Økonomisk usikkerhet, migrasjon, etnisk nasjonalisme og fortellingen om en sterk leder.

Dette er stikkord som kan beskrive flere europeiske land i dag, men som også definerer mellomkrigstida – perioden hvor demokratiske land tok en autoritær vending, og til slutt endte i krig.

– Alle tider og alle begivenheter er selvfølgelig forskjellige. Men mye baserer seg på faste mønstre, som har å gjøre med menneskehetens natur. Den har ikke endret seg så mye gjennom århundrene.

Det sier Elisabetta Cassina Wolff, historiker ved Universitetet i Oslo, og utdyper:

– Vi styres av de samme følelsene. Det kan være ambisjon, frykt, hevnlyst eller trygghetssøken. Det er derfor historie er så viktig for å forstå samtiden – fordi det handler om mennesker.

Wolff har gjennom mange år gått i dybden på fascisme og ytre høyre og mener særlig mellomkrigstiden har mye å lære oss om dagens situasjon.

Ydmykede følelser, frykt og nasjonalisme

Etter at første verdenskrig tok slutt i 1918, slet mange europeiske land både politisk og økonomisk. Ifølge Wolff så det likevel lyst ut utover 1920-tallet.

– De fleste land opplevde krisene som verst under og rett etter krigen, og var i tjueårene i gang med å etablere stabile og liberale demokratier. For eksempel ble stemmeretten utvidet i de fleste landene.

Så kom oktober 1929, med krakket på Wall Street-børsen. De økonomiske ringvirkningene fikk store konsekvenser for Europa, som på 1930-tallet var preget av etnisk nasjonalisme og av revansjlyst.

– Det var rådende i land som hadde tapt krigen, først og fremst Tyskland, men også i Italia, som mente at de hadde kommet dårlig ut av fredsoppgjøret.

Versailles-traktaten, fredsavtalen mellom Tyskland og de allierte «vinnerlandene», omfordelte kolonier og tyske ressurser. Den tegnet også nye landegrenser øst i Europa, noe som førte til at etniske grupper ble spredt over flere land.

Dermed ble 1920-tallet også en periode med folkevandring, og i flere østeuropeiske land slet minoritetsgrupper med å integreres.

Wolff påpeker at det var mye frykt i samfunnet. Fremmedfrykt som følge av folkevandringen og frykt for kommunismen etter den russiske revolusjonen i 1917.

– Kombinert med etnisk nasjonalisme og den økonomiske krisen etter Wall Street, bidro dette til å destabilisere politikken, som ble stadig mer autoritær.

Fascismens hovedfiende: Det liberale demokratiet

Elisabetta Cassina Wolff understreker at det ikke var slik at fascismen dominerte hele Europa på trettitallet slik man noen ganger kan få inntrykk av.

Det var høyrekonservative, til tider høyreradikale og antisemittiske, bevegelser som vokste seg store i mange europeiske land, spesielt i Øst-Europa.

Fascistiske aktører og bevegelser fantes også i de fleste land. Disse har særlig noen trekk til felles:

• De var antikonservative, antidemokratiske og antiliberale.
• De var revolusjonære. Det revolusjonære prosjektet handlet om å gjøre landet sitt «stort igjen» etter ydmykelser under og etter første verdenskrig.
• De var populistiske. Både Mussolini og Hitler mente at de representerte det ekte folket, som ble lurt av løgnaktige eliter.
• De var både antikapitalistiske og antikommunistiske. Ideologisk skulle den fascistiske korporatisme representere en «tredje vei» preget av enhet, disiplin og klassesamarbeid. I praksis tjente den fascistiske økonomiske politikken storindustriens interesser.
• De glorifiserte vold og anså volden som et legitimt middel, for å oppnå politiske mål.

– Men så var det kun i Italia og Tyskland at partier inspirert av denne ideologien på lovlig vis klarte å komme til makten og realisere sine mål og politiske program, sier Wolff.

Fulgte demokratiets spilleregler for å overta makten

Det avgjørende for om fascistiske aktører fikk reell makt, var om de møtte støtte eller motstand politisk.

– Der konservative bevegelser eller høyreradikale eliter allerede var etablerte som sterke politiske partier, var det ikke behov for å støtte seg på fascistene, forklarer Wolff.

I Frankrike, Storbritannia og Skandinavia var de demokratiske partiene sterke nok til å reagere mot en potensiell autoritær vending.

– Mens der hvor de etablerte partiene var svakere, noe som var tilfelle i Italia og Tyskland, søkte de hjelp hos fascistene. I Italia kom fascistene inn i parlamentet i et definitivt mindretall på begynnelsen av 1920-tallet. De ble ønsket velkommen i en allianse med de liberalkonservative, som styrte landet på den tiden, og ble etter hvert den dominerende parten, sier hun.

Det katolske partiet spilte en avgjørende rolle for Italias politiske skjebne.

