Nylig leste jeg Jens Bjørneboes trilogi om bestialitetens historie. Bøkene velter seg i grusomheter.

Lidelsen, blodet og gørret er skildret i et slags forfinet, arkaisk språk som skriker av tilbakeholdt fortvilelse og raseri.

Første bind, Frihetens øyeblikk, fikk gode kritikker. Annet bind, Kruttårnet, kom ut i 1969, samme år som Neil Armstrong og Edwin Aldrin landet på månen. Boka inneholder noen referanser til denne historiske begivenheten.

- Galehus av et urmakerverksted

Mellom skildringer av inkvisisjonens barnebrenninger og den aldrende hovedpersonens pederastiske ekstase med en ung gutt og enda svettere sanselighet med en sugevillig ung fransk kvinne, nevner også  Bjørneboe månelandingen:

Man setter føttene på fremmede planeter; for fem hundre år siden avslørte man planetsfærene med kikkert, nu går vi i land på stjernene.

Videre bruker han solsystemet og naturvitenskapen som eksempler på den store meningsløshet:

Om denne månen vet vi alt. Om hele maskineriet, hele det sinnsyke, mekaniske apparat, solsystemet (..) et komplett meningsløst, monomant galehus av et urmakerverksted (..)

Pertentlig?

Betyr det noe at Bjørneboes naturvitenskapelige sannheter er noen århundrer foreldet? At idéen om solsystemet som et mekanisk urverk døde med Einsteins relativitetsteori og kvantefysikken?

At vi ikke vet alt om månen? At det er umulig å gå i land på stjerner?

Verst er det naturligvis med solsystemet, - det er behersket av samme pertentlighet, sammme smålige pirkethet (..)

Nylig fotograferte romsonden Cassini dette utsnittet av ringsystemet rundt planeten Saturn.

Pertentlig? Smålig pirkete? Selv med denne oppløsningen ser vi bare de grovere mønstre i strukturer som er skapt av ufattelig komplekse resonanser i tyngdekraftfelt.

Elektriske bølger

Nylig fortalte nettsidene til NASA om forsøkene på å modellere hvordan solvinden bølger gjennom jordas magnetfelt, de såkalte Alfvénbølgene.

For å klare det, måtte matematikerne utvikle nye formler som ganske nøyaktig, men bare ganske, beskriver hvordan de hete, elektriske gassene bølger rundt magnetiske feltlinjer.

Kanskje kan de en gang i framtida også forklare hvordan de oppstår, skriver NASA i sin nyhetsmelding.

Kontrastér denne ydmykhet overfor det hete samspillet mellom sol og jord med Bjørneboes bombastiske:

Vi vet alt om kosmos, om verdensrommet (…)

.

Den Store Angst

Bjørneboe mener at det er selve vår innsikt i de såkalte naturlover som skaper Den Store Angst:

Med samme vulkanske heftighet brøt Den Store Angst ut i Germania, den teoretiske fysikks hjemland. De folkenære og samfunnsbevarende krefter forløste nu Den Store Angst i Germania, og bare av jøder utryddet man seks millioner.

Den Store Angst skaper Den Store Grusomhet, som hovedpersonen i trilogien sliter med å nedtegne, når han ikke selvmedisinerer seg med vin, LSD og sex.

Andromedatåken, ellipsene og tidspunktene, bevegelsene, metallene, - alt dette sitter vi her på vår åndssvake, eksplosive klode og seiler omkring i.

Ildmørjen

Bjørneboe skriver flere steder om den tynne beboelige skorpen mellom ildmørjen og de 273,1 kuldegrader over oss.

Bortsett fra at verdensrommet slett ikke holder 273,1 kuldegrader rundt jorda, er det ildmørjen som skremmer ham.

Den Store Angst, Den Store Paranoia, kommer fra jordens indre. Jeg mener det bokstavelig.

Det er strømninger i den samme ildmørjen som skaper magnetfeltet som virker som et skjold mot kosmisk stråling. Uten dette skjoldet ville neppe jorden klarte å holde på vannet og lufta og livet.

Den ville heller ikke klart å frambringe Bjørneboe.

Sagans kosmos

Emily Lakdawalla har neppe lest Bjørneboe. Hun har sin egen blogg. Her har hun nylig videreformidlet en bildeserie som er tatt langt ute fra universets mekaniske og matematiske redselskabinett.

Det er tatt fra kometsonden Deep Impact fra en avstand av 50 millioner kilometer, og viser månen, som vi altså vet alt om, som passerer foran vår åndssvake jordklode.

Lakdawalla arbeider i i The Planetary Society, en ideell organisasjon stiftet blant annet av Carl Sagan, astronomen som skapte fjernsynsserien Cosmos på 1970-tallet.

Animasjon av bildeserien tatt fra Deep Impact-sonden.

Myldrer av liv

Da jeg var tenåring, leste jeg boka Intelligent Life in the Universe, som Sagan skrev sammen med den russiske astrofysikeren Iosif Samuilovitsj Shklovskii.

Da jeg mange år seinere så filmen Contact, om menneskets første møte med intelligens utenfor jorda, gjenopplevde jeg den store, vakre visjonen fra boka:

Universet er ikke pedantisk og idiotisk meningsløst. Tvert imot: Vi er ikke alene.

Slik som romsonden Kepler viser oss, er det utallige kloder på størrelse med jorda der ute. Selv om et forsvinnende mindretall av dem har levelige forhold, må universet likevel myldre av liv.

Boka til Shklovskii  og Sagan ga meg livsmot og mening den gangen, da jeg gikk ensomme natteturer gjennom Marka og så stjernebildene dreie sakte over meg, mens lyset skiftet fra støvblekt måneskinn til rand av rød messing over åsene i øst.

Kan ikke svare

Jeg er glad for at jeg ikke kom borti bøkene til Bjørneboe den gangen. Men jeg skulle ønske han fortsatt levde. Han kan ikke lenger forsvare seg mot påstandene mine.

Ville han brydd seg om dem? Kanskje ville han bare smilt sitt halvt hånlige, halvt overbærende smil, eller tatt seg et trett drag av sigaretten, slik jeg har sett det på gamle NRK-opptak når han fikk kritiske spørsmål.

Tillit til fakta

Betyr det noe at det han skriver om naturvitenskap er flatt og feil? Kanskje ikke. Boka er en roman, ikke en lærebok.

På den andre siden: Jeg oppfatter den som mer enn en roman. Den er også en litterær dokumentasjon av grusomheter, en bestialitetens historie.

Når de fakta jeg kan kontrollere er så feil, hvordan kan jeg da stole på de historiske beskrivelsene av grusomhetene under inkvisisjonen, heksebålene, barnebrenningen, pinefulle henrettelsesmetoder helt opp mot vår tid?

Carl Sagan er også død. Den nysgjerrige, livsglade astronomen døde ikke for egen hånd, men av en blodsykdom.

Jeg er lei for at Jens Bjørneboe og Carl Sagan er døde. Jeg skulle ønske de kunne møtt hverandre. Den samtalen skulle jeg likt å høre.