– Bygdedyret har skarpe klør i denne perioden, sier historiker Ole-Albert Rønning Nordby til forskning.no.

– Vi snakker om at folk er skjøre og lettkrenkede i dag, men det blekner i forhold til en periode der ærekrenkelser var reelt farlige.

Nordby har tatt doktorgrad ved Universitetet i Oslo om middelalderens lover.

I norske lover på 1200-tallet er det tydelig at ryktet var viktig. Hadde du et dårlig rykte, kunne du rett og slett havne i retten.

– Dette var et samfunn bygget på ære. Ryktet på bygda hadde reell makt, sier Nordby.

– Hvis det går rykter om at man er utro, og man ikke er i stand til å formelt nekte ryktet, kan man straffes. Ryktet har beviskraft.

Saksøkt for utroskap

Hvordan motbevise anklagene basert på rykter? Ved å sverge på at du snakker sant.

Du kan få hjelp av andre som går god for deg. I middelalderen var tillit viktig.

Enhver rettssak begynte med at noen saksøkte andre – enten det var for utroskap eller drap.

For å finne ut av hva som hadde skjedd, ble folk i lokalsamfunnet koblet inn.

Fantes det ikke øyevitner til den påståtte forbrytelsen, var det desto viktigere å sverge.

«I dette tilfellet handlet uenigheten ikke så mye om den saksøktes utroskap, men mer om ryktet hans eller hennes som en utro person», skriver Nordby i avhandlingen sin.

Ikke typen til å være kriminell

Å sverge ed betyr at du lover å si sannheten.

Lovtekstene kan tyde på at folk tok løfter på største alvor i middelalderen. Inntil elleve personer kunne sverge sammen med den tiltalte.

De uttalte seg om skyldspørsmålet og vurderte hva de syntes var mest sannsynlig. Jo alvorligere sak, desto flere måtte sverge.

– De var det vi i dag kaller karaktervitner. For å bli frikjent måtte alle si at denne personen ikke er typen til å ha gjort det, sier Nordby.

Skyldig inntil det motsatte er sverget

Den som hjalp til med å sverge, kunne være av høyere rang enn den saksøkte, men aldri av lavere. De rike og mektige ville nok ikke risikere det kom en frigitt slave og fikk dem dømt, mener historikeren.

Hadde du ikke venner eller familie som stilte opp for deg, kunne du slite med å bli trodd.

I dag er tiltalte uskyldig inntil det motsatte er bevist. Den gangen var det omvendt. Bevisbyrden lå hos den som ble anklaget.

– Det handlet i stor grad om at du hadde godt rykte, høy status og om hvilke tjenester du kunne gi tilbake.

Sverget på hellige tekster

Det finnes ikke skriftlige kilder om eder i rettssaker før 1300-tallet i Norge, men et brev fra England på 900-tallet viser at det kunne hestehandles.

En mann som hadde rykte på seg for å være en tyv, var det ingen som ville gå god for da han ble anklaget igjen.

Han gikk derfor til en mektig person og fikk låne edshjelperne han trengte mot at den mektige overtok landområdet til den anklagede.

Eder var trolig viktige allerede i vikingtida. Men der vikingene sverget på gjenstander som sverd og ringer, var det bare hellige tekster som gjaldt på 1200-tallet.

Ikke ulikt i dagens amerikanske rettssaler, der de sverger på Bibelen.

Løfter brukt som bevis

I dag virker det litt tynt å bygge en rettssak på vitner som sier at tiltalte ikke er troende til å gjøre en forbrytelse.

Men dette ble regnet som solide bevis i middelalderen.

Å sverge var en rasjonell handling for dem, argumenterer Nordby.

– Tekniske bevis var ukjent. Så man måtte ha en eller annen måte å avgjøre saker hvor man ikke vet, sier han.

– Samfunnet verdsatte åpenhet. Du kunne for eksempel få langt mindre straff om du sa at du hadde drept noen enn om du ikke innrømmet det.

Lovtekstene sier mye om hvordan samfunnet fungerte på den tida, mener Nordby.

Vanskelige regler

Det mener også Jørn Øyrehagen Sunde, professor ved Universitetet i Bergen. Juristen er ekspert på rettshistorie og satt i komiteen som vurderte kvaliteten på avhandlingen til Nordby.

– Jeg er imponert. Han har gitt et veldig viktig bidrag ved å studere hvordan edene kan ha fungert i praksis, sier han.

Sunde forteller at det er få som har studert edene fra middelalderen.

– De reglene er så vanskelige å forstå. Jeg har selv slitt med dem.

Dokumenter fra England og Frankrike tyder på at rettssaker ofte dreide seg om å bekrefte eller avkrefte rykter.

– Det virker logisk at det var slik i Norge også, fordi folk var så tett på hverandre. Rykter fører til uro som ødelegger fellesskapet. Da må man ta tak i det så fort som mulig.

Liv og lære

Men ble reglene fulgt? Vi vet lite om hvordan middelalderens mennesker levde på 1200-tallet.

23 rettsdokumenter fra 1300- og 1400-tallet gir innblikk i noen rettssaker.

– Vi har bare ett dokument fra hver sak, så det blir noen kikkhull inn i sakene, sier Nordby.

Flere av rettsdokumentene antyder at pårørende til drapsofferet må være til stede når eden blir avsagt.

Det kan tyde på lovmakerne ville sikre aksept for utfallet av rettssaken, mener Nordby.

En av sakene dreier seg om Gunnhild. Da hun sverget på at hun ikke hadde drept Valbjørn, hadde offerets arvinger gitt sitt samtykke til at eden ble gitt i deres fravær.