– Katolikkene nektet bastant å samarbeide med de moderate sosialistene. Disse var riktig nok ikke de revolusjonære kommunistene, men reformvillige sosialister som kunne ha vært en politisk alliert for de liberale og katolikkene.

Det liberale partiet på 1920-tallet var avhengig av politiske allianser for å kunne få flertall i parlamentet.

– Det ble et valg mellom moderate sosialister og fascister. Valget de tok, førte til at Mussolini først ble utnevnt til regjeringssjef og siden fikk flertall i parlamentet for alle tiltak og lovendringer han innførte.

Dobbel strategi: Vold og retorikk

Både i Tyskland og Italia hadde fascistene en dobbel strategi. På den ene siden besto den av å bruke vold i gatene mot politiske opponenter. På den andre siden handlet den om retorikk og manipulering, og å ha en god dialog med elitene.

– Særlig nazistene dempet sin voldelige adferd og antisemittisme mot slutten av 1920-tallet, for å ikke skremme eliten, middelklassen eller befolkningen for øvrig.

Med dagens øyne kan det være vanskelig å forstå voldsbruken. Wolff peker på brutaliseringen som preget hele det europeiske samfunnet mellom 1914 og 1918.

– Vi må huske at en hel generasjon opplevde en krig av enorme dimensjoner, sier Wolff.

Hun mener at vi ikke må undervurdere kampen mot den kommunistiske «fienden», som legitimerte vold mot «den røde fare» etter revolusjonen i Russland.

Diktaturer kommer ikke over natten

Wolff mener særlig denne avgjørende fasen i mellomkrigstiden er verdt å studere nøye.

– Fascistene kom ikke til makten med statskupp, verken i Italia eller Tyskland. De brukte systemet, som i de to landene var et ustabilt, men likevel fungerende demokrati, understreker hun.

Diktatur innføres heller ikke over natten.

– Det tar ofte flere år og skjer gjennom kontinuerlige tiltak og lovendringer som dreper politiske og sivile rettigheter skritt for skritt. Det tok seks år før systemet i Italia juridisk sett gikk fra liberalt demokrati til diktatur. Hitler klarte det riktignok mye raskere, bare to år etter valgseieren i 1933.

Sterk demokratisk kultur – gode politiske allianser

Selv om norsk politikk i mellomkrigstida forbindes med en voksende arbeiderbevegelse, betyr ikke det at fascismen ikke hadde støttespillere i Norge.

At ytre høyre ikke fikk makt i Norge, har flere forklaringer, mener Wolff.

– For det første opplevde ikke Norge den samme frustrasjonen som flere både tapende og seirende land gjorde etter første verdenskrig. For det andre hadde ikke Norge uløste etniske, religiøse eller sosiale konflikter, sier hun og fortsetter:

– For det tredje hadde Norge en sterk demokratisk tradisjon, på samme måte som England og Frankrike.

I tillegg trekker Wolff frem det pragmatiske politiske landskapet. I Det norske arbeiderparti hadde vi et sterkt og moderat sosialdemokratisk parti, som ikke skremte middelklassen slik sosialistpartiet gjorde i Italia. I 1935 valgte Bondepartiet, i dag Senterpartiet, å alliere seg med Arbeiderpartiet.

– Denne politiske avtalen var helt avgjørende for å stoppe de som hadde autoritære ambisjoner her.

Wolff mener det også i dag er viktig å se nærmere på hvordan etablerte partier reagerer på utfordringer fra populistiske høyreradikale partier. Hun minner også om at høyreradikalisme som politisk ideologi, har vist en utholdende kontinuitet, som går tilbake til den franske revolusjonen.

– Den har hatt ulike ansikter, men det ideologiske innholdet er det samme: motstand mot den liberale moderniteten forankret i individets frihet og verdi, rettsstat, folkesuverenitet, maktfordeling, demokrati, pluralisme og beskyttelse av minoriteters rettigheter, sier hun.

Om forskeren

Elisabetta Cassina Wolff er førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Oslo. Hun har gjennom flere år forsket på europeisk politisk historie, med særlig vekt på italiensk nyfascisme og antidemokratiske og høyreradikale strømninger.

Høsten 2022 gir hun ut boken «Nasjonalisme og høyreradikalisme i Europa – 1789-2019» på Cappelen Damm.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Det astronomiske teleskopet skal løse et stort problem for de strømløse naboene

• 

  Kan fantasien forberede oss på en usikker fremtid?

• 

  Dette skjedde da sykehuset åpnet dørene ved psykiatrisk akuttpost

• 

  Kan kunstig intelligens finne ut om du har en immunsykdom ved hjelp av én enkelt blodprøve?

• 

  Valgkampen i USA er blitt som et realityshow

• 

  Sandkasse for vaksne: Er det mogleg å lage nye og kreative digitale løysingar mens statlege tilsyn er i same rom?

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER