De fleste skjønnlitterære bøker som blir skrevet, er produkter av en eller annen forfatters fantasi. Men for å passe til begrepet fantasy må historiene beskrive verdener som ikke finnes. Fantasylitteraturen skiller seg ofte fra science fiction ved at handlingen foregår i et middelalderaktig miljø.

- En definisjon kan være at science fiction skildrer fantastiske sjanser og utfordringer som KAN bli virkelighet, mens fantasy handler om overnaturlige ting
som aldri blir mulig, sier fantasykjenneren Johannes Berg til Boktilsynet på NRK P2.

Men selv i fantasyfortellinger er det ikke bare å finne på hva som helst. Den opererer ofte innenfor rammeverket til en bestemt fantasygren, og får noe av sin troverdighet igjennom å holde seg til genrens bestemte logikk.

Gamle tradisjoner får nye ansikt

Mange av historiene kan minner om gamle folkeeventyr og tusenårige myter, og kan kanskje sies å bringe en gammel fortellertradisjon inn i neonlyset.

J.R.R. Tolkien var en av de første som halte fantasygenren inn i bokhylla i bestestua, og kanskje var noe av hemmeligheten bak suksessen nettopp alle fellestrekkene med folkloren. Tolkien hadde nemlig begge beina godt plantet i
ekte mytologi. Ringenes Herre er inspirert av gamle historier fra både Tyskland og Finland, men aller tydeligst er forbindelsen til den norrøne mytologien.

Norrøn mytologi i Ringenes Herre

I “Hobbiten” møter hovedpersonen Bilbo en hel skokk med dverger. De er påfallende like de edelstenelskende supersmedene fra norrøn mytologi, og mange av dem har til og med navn som er hentet rett ut fra eddadiktet Voluspå.

Dvergen Durin er for eksempel forfaren til Tolkiens Gimli, så vel som dvergene i den Eldre Edda. Leter man litt mer i eddadiktene, finner man jammen Gandalf også. (Skjønt i mytologien er han ingen trollmann, men derimot nok en dverg.)

Tolkiens verden heter også Midgard, og det er blitt påpekt at Tolkiens mektige Gandalf er påfallende lik den norrøne guden Odin. Og den store striden som beskrives i Ringenes Herre kan godt ligne et slags ragnarok.

Mytologien som grunnlag

Om Ringenes Herre er tuntreet i fantasylitteraturen, så stikker røttene altså langt ned i ekte mytologi fra vår egen verden. Tolkien var språkprofessor, og norrøne fortellinger var favoritten.

Den konservative forfatteren mente at kunnskapen om myter og språk var viktig for fortellere. En gang skal han brukt skogen som et bilde på historieskrivingen sin, forteller Jan Schumacher ved Middelaldersenteret, Universitetet i Oslo.

- Tolkien så for seg at alt man leser og lærer står som svære trær inne i en, og disse tause kjempene feller blader som legger seg til hvile på skogbunnen. Etter
hvert blir bladene til et jordsmonn av kunnskap, og opp av dette vokser fortellingene, forklarer han.

Men Tolkien var ihuga englandspatriot, så hvorfor tydde han til norrøn mytologi? Kunne han ikke bare bruke engelsk folklore?

Unike myter

- Det er noe helt spesielt med den norske og islandske mytologien, forteller Gro Steinsland, professor i religionshistorie ved Universitetet i Oslo. Ikke fordi den nødvendigvis var bedre eller annerledes enn germansk og engelsk mytologi, men rett og slett fordi den er fantastisk godt dokumentert.

Kunsten å skrive bøker ble nemlig ikke vanlig i Europa før på 11-1200-tallet, og de fleste land var blitt kristnet lenge før det. Norge og Island hadde derimot nettopp blitt omvendt, og de gamle tradisjonene var fremdeles levende.

- Samtidig var folk også blitt interesserte i historie, og det var en ganske voldsom litterær aktivitet i Norge på den tiden, forteller Steinsland.

Nordmennene skrev så det sprutet for å nedtegne de gamle historiene.

Kulturskatt

De norrøne mytene var nok våre varianter av en felles germansk tradisjon, og mange omtaler dem som germansk mytologi, nettopp fordi de er det eneste som er nedtegnet. Norrøn mytologi studeres ved universiteter over hele verden.

- Man må selvfølgelig ta med i betraktningen at historiene ble skrevet ned av kristne mennesker i et land som, om enn nylig, tross alt hadde snudd seg til Kristus, avslutter Steinsland.

Det har nok preget en del av tekstene, men en del av nedtegnelsene består av gamle, tradisjonelle dikt som hadde fryktelig strenge regler for rim og form. Disse kan ikke ha blitt forandret særlig mye, og dermed kan vi stole på innholdet også.

Tolkien var svært glad i landet sitt, og følte sorg over at brorparten av de engelske mytene forlengst var glemt. Gjennom historiene om Midgard ønsket han å gjenskape landets tapte mytologi.