Det må bety at det vanligvis var forventet at pårørende var til stede, ifølge Nordby.

Uenige om tolkning

I en annen sak godtok ikke arvingene dommen, altså eden, og ville ha saken opp for retten igjen.

Brødrene Romond og Ottar trodde ikke på at Olav hadde drept moren deres ved et uhell, selv om dommen var at Olav sverget sant.

– Jeg mener at edene ikke har fungert like godt som loven sier at de skal, sier Nordby.

Her er Jørn Øyrehagen Sunde uenig. Han mener at rettsdokumentet viser at familien godtok eden, men var misfornøyde med erstatningen den dømte måtte betale.

– Jeg mener at han tolker den rettssaken feil, sier Sunde.

Men tolkningene av tekstene om eder er kronglete. Nordby kan også ha rett, vedgår Sunde.

– Uansett om det er ett unntak blant 23, mener jeg at sakene viser at lovene ble fulgt i praksis.

Redd for å havne i helvete

Nordby har sammenlignet flere lover fra 1200-tallet.

Først var det bare regionale lover i Norge. Men i 1274 fikk vi vår første riksdekkende lov, landsloven. Magnus Lagabøte – lovforbedreren – laget den.

Det kom flere nye regler. For eksempel begynte myndighetene nå å skille mellom en kriminell handling gjort med vilje eller ikke.

Ut over 1200-tallet ble det også stilt strengere krav til de som skulle sverge.

Mens de før stort sett hadde gjentatt eden til den saksøkte, befalte kong Magnus at edshjelperne nå måtte vite noe om saken før de kunne uttale seg.

For det er lett å ta feil om du ikke vet hva du snakker om. Faren for å sverge falskt blir stor. Og det var en synd.

– Om du sverget falskt, kunne du havne i helvete. Det var alvorlig på den tida, sier Nordby.

Han tror endringen skyldtes at myndighetene var blitt reddere for at folk skulle sette sjelen i spill.

Kristendommen hadde allerede vært i Norge i 200 år, men fikk langsomt fotfeste i flere deler av samfunnet.

Begynnelsen på vår tids juss?

Sunde er enig. Kristne idealer satte spor langt inn i lovgivningen, har han sett i sine studier av landsloven.

En annen endring som kom, var at de som sverget, oftere representerte begge sider i saken. Både saksøker og den saksøkte fikk sine representanter.

Sunde mener at det kom inn en tanke om likhet for loven.

– Som alle er like overfor Gud når han dømmer, skal vi også bli dømt med likt utgangspunkt her på jorda. Det var begynnelsen på en juss som er gjenkjennelig for oss i dag.

Nordby er ikke like sikker.

– Det er lett å lete etter opphavet til moderne ordninger, men man bør forsøke å sette seg inn i middelalderens tankesett.

Han mener endringen først og fremst kom for å gjøre det vanskeligere å fri seg fra anklager.

– Et gigantisk mysterium hvorfor de er tolv

Hva med antallet som sverget? Er det tilfeldig at de ofte var til sammen tolv eller er dette en forløper til juryordningen som ble avskaffet først i fjor?

– Det er et gigantisk mysterium, sier Sunde.

– Vi vet ikke hvor det kommer fra – i mange europeiske land er tolv mann kjernen. Slik er det også i den arabiske verden, forklarer han.

– Allerede rundt 500 år før Kristus beskriver den greske tragedieforfatteren Aiskylos hvordan gudinnen Athene dømmer sammen med tolv gode menn.

Kong Magnus hos munkene

Kristendommen hadde fotfeste i store deler av Europa på 1200-tallet.

Norge var blant landene som var tidlig ute med å få de kristne tankene inn i lovverket, allerede i 1274. For eksempel reglene som skulle sikre mot å sverge falskt.

– Det var sensasjonelt tidlig, og lenge før England. Jeg trodde England var et foregangsland, sier Sunde.

Han tror noe av forklaringen ligger hos kong Magnus.

I et prosjekt Sunde holder på med, studerer han sammen med en kollega en skotsk krønike som forteller at Magnus var i kloster hos fransiskanere i Bergen.

– Jeg tror den kunnskapen formet ham og at han prøvde å gjennomføre ideene om synd i regelverket. Vi hadde en konge som var opptatt av at folk ikke skulle bli ledet inn i fristelse.

Kvinner kunne også sverge

Kunne kvinner også sverge ed på vegne av andre? Det er ikke så lett å finne ut av, fordi ordet for mann og menneske er det samme på norrønt, madr.

Men i landsloven står det spesifisert at ordet gjelder både mann og kvinne, forklarer Nordby. Samtidig er navn bare nevnt eksplisitt i én sak, der andre kvinner sverget på vegne av Gunnhild.

Han tror at svergingen ble mer kjønnsdelt på 1300-tallet fordi det i 1313 kommer en ny lov som spesifiserer at kvinner skal sverge for kvinner og menn for menn.

Men en tydeliggjøring i loven betyr ikke nødvendigvis at det var helt annerledes før. Nordby og Sunde er litt uenige om kvinners rolle før dette.

De tolker et ord på ulike måter – vitne kan nemlig bety både øyevitne og en som sverger ed.

Mens Nordby i doktoravhandlingen sin argumenterer for at kvinner sjeldnere sverget på vegne av andre kvinner tidligere, mener Sunde at de i hvert fall gjorde det på områder der de var ansett som eksperter – for eksempel barnefødsler og trolldom.

Sunde kan nok ha rett i den kritikken, svarer Nordby.

Referanse:

Ole-Albert Rønning Nordby: The Judicial Oath in Medieval Norway. Compurgation, community and knowledge in the thirteenth century. Doktoravhandling ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo, 2018.