av innslagene i radioen. I mange tilfeller var det mer eller mindre direkte opplesning av tekst.

Noen tiår senere er de fleste radio- og tv-sendinger langt løsere i formen. Men noen har likevel holdt fast på gamle språklige prinsipper.

Konservative i NRK

NRK holdt lenge på en skriftspråklig stil. Hovedregelen var at nyhetsankere i NRK Dagsrevyen måtte holde seg til enten nynorsk eller bokmål. Når dette prinsippet ble utfordret, kom debatten.

Vi trenger ikke å gå lenger tilbake enn til 2009. Da stormet det rundt nyhetsanker Ingerid Stenvold og dialekten hennes.

Hun søkte om fritak fra regelen om å bruke enten bokmål eller nynorsk, fordi hun følte seg mer komfortabel med Målselv-dialekt. Det endte med at hun ble den første som fikk bruke dialekt som nyhetsanker i Dagsrevyen.

Språkprofessor Finn-Erik Vinje var den gang klinkende klar på hva han mente om dette.

«Godkjennelsen av dialektbruk er ikke mindre enn oppsiktsvekkende. Under nyhetsmeldinger i NRK skal man bruke standardisert språk. Det ble nylig uttalt at NRK skulle skjerpe seg og respektere språkreglene. Jeg tror denne avgjørelsen vil skape stor irritasjon i befolkningen», sa han til VG i 2009.

Den høytidelige telefonsamtalen

Akselberg trekker en parallell til en helt annen situasjon før i tiden, med litt av samme effekt på stilen, selv om bare to personer deltok.

– Da man skulle ta telefonen var det nesten – for å sette det litt på spissen – slik at man måtte kle seg om.

Han forteller at folk ble mer formelle på telefonen og la om språket fra dialekt til mer normert. Telefonen var ny og ukjent.

– Det var knyttet noe veldig seriøst og høytidelig til dette. Da måtte man ta seg sammen.

Stor forskjell mellom hverdag og formelt

Du lurer kanskje på om alle snakket formelt og skingrende hele tiden. Og det var ikke tilfelle.

For 60-70 år siden var forskjellen mellom språket i media og dagligspråket mye større, forklarer Akselberg.

– Men både på 1950- og 1960-tallet benyttet folk sine lokale dialekter og sosiolekter i hverdagslige situasjoner på samme måten som vi gjør i dag.

Hverdagsspråket var uformelt da som nå, både når det gjaldt uttale, tonefall, ordforråd og setningsbygning. Men dialektene og sosiolektene har riktignok ikke holdt seg helt identiske gjennom disse årene.

Og de formelle taleformene har fått mindre plass i hverdagsspråket hos de øvre sosiale lagene siden den gang, forteller han.

Mindre raffinert med sekstiåtterne?

Men når begynte språket å bli mindre høytidelig?

Akselberg mener det handler om samfunnsendringer.

På slutten av 1960-tallet var de unge på sitt mest frihetssøkende. Var det disse «sekstiåtterne» som var begynnelsen på slutten for den stive stilen?

– Jeg tror absolutt at radiospråk, tv-språk og telefonspråk har en sammenheng med den allmenne samfunnsutviklingen. På samme måte som med talemålet ellers, sier Akselberg.

Mange studenter og andre som flytter fra bygd til større byer forfiner eller legger om talespråket i større eller mindre grad. Men ifølge Akselberg var det antagelig mer vanlig før.

– Det var ikke uvanlig at man gjorde det når man flyttet til Oslo eller til en annen by. Men så skjedde det noe på 1960-tallet. Man fikk et mer sosialt åpent samfunn, det skjedde en allmenn forandring når det gjaldt livsstil, utdannelse og materiell velstand.

Da universitetet ble for hvermannsen

Ikke minst var det en utdanningsrevolusjon, poengterer språkprofessoren. Ungdom fra ulike sosiale lag og geografiske områder kunne ta universitetsutdanning i stor stil.

