Nede i kjelleren på Tromsø museum, blant gjenstandene som ikke er stilt ut, bak en dør og innerst i en krok. Det er der vi finner førsteamanuensis Anita Maurstads favorittgjenstand på hele museet:

En gyngestol av ubestemmelig alder og herkomst.

Den er verken laget av mahogni eller teak, har ingen utskjæringer eller forgylte løveføtter, og vi har ingen grunn til å mistenke at konger og andre storheter har hvilt sin bakende på setet.

Tvert imot er det nettopp det hverdagslige ved gyngestolen som fascinerer Maurstad.

– Denne stolen representerer rett og slett noe som kanskje ikke er så vanlig å fokusere på når man snakker om nordnorsk kultur, nemlig det jeg vil kalle hendt-kulturen, eller det å være nevenyttig, sier hun.

Hjemmesnekret Thonet

– Vi vet ikke når stolen er fra. Den ble kjøpt inn av museet på en auksjon for om lag to år siden. Vi kjøpte den fordi den er en fin ting, og ikke fordi vi vet hele historien bak den, forteller Maurstad mens hun varsomt viser frem stolen, ikledd hvite museumshansker.

– Det er mulig at noen som kan mer om treverk kan si noe om hvor skjørt treet er, og dermed bestemme alderen, men det kan ikke jeg.

Gyngestolen er en imitasjon av det som kalles Thonet-stil. Michael Thonet var en tysk-østerriksk møbelsnekker som kom på ideen om å dampe treverk, slik at man kunne presse materialet inn i buer og sirkler.

Thonet-stilen ble ekstremt populær mot slutten av 1800-tallet – og populariteten, om enn ikke kjøpeviljen, ser ut til å ha vandret nesten så langt nord som det er mulig å komme i Europa.

– Det er nok noen som har sett en slik Thonet-stol og likt den, og så har de gått ut i skogen og hentet seg det jeg tror er rognekvister og bygget sin egen versjon, forteller Maustad.

– Det vi ser her er et håndverk, og jeg liker at den viser at vanlige folk kan ha oppfinnsomhet og kompetanse til å lage et slikt møbel.

Få antikvitetsfantaster i nord

Gyngestolen består egentlig av to deler, og selve stolen er i typisk Thonet-stil, med buede detaljer og intrikate fester, mens meiene har et helt et annet opphav.

– De er av et annet materiale, og kan for eksempel ha kommet fra en gammel gyngestol som gikk i stykker. Det er vel til og med mulig at stolen først ble bygget som en vanlig stol og så ble meiene montert på senere. Beina er ikke rette nå, men de kan jo ha blitt kuttet til, spekulerer Maurstad.

Hun forteller at stolen i seg selv er et godt stykke unna det typisk nordnorske.

–Jeg har snakket med antikvitetshandlere som blir overrasket over hvor lite etterspørsel det er etter for eksempel mahognimøbler og andre antikviteter her i nord. Slike møbler kan jo selges for 15 000 kroner sørpå, men her vil ikke folk ha dem, og i hvert fall ikke til en sånn pris. Det samme gjelder for rosemalte bondemøbler, de er del av en kultur som man tydeligvis ikke identifiserer seg helt med her.

– Så denne stolen er jo absolutt ikke et typisk møbel fra den nordnorske kulturen, rent stilmessig. Den er heller et typisk eksempel på Petter Smart-filosofien – at man kan lage noe og få ting til selv, sier Maurstad.

– Men jeg lurer jo også på hvor den kommer fra, og hvem som kan ha sittet i den.

Kanskje en av våre lesere kan hjelpe?