Kristningen av «Fjell-landet» eller «De montanis Norwegie» skapte hodebry for Olav Haraldsson, senere «den hellige». Fjell-landet strakk seg fra øvre Telemark til Särna i Sverige. De fire kongerikene der førte en form for felles utenrikspolitikk og samarbeidet militært og rettslig. Området er også kjent som Eidsivatingslagen og Upplǫnd (Opplanda).

Med erobringsplaner ankom Olav Norge i 1015 under engelsk «flagg». Nord-Europas fremste hersker, Knut den mektige, var opptatt i England med krigstog og erobring for å opprettholde danenes makt der. I dette maktvakuumet snek Olav seg inn bakveien til Skandinavia.

Den unge Olav hadde skiftet sine skjold, altså lojalitet, til engelske kong Ethelred. Han støttet ikke lenger danekongen Svend, far til Knut den mektige. Men da Svend vant i England måtte Olav flykte sammen med Ethelred til Normandie i 1013–14. Nå kastet Olav blikket på Norge, kanskje for den engelske kongen, kanskje for seg selv.

Kystlandet samles og omorganiseres

Da Olav kom til Norge inngikk han i Sauesund i Fjaler en avtale med den ene av de to jarlene som styrte Norge for Knut den mektige. Og unngikk kamper der vest.

Den andre jarlen, riksstyreren Svein fra Lade ved Trondheim, ga seg ikke så lett. Deres styrker braket sammen i det store sjøslaget ved Nesjar utenfor Vestfold, på selveste palmesøndag, 25. mars 1016.

Olav seiret. Etter denne dåden sluttet det meste av kystlandet i Norge seg til ham. Uten kamp, men med hærstyrken tungt tilstede, ble også Ranrike (Båhuslen) forhandlet inn i riket.

Olav snudde nå rundt på gamle strukturer i Viken. Han flyttet trolig det eldgamle hovedtinget på Tjølling i Vestfold til sin nybygde og tungt befestede Borg (senere Sarpsborg), nærmere svenskegrensa. Det ble kjent som Borgarting. Nå gjensto Fjell-landet og de gjenstridige lederne der.

Det «ville» Fjell-landet

De fire selvstyrte kongedømmene i det ville Fjell-landet hadde ikke til hensikt å danse etter despoten Olavs pipe. Disse kongedømmene hadde hjulpet ham til seier på Nesjar og dermed kvittet seg med den brysomme Ladejarlen som presset dem fra både Trøndelag i nord og kystfylkene i sør.

Men hadde de gjort seg selv en bjørnetjeneste? Olav vendte seg mot sine tidligere forbundsfeller med stor appetitt. Erobringen av Fjell-landet ble begrunnet ideologisk: det sto nemlig dårlig til med kristendommen der. Det ble verre dess lenger opp i landet Olav kom. Bakom lå realpolitikk og mindre fromme ønsker om kongelige rettigheter, skatter og andre rikdommer.

Olav kontrollerte alle landskapene omkring Fjell-landet, og dessuten Ringerike midt i, via moren Åsta og stefaren, småkongen Sigurd Syr. Fjell-landet var en lavt-hengende geopolitisk frukt, klar til å plukkes. Samtidige øyenvitner, kongens skalder, forteller på rim og rytme om hvordan kongen lemlestet fienden, særlig nord i Hedmark, der motstanden var størst. Tungebåndet ble kuttet på én av kongene, og hverr konungr (hver konge) i Fjell-landet flyktet nå fra Olav.

Gisler og relasjonsbygging

Olav krevde gisler av tinglederne, «sverdsvingerne», som Sigvat Skald kalte dem. Nå som kongene var kjeppjaget forhandlet Olav med tinglederne. Gisseltaking var tvungen relasjonsbygging på høyt sosialt nivå.

Gislene ble ikke puttet i et mørkt fangehull, men kunne tynes dersom ikke løftene om å ta kristendommen ble holdt. De ga klokelig gisler til kongen, sier Sigvat.

I dette farvannet sto kimen til kirkeorganisasjonen i Fjell-landet. Det var behov for en kongetro institusjon for å stabilisere området. Det er den vi mener å ha kommet på sporet av i den nye studien vår.

De mystiske þriðjungs-kirkene

Den eldgamle kristenretten som Olav og hans biskoper fikk satt gjennom i «Fjell-landet» i 1020-årene, nevner en spesiell type kirke, nemlig «hovedkirke i þriðjung». En treding var et administrativt område, en tredel av noe, trolig de gamle småkongedømmene som Olav hadde nedkjempet. Disse områdene fortsatte å være kongehyllingskretser (godkjenning, eller -valgkretser) utover i middelalderen.

Slike þriðjung-kirker var en form for «fylkeskirker» – de viktigste kirkene utenom bispesetet. Bare der var «konfirmasjon», såkalt ferming, mulig. «Fylkeskirkene» i Fjell-landet ble helst bygd etter forhandlingene med de elleve tinglederne. Til nå har det vært uklart hvilke kirker det dreide seg om. Men forslag har ikke manglet!