– Det virket inn på talespråket, og på bruk av dialekt og sosiolekt.

– På 1960-tallet fikk man også dette fenomenet at folk som kom fra borgerlige hjem, tok til seg et arbeiderspråk.

Det ble rett og slett mer akseptert å snakke som man ville.

Samfunnsendringene førte på sikt til en kulturell utjevning med større aksept for ulike språklige former, fortsetter Akselberg.

Mer blandet språk?

– Blir språket innenfor et område mer blandet når aksepten er større for å snakke som man vil?

– Det går litt begge veier. Det skjer absolutt at man får mer utjevning og blanding. Oslo-former finner du igjen i dialekter rundt omkring i det langstrakte landet vårt.

– På den andre siden kan det føre til at den lokale dialekten, eller sosiolekten, blir styrket, fordi man legger mer vekt på det lokale, eller det individuelle uten å la seg prege av det nasjonalt normerte.

Fenomenet kalles språklig regionalisering.

– Det går ut på at talemålet i et kulturelt, politisk og materielt sentrum sprer seg utover, forteller Akselberg.

– Man kan finne igjen elementer fra talemålet i Oslo opp gjennom dalførene. Østerdalen, Gudbrandsdalen og Hallingdal, for eksempel. Det er en slik regionaliseringseffekt.

Det betyr ikke nødvendigvis at innbyggerne i Gudbrandsdalen begynner å snakke akkurat som i Oslo.

– Man fanger opp noe, men holder samtidig på det gamle. Da får man en blanding.

Oslo har ikke stor innflytelse på Vestlandet

Like stor innflytelse har ikke Oslo på Vestlandets talemål, sier Akselberg. Vestlandet har sine egne sentre for regionalisering.

– Vi ser her i Bergen at bergensdialekten påvirker dialekten i områdene rundt. Men jeg tror det er veldig langt frem i tid før Bergensdialekten blir østlandspreget! mener Akselberg.

Det er ikke bare i Norge de store byene har innvirkning på dialektene rundt.

I Danmark har den københavnske dialekten spredt seg kraftig. Noen danske språkforskere mener at det ikke finnes danske dialekter lenger, ifølge Akselberg.

– Men det er ikke Dronning Margrethes dansk eller det peneste danske som sprer seg, men folkemålet. Det ser vi også i England, sier han.

Slang, slurv og frykt for språket

Frilynte ungdommer på 1960-tallet kan ha spilt en rolle i å demokratisere språket. Men hva med dagens ungdom?

Da vi spør Bente Ailin Svendsen om dagens ungdomsspråk, begynner hun først med å stille spørsmålet:

– Hvorvidt finnes det egentlig et eget ungdomsspråk?

Men at språket blant de unge har noen særtrekk, er hun enig i. Og det gjelder ikke bare dagens unge.

– Det som er karakteristisk for de unges måte å snakke på er at de bruker mer slang og mer ekspressive ord enn det man gjør senere i livet.

Men også eldre bruker slang, forsikrer Svendsen. Kanskje ikke like mye, fordi voksne og eldre er i flere formelle situasjoner hvor det forventes et annet språk. De bruker fortsatt slangen som de tilla seg som unge.

Talespråket er i konstant endring. Ofte er det lite populært når yngre generasjoner tillegger seg nye måter å snakke på.

– Eldre generasjoner har fryktet de unges språk, og de har ment det har representert språklig forfall og at de ødelegger språket. Det går igjen og igjen, forklarer Svendsen.

Gunnstein Akselberg tror dagens ungdom fortsatt blir korrigert, men kanskje ikke i like stor grad som før.

– Den eldre garde syns ofte at ungdommen er slurvete, upresis og vanskelig å forstå. Den konflikten er nok der fremdeles, men jeg tror ungdommen i dag blir mindre korrigert enn tidligere.

