I årene før 1814 ble hele 300 utenlandske fartøyer kapret av nordmenn utenfor Sørlandet.

”Grunnlovens far” Christian Magnus Falsen var en sentral aktør i spillet om disse kapringene. Det samme var flere av de 26 juristene som deltok på Eidsvoll og som var med og forfattet 1814-grunnloven vår.

Norske sjørøvere kunne for 200 år siden ikke ta akkurat hva ville. Det gjaldt folkerettslige regler for kapervirksomheten.

De seinere juristene på Eidsvoll holdt øye med at sjørøveriet gikk riktig for seg.

Somalia på Sørlandet

Dagens sjørøveri utenfor Somalia er bare småtteri i forhold til hva sørlendingene var med på for 200 år siden – med Kristiansand som hovedbase.

Mange britiske skip ble tatt i de svært aktive kaperårene fra 1807 til 1814. Også fartøyer fra USA og andre land ble truet til havn på Sørlandet med besetning og bytte.

Kapervirksomhet foregikk både i Europa og Amerika fra 1600-tallet og fram til midten på 1800-tallet.

For noen forskere har dette mer enn bare historisk interesse.

Sjørøveriet og reglene rundt den la nemlig på flere områder grunnlaget for senere internasjonal lov og rett – det juristene kaller folkeretten. Sammenhengen er likevel på ingen måte opplagt.

Jussprofessor Ola Mestad ved Universitetet i Oslo forklarer:

– Kapringen av skip var en del av spillet mellom stormaktene i Europa. Men disse kapringene var nøye rettslig regulert.

– For å kunne sette i gang med kapring, måtte du som privat krigførende kaper (på engelsk: privateer) først få tillatelse fra kongen til å utstyre båten din med en kanon og til å føre fiendens handelsskip til havn som prise.

– Både i Norge og andre land ble det opprettet egne domstoler for denne virksomheten, forteller Mestad.

70 kaperfartøyer i Kristiansand

Bare i Kristiansand by ble det utrustet om lag 70 kaperbåter før 1814.

Besetningen om bord varierte fra 20 til 70 mann.

Den sørlandske kaperflåten var så aktiv i Skagerak at Priseretten i datidens Christiansand stadig var meget hardt belastet. Ofte måtte de kaprede skipene og mannskapene deres vente lenge i sørlandsbyen, før domstolen rakk å avgjøre om de var lovlig prise og eventuelt hvilken andel av byttet som tilfalt staten, ved kongen.

Også norske fartøyer ble ofre for kapring.

I årene før 1814 ble hele 1500 norske kapergaster tatt til fange av Storbritannia og satt i britiske prisoner.

”Neptunus” av Bremen

Året 1809 kapret Asbjørn Sandberg og mannskapet hans fra Kristiansand fartøyet ”Neptunus”. Det hørte hjemme i den selvstendige nordtyske byen Bremen.

Kaperfører Sandberg trekker med seg ”Neptunus” kaptein Sagelken opp gjennom byens gater, til Priseretten i Kristiansand. Her gjør Sandberg krav på ”Neptunus” og skipets last.

Men var dette lovlig prise?

Ja, svarte retten i Christiansand.

Men da anker tyske kaptein Sagelken saken inn for Overadmiralitetsretten i Christiania, med henvisning til folkeretten.

I Overadmiralitetsretten sitter blant andre Christian Magnus Falsen, juristen som senere er blitt sett på som hovedforfatteren bak Grunnloven vår. Han og meddommerne hans Debes, Collet, Sommerhjelm og Lassen slår i sin dom av 15. februar 1810 fast at et fartøy fra Bremen ikke kan tas av norske kaprere.

”Neptunus” skal derfor tilbakeleveres av kaperfører Sandberg til kaptein Sagelken fra Bremen ”ufortøvet og i samme stand som det ved oppbringelsen befantes”, skriver Falsen og meddommerne hans i dommen.

Få år senere var det flere av disse mennene som sammen skrev det nesten frie Norges grunnlov og ble sittende i Norges nye høyesterett.

