Over 21.000 norske soldater tjenestegjorde i den norske UNIFIL-styrken i Libanon i perioden 1978 til 1998.

21 av dem kom aldri hjem igjen.

Forskerne stiller blant annet spørsmålet:

Hvorfor ble styrkene i Libanon helt til i 1998? Selv om de så at de ikke hadde mulighet for å oppfylle FNs mandat – og situasjonen gikk fra vondt til verre?

Studien er omtalt i en artikkel i Historisk Tidsskrift, skrevet av historikerne Robin Sitter og Hilde Henriksen Waage.

Waage er professor i historie ved Universitetet i Oslo. Sitter er vitenskapelig assistent samme sted.

Skulle opprettholde fred

I april 1975 brøt det ut borgerkrig i Libanon.

Krigen bidro til at landet falt fra hverandre. Libanesiske myndigheter hadde ikke lenger kontroll over territoriet sitt.

I Sør-Libanon angrep palestinske grupper Israel fra libanesisk jord. Israel svarte med å okkupere deler av Libanon i mars 1978.

UNIFIL-styrken ble opprettet for å føre tilsyn med den israelske tilbaketrekning fra det sørlige Libanon.

FN-styrken skulle opprettholde fred og sikkerhet i området. Den skulle også assistere libanesiske myndigheter med å gjenvinne kontroll.

Alt annet enn fred ventet i Libanon

I hui og hast ble de norske soldatene sendt av gårde, flere av dem med utstyr som ikke passet. I Libanon var det alt annet enn fred og stabilitet som møtte soldatene.

– Mye av utstyret soldatene fikk med seg, var fortsatt vått fra den siste vinterøvelsen, forteller Robin Sitter.

Han fikk tilgang til klausulerte regjeringsnotater om UNIFIL og Norges rolle i Libanon, som forskere aldri har sett på før. Dette ble til mastergraden hans. Nå har studien blitt til artikkel i Historisk Tidsskrift, som han har skrevet sammen med professor Waage.

Kongen fra påskefjellet

Beslutningen om at Norge skulle sende soldater til Libanon ble tatt i all hast, oppdager Sitter når han studerer disse notatene.

Dette skjedde midt i påskeferien i 1978.

– Regjeringen måtte innkalle til statsråd. Men både kongen og statsministeren var på påskeferie. Etter hvert fikk de beskjed, og kongen ble da fløyet med helikopter fra fjellet, forteller han.

Norske politikere og embetsverket fikk 20. mars forespørselen fra FN om å bidra med styrker.

De svarer ja samme dag.

Mobiliseringsordren sendes til Forsvaret, som stiller med mannskap veldig raskt.

I løpet av noen få dager i mars-april 1978 var rundt 700 norske soldater på plass i Libanon.

Skjedde på autopilot

– Konklusjonen vår er at ting da skjer på autopilot uten at norske myndigheter har gjort noen egne vurderinger, sier Sitter til forskning.no.

Tidligere forskning, for eksempel fra historikeren Olav Riste, har begrunnet Norges tilstedeværelse i Libanon med at Norge ønsket at utenrikspolitikken skulle tjene norske interesser og idealer. Det som var bra for Norge, var også bra for verden.

Men det var ingen grunnleggende diskusjon som lå bak denne beslutningen, viser Sitters studie.

– Det var hensynet til FN og USA som gjaldt. Det ble ikke gjort en selvstendig vurdering av situasjonen på bakken i Libanon. Så lenge det ikke gikk ut over beredskapen her hjemme, ble vi med.

Ønsket ingen våpenhvile

Den amerikanske presidenten Jimmy Carter reagerte sterkt på Israels invasjon av Sør-Libanon. Han var bekymret for hvilke konsekvenser den kunne få for de pågående fredsforhandlingen mellom Egypt og Israel.

Carter fryktet at dette vinduet mot fred nå ville lukkes.

Derfor presset amerikanerne på i Sikkerhetsrådet for å få opprettet en fredsbevarende styrke i Libanon. Mandatet var å overvåke israelsk tilbaketrekning, opprette fred og sikkerhet og hjelpe libaneserne med å få kontroll over eget område.

Men verken Israel, PLO eller Syria ønsket noen FN-styrke. Det var heller ingen våpenhvile mellom partene.

