Det er vanskelig å presentere den historisk korrekte Kong Arthur. Forskerne er ikke enig om når han levde, hvor han levde eller om han i det hele tatt har levd. Det som er sikkert, er at om Arthur noen gang har levd, så hadde han svært lite til felles med dagens mytiske Arthur.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Det å presentere den historisk korrekte Arthur er å ta seg vann over hodet. Forskjellige kilder gir forskjellige utgaver av Arthur. På spørsmålet om når han i tilfelle levde, spriker forslagene med tiden faktisk bare mer og mer.
Noen forskere tror Arthur levde på slutten av 400-tallet i Wales eller i den vestlige delen av England. En annen retning heller til at han enten var en glemt keltisk guddom eller rett og slett en fiktiv person. Atter andre tror romeren Lucius Artorius Castus på 200-tallet kan ha vært modellen.
Helt nytt er muligheten for at Arthur stammer fra enten Lydia i dagens Tyrkia eller Arcadia i Hellas. Den lydiske Arthur het Kong Ardus og levde 800 år før Kristus. Han har mange likheter med Arthur og til og med en fiende som heter Kerses (Arthurs fiende het Cerces).
Like bra virker den greske Arthur - Kong Arkas. Arkas betyr det samme som Arthur, nemlig bjørn. Han hadde blant annet et våpen kalt Kalabrops. Sverdet Excalibur var først kjent som Calibernus. Som Arthur innførte Arkas nye innhøstingsteknikker.
Arthur dukker opp
I walisiske kilder dukker en Arthur opp omkring år 600. En annen tidlig kilde er den walisiske munken Nennius, som omkring 830 forteller om en Arthur. Men han beskriver Arthur som en leder i slag, og ikke som en konge. Ingen av de tidligste walisiske kildene gir ham tittelen konge.
Dessuten finnes det fra samme tid legender om en Arthur som er leder for ville jegere, deriblant en hvor en hedensk Arthur taper mot en kristen som har støtte fra Gud. Senere blir jo Arthur gjerne en forbilledlig troende kristen.
Geoffrey av Monmouth er den som satte fart i diktningen rundt Kong Arthur. På 1130-tallet kom han med sin “History of the kings of Britain”. Den ble den gang svært godt mottatt, men senere tiders blikk har vært langt mer kritisk. Boken gjorde i alle fall Arthur så populær at det ble en egen sjanger innen populærlitteraturen.
Kong Arthur tar form
Geoffrey tar godt i, og han fører kongerekken tilbake til flyktninger fra slaget ved Troja, som historikere tror fant sted omtrent i år 1200 f.Kr. Verket ender med saksernes seier som Geoffrey plasserer ved Cadwallader i 689 e.Kr.
"Først langt ut i middelalderen kan vi kjenne igjen Kong Arthur, Sir Lancelot og Guinevere. Fra filmen King Arthur, BVI"
En stor del av boken handler om Kong Arthur og hans tapre riddere. Og det er først nå man kan møte en Arthur man kan kjenne igjen, selv om detaljer som sverdet i steinen først kommer enda senere.
Geoffrey selv nevner i forordet Gildas og Bede som kilder til verket. Dessuten er ovennevnte Nennius en kilde. Om Nennius heter det fra en moderne historiker at han var “unrestrainedly inventive.” Og ser man nærmere etter hos den langt mer grundige Bede, finner man ikke noe som helst om akkurat Arthur.
Pseudohistorie
- Du kan kalle det pseudohistorie, sier Professor Trond Kruke Salberg ved Universitetet i Oslo om Geoffreys bok. Salberg tok sin doktorgrad på diktningen rundt Kong Arthur.
Han tror likevel det er mer sannsynlig at Arthur har hatt en modell enn at det ikke har levd noen Arthur i det hele tatt. Det mest sannsynlige er at han levde i andre halvdel av 400-tallet etter Kristus.
Trolig var han en helt av mer lokal størrelse. Skikkelsen kan ha vokst i ettertid for å skape håp for de tapende kelterne. Og det kunne de trenge, siden deres tap mot sakserne tidligere var blitt beskrevet lite ærefullt av både Gildas og Bede.
Arthur i Norge?
Annonse
Det er til og med forslag om at Arthur kom til Norge, nærmere bestemt Sunnmøre, på slutten av sitt liv. Her lette han etter den stjålne “Ringskatten” i hulen Dolshelleren, skriver lokalhistorikeren Svein Magnus Grody.
Han bruker Beowulfkvadet som støtte. Litt støtte kan også hentes fra Geoffrey, for han skrev at Arthur ikke bare vant England, men også blant annet Gallia og Norge.
"Det er ofte i filmer som i myter, heltene er helter og skurkene er SKURKER. Her en slem skurk fra filmen King Arthur, BVI"
Arthur i hverdagen
Da Kennedy satt i Det hvite hus ble regjeringen og kretsen rundt ham kalt Camelot etter Kong Arthurs borg. Selveste Richard Burton spilte Arthur i en musikal av samme navn - mot Julie Andrews.
Det mytiske landet Avalon, som Arthur kom til etter sin død, har gitt navn til en LP av Roxy Music og en butikk i Oslo. John Steinbeck har skrevet bok om Arthur, og Sigrid Undset har oversatt. Da Hal Foster kom med tegneserien Prins Valiant sto det: “In the Days of King Arthur”.
Eksemplene kunne selvsagt vært uendelig mange flere. Arthur var - og er - salgbar.
Hver tid sin Arthur
Hvorvidt Arthur har levd, og i tilfelle hvor, det får vi kanskje ikke noe sikkert svar på. Men at Arthur kan brukes som forbilde og ideal for de forskjelligste formål, det har historien i alle fall lært oss.
Med Arthur fikk britene en seirende og troende britisk leder. Og det er da også sagt om Arthur at “it is his successive reinventions in so many different roles that make King Arthur of interest historically”.
Om han er høystemt og kristen som i middelalderen, mer humoristisk som hos Mark Twain, Monty Python eller Woodhouse, eller hva han er - du vil nok alltid finne en Arthur som kan passe.
“Don’t let it be forgot, that once there was a spot, for one brief shining moment that was known as Camelot.”
