Therese Foldvik løfter frem en liten, falmet bok, innbundet i lær.
Inni er det gule, skjøre, håndskrevne sider, hvor fortidens hemmeligheter er skrevet ned.
Det er en gammel trolldomsbok – en svartebok som er i privat eie.
Foldvik og kolleger Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo har fått låne svarteboka.
Til nå er det registrert rundt 100 norske svartebøker. Flere finnes antagelig i privat eie rundt i landet. Den eldste som er funnet, er fra slutten av 1400-tallet.
Svartebøkene gir et innblikk i folks forestillinger i fortiden, hvor magi var en del av folketroen.
Få av bøkene helt like. Som oftest er de håndskrevet. Eierne har gjerne samlet inn oppskrifter fra ulike kilder over tid, kanskje flere generasjoner.
Bladene lå litt hulter til bulter inni permen, Therese Foldvik har sortert dem.
– Inni her er det noe veldig gøy, sier Foldvik og blar forsiktig i boken.
– Det er runer.
Foldvik kan lese runene, men vil ikke røpe akkurat hva som står. Den nøyaktige transkriberingen skal gis til eieren først.
– Men det er en bibelreferanse, konstaterer hun. – Det avsluttes med amen.
Ble antagelig holdt tett til brystet
Registeret i starten av boka er typisk og viser at bøkene ble brukt i dagliglivet, sier Ane Ohrvik, professor ved UiO og ekspert på svartebøker.
– Eierne kunne bla opp for å finne oppskrifter for å kurere sykdom hos mennesker og dyr.
Andre formler handlet om å avsløre tyver eller trollkvinner, få hell i spill og kjærlighet, eller å få frem sannheten.
Likevel var ikke dette bøker man bar med seg rundt eller leste åpent fra. De hadde magisk innhold, sier Ohrvik.
– Vi skal huske at mange av disse svartebøkene ble skrevet under tiden for hekseforfølgelsene i Norge.
– Noe av innholdet i svartebøkene handler om djevelfremkallelse. Det gikk på å oppfordre ulike typer krefter man forestilte seg fantes der ute og manipulere dem til å gjøre tjenester for seg.
Et eksempel er fra en svartebok lagret på Nasjonalbiblioteket som er datert til midten av 1600-tallet.
En flere siders besvergelse for å få en tyv til å bære hjem det han har stjålet avsluttes slik:
«Jeg besverger eder i 7 faderløse diefle som er Belsebub, Grogou, Sosten, Lupus, Largus, Beatrix, Hesefy: og begiere aff dere 7 diefle at denne tyv inden 24 timmers tid blifver igien drefven tilbage med sit tyveri i navn Satan, Belsebub, Belial, Astarot, Bebel, Sisilo, Erebi, Bamale, Rebob alle diefle som er i helvede amen».
Therese Foldvik løfter fram en annen bok i privat eie.
– Den har jeg ikke begynt å jobbe med ennå. Den blir en overraskelse for oss alle.
Boken er hel og fin, sidene henger sammen.
– Du ser på skriften at det ikke er bare å lese denne her.
Boken er skrevet med gotisk håndskrift.
Annonse
Denne skriften var i bruk i Norge til langt ute på 1800-tallet, og har et alfabet som er litt ulikt fra det latinske, sier Ane Ohrvik.
Alderen på bøkene kan fastslås ved å finne ut hvilken type gotisk som er brukt. Dateringene i bøkene er nemlig ofte tull, forteller Ohrvik.
– De tilbakeskriver bøkene til å være eldre enn de faktisk er.
Ane Ohrvik og Mette Moesgaard Andersen.(Foto: Elise Kjørstad)
Hemmelig
Da det var få leger her i landet, var det mange såkalte kloke menn og kvinner som drev med folkemedisin. Det er dokumentert at i alle fall noen kloke menn var svartebokseiere.
– Det kunne gå rykter om at man var en svartebokseier. Det kunne kanskje til og med styrke ens posisjon i lokalsamfunnet eller ens ry som behandler, sier Ohrvik.