Gjelder også andre FN-operasjoner

De fleste FN-operasjoner under den kalde krigen har akkurat det samme handlingsmønsteret, finner Sitter som også har studert flere av de andre FN-oppdragene hvor Norge har deltatt.

– At ting skjer så kjapt, er ganske interessant. Det forsvaret vi hadde på den tiden var et massivt mobiliseringsforsvar som egentlig skal bruke lang tid på å komme seg på krigsfot.

– Men ved FN-oppdragene skjer dette bare på noen dager, sier Sitter.

Kom til en krigssone

Den norske forsvarsministeren Rolf Hansen var opptatt av at styrken ikke skulle settes inn i områder med kamphandlinger, og at det skulle foreligge en våpenhvile. Det skulle også være en enighet mellom Israel og Libanon om at det var ønskelig med FN-styrker.

Men det var langt fra fredelig i Libanon da de første soldatene ankom landet.

Området FN-styrken skulle inn i, var en krigssone. Soldatene møtte livsfarlige situasjoner og havnet fort i kryssilden mellom ulike grupper som sloss mot hverandre på bakken i Libanon.

Allerede 6. april ble norske styrker beskutt.

Forsvarssjef Sverre Hamre hadde advart om dette. Han mente at norske soldater ikke var mentalt forberedt på det de ville møte i Libanon.

«Regjeringen var så ivrige etter å støtte FN og USA at den tok avgjørelser den ikke forsto konsekvensene av», skriver forskerne i Historisk Tidsskrift.

– Forsvaret har et stort ansvar

Harald Stanghelle, som blant annet dekket Midtøsten for Arbeiderbladet under hele 1980-tallet og senere har vært redaktør i Dagbladet og Aftenposten, var en av de norske soldatene som kom tidlig til Libanon.

Han husker dagen veldig godt.

Stanghelle kommer 26. mars 1979 til Beirut. Det er mye skyting i byen. Både palestinere og libanesere var rasende og protesterte mot den nye fredsavtalen mellom Israel og Egypt.

– Var dere mentalt forberedt på at det skulle være så mye konflikt i området?

– Nei, det var vi ikke, svarer Stanghelle.

– Tre uker etter at min bataljon kom ned, så var det et israelsk angrep på byen hvor vi var forlagt. En norsk FN-soldat ble drept og en annen ble hardt såret. Det er klart at dette var en situasjon som vi verken mentalt eller på andre måter var forberedt på.

Samtidig taklet de norske soldatene situasjonen veldig bra, mener han.

– Men det var ingen debrifing etter hendelsen. Forsvaret hadde ikke etablert slike ordninger. Mange av disse soldatene sliter i dag fortsatt med posttraumatiske stressymptomer.

– Det er helt klart at Forsvaret har et stort ansvar for at mange ikke greide seg, sier Stanghelle.

– Analysen har en del mangler

Han synes at det forskerne har funnet ut, er interessant. Men han synes også at Sitters og Waages analyse har en del mangler.

Stanghelle er overrasket over at forskerne bare i en bisetning nevner noe han selv mener er en viktig grunn til at UNIFIL ikke kunne lykkes.

– Forutsetningen for UNIFIL var at Israel skulle trekke seg ut av Libanon og overlate området i Sør-Libanon til den internasjonale styrken. Det skjedde ikke. Israel nektet å overlate området til FN-styrken. De etablerte i stedet en enklave i Sør-Libanon der en israelsk-støttet libanesisk milits fikk overta kontrollen.

Denne enklaven ble ikke anerkjent av noen andre land. Den ble utgangspunktet for svært mye uro i årene som fulgte. Den norske FN-styrken fikk enklaven som nærmeste nabo og som sitt største problem. Dette blir ikke problematisert av forskerne, mener Stanghelle.

Sitter mener at Stanghelle her bommer i sin kritikk og derfor tåkelegger funnene deres.

– Vårt fokus i artikkelen var norske politikeres avgjørelse om å sende og opprettholde det norske bidraget, ikke hvorfor UNIFIL generelt ikke kunne oppfylle mandatet til FNs sikkerhetsråd.

1982 blir et dramatisk år

Situasjonen i Libanon endret seg dramatisk i 1982. Da invaderte Israel Libanon på nytt. Målet var å fjerne den palestinske organisasjonen PLO fra landet.

Forskerne spør seg om hvorfor dette ikke skaper urolige bølger i norsk politikk.