Misjonsmarken Norge

På Olavs tid var det smått med faste bispedømmer i Norge, men kjernene fantes. I vest dannet Selja et kraftsenter for spredningen av kristendommen. På øyene der og på Kinn hadde irske munker kalt Seljamennene klort seg fast en stund. I øst dannet trolig Tønsberg misjonssentrum og stedet der islandske kilder plasserer en vikverjabiskup eller biskup i Vík austr. I vest rettet misjonen seg mot nord og særlig Trøndelag, og i øst mot Fjell-landet der hedendommen sto sterkt.

De første misjonærene i Viken kom fra Ribe: biskop Liafdag (948–990), opprinnelig frisisk, og Odinkar den eldre (født ca. 947), som skal ha døpt kong Olav Tryggvasson (968–1000). Etter ham kom Odinkar den yngre (1005–1043) som var invitert av Olav Haraldsson for å drive misjon i Viken.

Lite kunne fungere uten en kongetro kirkeorganisasjon som arbeidet seg nedover i tradisjonstunge sosiale lag. Trolig var det dette Olav trolig fikk satt gjennom i Fjell-landet – det siste norrøne området i Norge som ble kristnet.

Som den fremste av Olavs fire hirdbiskoper, spilte den norsk-engelske biskop Grimkjell trolig en nøkkelrolle i forhandlingene. Etter Olavs fall på Stiklestad i 1030 oppholdt Grimkjell seg i Fjell-landet og manet til videre motstand. Han bidro til Olavs helgenkåring og grunnla Olavskirker både der og i England som han returnerte til etter Knut den mektiges død i 1035.

Prostiene er nøkkelen

I den nye studien har vi undersøkt kirkeorganisasjon på en ny måte. Vi har kombinert opplysninger i skaldekvad fra 1020–40 årene og det latinske skriftet Historia Norwegie fra 1150–75, men viktigst: vi har foretatt en systematisk gjennomgang av såkalte prostier.

Prostiene var normalt mye større enn de senere prestegjeldene. Prostiene var identiske med gamle tingkretser som Ringerike, Hadeland, Toten, Romerike, Hedmark, søndre og nordre Gudbrandsdalen med flere. Vi har påvist at det var tre slike prostier/tingkretser hver i de fire gamle kongedømmene som Olav hadde nedkjempet. På ruinen av småkongedømmene ble en ny kirkeorganisasjon bygget. Som en fugl føniks.

Omkring 40 kilder nevner prostier fra 1223 og senere. Det var tolv prostier i Fjell-landet, og det samme antallet «provinser» (tingområder) på 1100-tallet. Det stemmer også med antallet tingledere som Olav forhandlet med, ifølge skaldekvadene.

Prosten, og før ham fylkespresten, var en mektig mann med ansvar for kirkens økonomi, tilsyn og rettshåndhevelse. Han var biskopens forlengede arm i distriktene. Med stor myndighet dømte han i saker etter kristenretten. Avgudsdyrkelse var ikke greit, og heller ikke å sette uønskede barn ut for å dø. Giftermål mellom slektninger var ikke lov lenger, selv ikke mellom seks-menninger. Prosten kunne ikke ta hemmelig skriftemål fra folk, for han skulle jo også dømme dem etter loven.

Hardt pressede tingledere

Kong Olavs kirkeorganisasjon må ha fått tilslutning fra hardt pressede tingledere fra elleve regioner. Selv kontrollerte Olav den tolvte regionen, Ringerike. Gruppen ble enige om bygging og vedlikehold av i alt tolv tredingskirker. Fra dette utgangspunktet, og med kristenrettens forbud og påbud som viktigste hjelpemiddel, fikk kongen og Kirken kontroll over et villnis av både høgendeskirker (privatkirker) og prester i løpet av 1200-tallet. Ved reformasjonen besto kirkeorganisasjonen i det gamle Fjell-landet i tillegg til prostikirkene av i alt 33 hovedkirker og nesten 100 lokale sognekirker.

Tidligere forskning forsøkte å identifisere tredingskirker med utgangspunkt i andre administrative enheter, nemlig «tredingen» på Romerike. Men det viser seg at dette var yngre lensmannsdistrikter som ikke hadde noe å gjøre med Olavs kirkeorganisasjon.

Olavs gamle tredingskirker ble erstattet med nye og finere kirker i løpet av 1100-tallet. De tolv tredingskirke-stedene vi har identifisert er Vågå, Fron og Ringsaker/Hoff, Fluberg og Gran/Nes, Norderhov og Heggen/Tinn, Hjartdal og Seljord. Disse forble gjennom hele middelalderen de sentrale kirkene i Fjell-landet under biskopen og hans domkirke.

Olav bygde dermed sin kirkeorganisasjon ved hjelp av tinget og gamle rettskretser, og ikke med sverdet alene.

Les også:

Hvorfor tok vikingene gisler?