Kaperrett ble folkerett

Kaperdomstolene var et av få steder for 200 år siden hvor internasjonal rett ble anvendt.

– Mange dyktige jurister jobbet med kaperfarten. Reglene og rettspraksisen rundt disse kapringene banet vei for mye av det som senere er blitt til folkeretten, forteller Mestad.

Jussprofessorene Ola Mestad og Dag Michalsen ved Universitetet i Oslo fikk i 2012/2013 opphold ved Senter for grunnforskning (CAS) hos Vitenskapsakademiet i Oslo, for å forske på denne lite kjente delen av norgeshistorien.

Sammen med en internasjonal forskergruppe på ti personer ville Mestad og Michalsen blant annet forsøke å kaste nytt lys over hvordan dommerpraksis fra kaperrettene kan ha vært med på å bane veien for Norges grunnlov.

De ville også prøve å se etter sammenhenger mellom kaperfarten og det som i dag er blitt til den internasjonale folkeretten.

Et internasjonalt rettsprinsipp

Fram til nylig var forklaringene på hva som ledet fram til Eidsvoll-grunnloven i 1814 i all hovedsak historiske, frambrakt av historikere.

Hypotesen til den jurist-ledede forskergruppen ved CAS var at vi ved å studere internasjonal rett kan forstå mer av det som hendte i og rundt Norge før 1814-grunnloven vår ble vedtatt.

Forskerne er del av en trend de siste tiårene der nettopp folkerettshistorie og internasjonale relasjoner er blitt trukket fram som forklaring på historiske hendelser.

– I Storbritannia var kapervirksomheten enda mye mer omfattende enn i Norge. Her var det blant andre franske og norske skip som ble tatt, forteller Ola Mestad.

– En rekke domstoler i britiske havnebyer jobbet hardt for å avgjøre om disse kapringene var lovlig prise eller ikke. I London satt den kjente dommer William Scott, senere Lord Stowell, i High Court of Admiralty.

– Det var han som i en berømt dom om kapringen av en hel svensk konvoi i år 1800, slo fast at en sak skulle avgjøres på samme vis, enten dommerne sitter i London eller i Stockholm.

Altså at rettspraksisen skal være internasjonal.

– Her ser vi dette flotte rettsprinsippet slått fast kanskje for aller første gang! sier Mestad begeistret.

– En sak skal avgjøres på samme vis, enten dommerne sitter i London eller hos den svenske fienden i Stockholm.

I praksis dømte nok både Scott og andre dommere ofte i hjemmefavør. Men den flotte visjonen om en uavhengig internasjonal domstol var slått fast for første gang.

Dømte man likt?

CAS-forskerne forsøkte å undersøke om rettspraksisen i de ulike landenes kaperdomstoler for 200 år siden virkelig var lik? Fungerte den internasjonale folkeretten allerede den gangen – og dømte man likt i London, Stockholm og Christiania? slik dommer Scott og etter hvert flere av kollegene hans hadde en visjon om at man burde gjøre?

Som et ledd i CAS-forskningsprosjektet ble alle dommer fra Overadmiralitetsretten i Christiania, som var nedskrevet med snirklete gotisk håndskrift, oversatt til leselig norsk.

– Det har vært fascinerende å studere hvordan en gjeng med det vi i dag nok ville ha kalt ungdommer, flere av dem ikke eldre enn i 20-årsalderen, for 200 år siden hadde skaffet seg erfaring nok til å kunne skrive både disse dommene og få år senere Grunnloven, sier Mestad.

Felles for disse juristene, hvorav 26 stykker deltok blant de 110 eidsvollmennene, var at de nesten alle hadde studert juss i København under professor Johan Frederik Schlegel.

Et av Schlegels mest kjente skrifter handler nettopp om William Scott og meddommernes avgjørelse i ”Den svenske convoysag”.

Dette fascinerte Ola Mestad så mye at han ble hovedforfatter bak boken ”Frihetens forskole. Professor Schlegel og eidsvollmennenes læretid i København”. Det første av i alt seks bind i den nye bokserien Nye perspektiver på Grunnloven 1814-2014.