Han likte hun godt

Bente Ailin Svendsen trekker frem bruken av «hun» i objektsform. «Han likte hun godt». Det er ikke populært blant foreldre- og besteforeldregenerasjonen.

Men kanskje er slaget tapt. NRK skriver at den innflytelsesrike artisten TIX er en aktiv bruker av «hun» i objektsform.

Men stemmer det som Akselberg sier, at de eldre i det minste kommenterer noe mindre nå på ungdommens måte å snakke på? Svendsen tror det kommer an på hva.

– Man korrigerer på visse ting, for eksempel sammenfallet mellom «kjære» og «skjære», og så har det vært en del på dette med «ball» og «ballj».

– Før i tiden øvde man med logoped på hvordan man skulle holde tunga nede for klare å si «kjære». Da var det ansett som en talefeil å si «skjære» i stedet for «kjære». Men når man etter hvert må sende en hel klasse til logoped begynner det å bli tydelig at det er noe annet på gang.

I Bergen har «skjøpe» og «skjino» blitt normalen, sier hun.

- Og man kan ikke sende en hel by til logoped!

Hva skjer med språket i årene som kommer?

Vi stiller Svendsen det umulige spørsmålet om hva hun tror om utviklingen til det norske språket i årene som kommer. Hun tar utfordringen, og finner frem krystallkulen.

– Hvis jeg skal se inn i krystallkulen, er det slik at norsk språk som sådan vil bestå i 2050. Det vil kanskje ha behov for styrking når det kommer til på faglige termer og begreper på norsk.

I akademia blir det i stor grad oppfordret til bruk av engelsk, fortsetter hun.

– Det blir flere og flere utenlandske ansatte på universitetene. Vi har ønsket en internasjonalisering i langt større grad. Konsekvensen av den er veldig bra faglig sett, men språkpolitisk sett fører det til mer bruk av engelsk.

Har dialektene en framtid?

Engelsk innflytelse på det norske talespråket er et faktum. Et annet spørsmål er hvordan de norske dialektene ligger an.

Lenge har man sett en utjevning av dialektene. De store byene har hatt innflytelse på områdene rundt, slik Akselberg fortalte om.

– Lenge har det vært en tendens mot en utjevning av dialekter, konstaterer Svendsen.

Nils Ole Oftebro forteller i boken Flerspråklighet til begeistring og besvær om hvordan han måtte tilpasse østfolddialekten da han flyttet til Oslo i 1965. Han fortalte at mange som flyttet til Oslo den gangen var forberedt på å tilpasse språket, fordi man lette etter et normert språk.

Akselberg forteller om samme situasjon i Bergen på den tiden.

– Når jeg ser på området her rundt Bergen var det nok ikke helt uvanlig før at når man kom inn til Bergen, var det slik at man burde legge om dialekten sin litt for å bli respektert. Man hadde som mål å få en sosial aksept man følte at man ikke kunne få hvis man fortsatte å snakke sin brede dialekt.

Nå virker det som om trenden har snudd, sier Svendsen.

Språk er status og identitet - kanskje i større grad enn før

– Visse trekk tyder på at unge skriver dialekter i sosiale medier og at det har fått en litt høyere status å ha en annen dialekt, for eksempel i Oslo. Det gjør at man ikke legger om dialekten i samme grad som før når man flytter til byen, fastslår Bente Ailin Svendsen.

Talespråket har blitt mindre standardisert – ikke minst i media. Betyr det at vi knytter mer identitet til språket vårt enn før?

– Ja, jeg tror faktisk det, sier Akselberg.

– I dag ser jeg at når det kommer ungdommer fra bygdene rundt Bergen, snakker de sin dialekt i mye større grad. Man må kunne si at det er en demokratisering av samfunnet i mye større grad enn det var før.

Referanse:

Svendsen, Bente Ailin. (2021). Flerspråklighet til begeistring og besvær. Gyldendal.

les også

Spør en forsker: Hvorfor snakker de så kleint i norske filmer?