De politiske dokumentene forskerne har sett på, viser noe helt annet. Mens norske militære uttrykker at de ikke ser nytten med dette norske FN-bidraget og ønsker å trekke seg ut av Libanon, så skjer det ingenting nytt i politikernes vurderinger.

Det blir en vente-og-se-holdning. Men nå får soldatene i tilleggsoppdrag å beskytte sivilbefolkningen.

– Dette sier norske politikere seg fornøyd med. Og oppdraget motiverte også soldatene, som hadde fått et veldig nært forhold til lokalbefolkningen, forteller Sitter.

Bordet fanget

Oppdraget i Libanon skulle være midlertidig.

Men ikke før i 1998 – etter 20 år – ble den norske UNIFIL-styrken trukket ut av Libanon.

Det var tre grunner til at den ble så lenge, mener forskerne.

For det første ville en uttrekning være en trussel mot stabiliteten i Midtøsten. For det andre ønsket ikke norske myndigheter å sette FN i en vanskelig situasjon.

Norges støtte til FN var dessuten også en støtte til USA.

– Norske myndigheter fryktet at en uttrekning ville vekke sterke internasjonale reaksjoner. At norske soldater ble sendt på autopilot til UNIFIL, gjorde dermed at det ikke fantes noen exit-strategi, sier Sitter.

Ikke helt rettferdig

Harald Stanghelle er ikke sikker på at det er en rettferdig beskrivelse å si at beslutningen om deltakelse i UNIFIL skjedde på autopilot.

– Norge hadde en grunnleggende interesse i å holde seg inne med USA, noe også forskerne skriver. Da blir jo det en del av grunnlaget for beslutningen om å sende soldatene.

– I tillegg understreker Sitter og Waage også i artikkelen sin at vårt syn på FN ligger der som en bærebjelke i norsk utenrikspolitikk. Jeg er derfor litt overrasket når de raljerer over at Norge ikke selvstendig vurderte av deltakelsen. Når to av bærebjelkene i norsk sikkerhetspolitikk, forholdet til USA og forholdet til FN, trekker i samme retning, var det naturlig nok en tung driver for å si ja.

– Mye etterpåklokskap

Stanghelle understreker at denne forskningen er nyttig. Men samtidig er den preget av mye etterpåklokskap, mener han.

– Når du står midt oppe i en situasjon, så ser du noe som har betydning for beslutningen, men andre elementer ser du ikke. Jeg synes at forskernes ordbruk er litt i overkant bråkjekk. Det er ikke sånn at norske myndigheter hadde et stort handlingsrom den gang.

Sitter sier til det at de presenterer situasjonen slik norske myndigheter vurderer den i samtiden. Blant annet basert på regjeringsnotater som viser avveiningen både for og imot.

– Samtidskunnskap er ikke det samme som etterpåklokskap, sier Sitter.

Han er dessuten uenig med Stanghelle i at Norge ikke hadde et handlingsrom.

– Man har et like stort handlingsrom som man gir seg selv. Norske myndigheter gjorde vurderinger om å trekke seg ut, men kom fram til at argumentene imot veide tyngst. Et sammenliknbart land, som Nederland, valgte å trekke ut sine styrker i 1995.

Et brikke i et spill

Det mest presise i artikkelen til forskerne er tittelen «En brikke ingen turte å røre», mener Stanghelle.

– UNIFIL ble en brikke i spillet som en håpet på skulle virke stabiliserende. I enkelte faser fungerte den nok også slik. Spesielt i perioden fra 1979 til 1982 og kanskje også etter den israelske uttrekningen av Libanon i 1985.

Tok for mye ressurser

Operasjonen i Libanon tok etter hvert for mye ressurser fra Forsvaret. Særlig da konflikten på Balkan begynte å brenne på 1990-tallet.

I 1998 ble oppdraget i Libanon avsluttes. UNIFIL- soldatene ble trukket ut. Nå var det i stedet oppløsningen av Jugoslavia og krigene på Balkan som krevde norsk innsats.

Referanse:

Robin Sitter og Hilde Henriksen Waage, «En brikke ingen turte røre: Norges fredsbevarende bidrag i Libanon 1978–1982», Historisk tidsskrift 2021. DOI: 10.18261/issn.1504-2944-2021-01-06

Endret 22. 10. 2021 kl 09:28: I en tidligere utgave sto det at dokumentene forskerne har sett på var klassifiserte. Dette er rettet til at de var graderte.