Mette Moesgaard Andersen er stipendiat i religionsvitenskap ved Aarhus Universitet og forsker på svartebøker. Ved UiO sammenligner hun danske og norske bøker.
I innledningen i de danske bøkene fortelles det ofte om innholdet, at det er hemmelig, men for dem som kjenner til det, er det vitenskap.
– Det står at man ikke skal dømme ved første blikk om man finner noe man synes er merkelig.
– I de norske er det ofte en fortelling om hvordan Cyprianus fikk sin viten.
Den mørke trollmannen
Fortellingen om Cyprianus er en slags opphavsfortelling om svartebøkene.
Annonse
– Cyprianus er en av middelalderens mest beryktede, mytiske figurer, forteller Ane Ohrvik.
Det en fortelling om den mørke trollmannen som innså at han drev med svartekunst og ondskap.
– Han omvendes til kristendommen og blir en from kristen. Men Cyprianus beholder på en måte en ambivalens.
Kanskje har han fremdeles noe fra den mørke trollmannen i seg.
– Jeg tenker svartebøkene spiller på det når de kalles Cyprianus. Boken har både det gode og kanskje også det onde.
En annen av bøkene i arkivet i god stand.(Foto: Elise Kjørstad)
Flaggermushode
Therese Foldvik jobber med å transkribere svartebøker. Det legges inn i plattformen SAMLA, et digitalt arkiv.
Hun viser en av oppskriftene hun nylig har oversatt, som handler om å avsløre hemmeligheter: Legg et flaggermushode på brystet til en person som sover, så sier han hva han har gjort i søvne.
Nederst på siden er det ukjente ord som kan se ut som latin.
– Dette kan være noa-ord, altså en erstatning for ord man oppfattet som farlige, sier Ohrvik.
– Når de fremgår i de riktige sammenhengene, skal de ha magisk kraft.
Medisinske virkestoffer
Annonse
Ane Ohrvik jobber med et prosjekt der forskere har undersøkt planter brukt i folkemedisin. Noen planter som nevnes i svartebøker, har nemlig medisinske virkestoffer.
– Det handler ikke bare om tro, men også om en erfaringsbasert kunnskap som virket, sier Ohrvik.
Ohrvik blar i dokumentskapet og finner en svartebok som er i vesentlig dårligere stand.
Det er gjerne slik de blir funnet.
– De er ofte velbrukte.
Denne boken ser ut til å ha flere skrivere, påpeker forskerne. Det er ganske typisk.
Therese Foldvik bruker et dataprogram som hjelper til med transkriberingen av håndskriften. Deretter må hun justere.
Hun er nettopp i gang med å oversette sider fra den tynne blekka.
En av oppskriftene handler om å fri sine kyr fra alt ondt med hjelp av planten vendelrot.
Det er plassert inn i en liten fortelling med Jesus og Maria.
Foldvik peker, på siden er det også skrevet inn en kommentar
med annen håndskrift.
«Dette er tøv», står det.
En senere eier av boka har kommentert.(Foto: Elise Kjørstad)
– Her er det faktisk kommentert gjennom hele boka, sier Foldvik når hun blar seg videre.
«Gudsbespottelse», står det et sted. «Forstand skal bruke en slik bok».
Middelalderens selvhjelpsbøker
Ole Georg Moseng er professor emeritus ved institutt for økonomi, historie og samfunnsvitenskap ved USN – Universitetet i Sørøst-Norge og har medisin- og helsehistorie som spesialfelt.
Han sier at svartebøkene var litt som middelalderens selvhjelpsbøker.
Annonse
– De inneholder mye råd for hvordan du skal få hesten din til å spise, eller botemidler mot vondt i magen eller håravfall.
Svakt skille
Før midten av 1800-tallet var skillelinjene mellom folkemedisin og skolemedisin ytterst tynne, sier Moseng.
– Ofte er det helt fullstendig sammenfall.
– 1700-tallets snåsamenn holdt på med det samme som legene gjorde. De brukte avkok av urter, planter som inneholder gift og sånne ting som det.
Opptatt av arkeologi og historie?
Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.
