Norge smykket seg med FN

FN har i femti år blitt framstilt som en hjørnestein i norsk utenrikspolitikk. Den norske FN-støtten også har vært en pryd for landet.

Publisert
FN-bygningen i New York: Norge har fått et mer pragmatiske forhold til FN. (Foto: FN)
FN-bygningen i New York: Norge har fått et mer pragmatiske forhold til FN. (Foto: FN)

Støtten til FN har vært et kjennetegn ved norsk utenrikspolitikk i etterkrigstiden, slår historiker Hallvard Kvale Svenbalrud ved Universitetet i Oslo fast.

En standardfrase har slått rot blant norske politikere: ”FN er en hjørnestein i norsk utenrikspolitikk.”

- Vi skal ikke ta påstanden for gitt, selv om den er blitt brukt i femti år, sier Svenbalrud.

- Ser vi på norsk utenrikspolitikk som et byggverk, ville byggverket ha stått der selv om vi fjernet FN-steinen. Det ville riktignok ha vært et stort hull i grunnmuren. Med andre ord: Man vil nok klare seg uten FN. Men ikke uten visse problemer.

Norsk egeninteresse

Svenbalrud har undersøkt FNs rolle og funksjon i norsk utenrikspolitikk i årene fra 1970 til 2005.

- Flertallet av norske politikere har ment at støtten til FN er i Norges egeninteresse. Men jeg mener det er riktig å si at FN i denne perioden har fungert både som et fundament og et ornament i norsk utenrikspolitikk.

- Selvbevisstheten og ønsket om å framstille Norge som snill og god, som brobygger og fredsskaper, har vært en vesentlig del av den norske FN-politikken, sier han.

FN-støtten har kostet

Svenbalrud mener den norske debatten om Norges forhold til FN framstår som polarisert. 

- Den ene parten ser FN som et symbol på alt som er godt i verden. Den andre mener den norske satsingen på FN er sløsing med ressurser. Debatten har vært relativt lite realitetsorientert, det har vært få fakta framme. Det har derfor vært interessant å dukke ned i dokumentene og se hva man faktisk har gjort.

- Og det er?

- Begge sider i den polariserte debatten har et poeng. Støtten til FN har vært et viktig langsiktig bidrag til styrkingen av et internasjonalt samfunn bygget på folkerett, fredelig konfliktløsning og internasjonalt samarbeid. Samtidig viser det seg at den norske FN-politikken også har dreid seg mye om å bygge et positivt image av landet.

Spenninger

Norge er en betydelig bidragsyter til FN - her norsk deltakelse i fredsbevande styrker i regi av FN. (Foto: Forsvaret/Lars Magne Hovtun)
Norge er en betydelig bidragsyter til FN - her norsk deltakelse i fredsbevande styrker i regi av FN. (Foto: Forsvaret/Lars Magne Hovtun)

Svenbalrud har tatt for seg hovedprinsippene i norsk FN-politikk og sett nærmere på innflytelsesstrategier, sikkerhetspolitikk, og økonomisk, sosial og humanitær politikk.

- Det ligger en del politiske spenninger her mellom hva man ønsker og hva man konkret kan få til. Da jeg intervjuet den norske FN-ambassadøren i New York, hevdet han at det i FN-kretser er som om Norge har en befolkning på 50 millioner, og ikke fem.

Samtidig henger dette også sammen med at Norge er en betydelig økonomisk bidragsyter til FN.

- Norge bruker mye penger på FN. Derfor er det viktig å undersøke den norske FN-politikken.

Sosialdemokratisk fredsteori

Ifølge Svenbalrud bygger norsk FN-politikk mellom 1970 og 2005 på det han velger å kalle en sosialdemokratisk fredsteori. Teorien går ut på at demokratier som respekterer menneskerettighetene, og i tillegg opplever sosial og økonomisk utvikling, ikke går til krig mot hverandre.

- Det er med andre ord ikke nok å være et demokrati, man må også ha sosial og økonomisk utvikling. Det går klart fram av både norsk menneskerettighetspolitikk og senere bistandspolitikk.

- En typisk norsk teori eller typisk sosialdemokratisk?

- Det er et liberalt tankesett som man finner mange steder, men som står spesielt sterkt i Norge og i en håndfull andre land.

Svenbalrud har også undersøkt det nordiske FN-samarbeidet i disse årene. Etter hvert som stadig flere land går inn i EU, blir FN en enda viktigere arena for Norge.

- Norge står friere. Men også mer alene. Man har ikke lenger samme gjennomslagskraft som før.

Mer pragmatisk syn på FN

Hallvard Kvale Svenbalrud. (Foto: Annica Thomsson)
Hallvard Kvale Svenbalrud. (Foto: Annica Thomsson)

Norges rolle og profilering av seg selv som fredsbygger har i noen sammenhenger vist seg å være svært vanskelig å opprettholde, påpeker Svebalrud.

- Det er særlig forholdet til NATO som kompliserer dette, sier han og gir et konkret eksempel.

- Da et forbud mot førstebruk av atomvåpen ble tatt opp i generalforsamlingen i FN på 1980-tallet, stemte fredsnasjonen Norge mot et slikt forbud. Av hensyn til NATO
Tre trender

Norge har med tiden – i likhet med en rekke andre land – fått et mer pragmatisk syn på hva FN kan brukes til, påpeker historikeren. På 70-tallet var målet blant annet en ny økonomisk verdensordning. Det snakkes det ikke om lenger.

- Jeg har funnet tre langsiktige trender i norsk FN-politikk mellom 1970 og 2005. Det ene er en mer selektiv bruk av FN. Under den kalde krigen mente man at nesten alle saker burde behandles der. Etter hvert er man gått over til å ta mer i bruk andre organisasjoner som EØS og NATO.

Såkalt nedskalerte ambisjoner for FN er en annen trend. Og den tredje er en norsk profil mer orientert mot sosiale og humanitære spørsmål.

- Det er menneskerettighetspolitikken og særlig likestillingspolitikken som nå er mest framtredende, sier Svebalrud.

Bakgrunn:

Hallvard Kvale Svenbalrud forsvarte nylig sin doktorgradsavhandling i historie ved Universitetet i Oslo: “Foundation and Ornament: The United Nations as ‘Cornerstone of Norwegian Foreign Policy’,1970-2005”.