Menneskerettighetserklæringen ble vedtatt i 1948, men først i 2014 fikk Grunnloven en ny oppdatert del om menneskerettigheter.
Da den nye delen om menneskerettigheter – del E – ble innarbeidet, var dette Stortingets første systematiske forsøk på å modernisere Grunnloven fra 1814 og sikre at de viktigste internasjonale menneskerettighetsprinsippene var tatt inn i loven.
Det forteller professor Ola Mestad fra Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo (UiO). Han er, sammen med kollega Dag Michalsen, redaktør for boken «Grunnloven – en historisk kommentarutgave 1814–2020» som nettopp er utgitt.
I en ny bok kommer det frem at ikke alle de sentrale menneskerettighetsprinsippene ble tatt inn under revideringen.(Illustrasjonsfoto: Universitetsforlaget/Colourbox)
Behov for oppdateringer
Norges Grunnlov ble vedtatt 17. mai 1814 og er verdens nest eldste gjenlevende grunnlov.
Allerede i sin opprinnelige versjon inneholdt den enkelte bestemmelser om menneskerettigheter. Disse var forløpere til rettigheter vi i dag finner i Grunnloven i en videreutviklet form.
Grunnloven har vært levedyktig og bestandig i lang tid, men den har også båret preg av behov for oppdateringer på en rekke områder, inkludert menneskerettighetene.
Økt betydning i Norge av internasjonale menneskerettigheter som kom i etterkant av andre verdenskrig, var et viktig bakteppe.
Grunnloven er både bestandig og foranderlig
– Grunnloven er landets konstitusjon. Vi kan si at den er både grunnmuren og reisverket i demokratiet og rettsstaten. Og jeg synes det er spennende hvordan et dokument som dette, er veldig bestandig og samtidig foranderlig. Den har blitt forandret underveis, og bestemmelser som står i Grunnloven, har vært forstått på ulike måter til ulike tider, forteller Hanne Hagtvedt Vik ved UiO.
Hun har skrevet om fremveksten av det moderne menneskerettighetsvernet i den nye boka.
– Den har vært preget av hendelser i Norge og internasjonalt. Store trender og endringer over tid har fått et uttrykk enten i Grunnlovens tekst eller i hvor den har vært forstått og anvendt. Så for en historiker er dette fantastisk spennende, for dette dokumentet er levende historie.
Professorene Ola Mestad, Hanne Havtvedt Vik og Dag Michalsen formidler Grunnlovens historie og den nye oppdaterte delen om menneskerettighetene i 2014.(Foto: Sjur Kleppan/UiO)
Menneskerettighetene fikk større plass
Den 13. mai 2014 vedtok altså Stortinget en ny del E, med tittelen «Menneskerettigheter», i Grunnloven.
En rekke nye menneskerettighetsbestemmelser ble med dette inkludert, både sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Det var særlig diskusjon om inkludering av de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene i Grunnloven.
– Den generelle utviklingen av samfunnet etter andre verdenskrig har bidratt til at det etter hvert oppstod et behov og ønske om å endre Grunnloven slik at menneskerettigheter ble gitt større plass, forteller Vik.
Sosiale og kulturelle rettigheter mangler fortsatt
Men, fortsetter hun, Grunnloven speiler etter revideringen i 2014 fortsatt kun delvis de sentrale rettighetene i det moderne menneskerettighetsvernet. Det moderne menneskerettighetsvernet er breiere enn de sivile og politiske rettighetene som handler om rettsstat og politisk medbestemmelse.
Annonse
I bredden av internasjonale menneskerettighetskonvensjoner og erklæringer som vi har i dag, så finnes det veldig mange typer menneskerettigheter.
Økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter er kommet til i etter hvert, men blant de sosiale og kulturelle er det rettigheter som enda ikke er kommet inn i Grunnloven.
Grunnloven trengte en modernisering
Menneskerettighetsutvalget ble opprettet 2009 for å utrede og fremme forslag til en begrenset revisjon av Grunnloven for å styrke menneskerettighetenes stilling.
Utvalgets arbeid var en del av Stortingets forberedelser til grunnlovsjubileet i 2014. Utvalget leverte sin rapport 10. januar 2012. Her ble det foreslått at ulike menneskerettigheter skulle grunnlovsfestes i en rekke nye og endrede grunnlovsparagrafer.
Men ikke alle forslagene fra utvalget fikk det nødvendige 2/3 flertall.
– Formålet med den nye delen om menneskerettigheter var at Norge skulle få – som veldig andre mange land – systematisk satt opp uttrykk for menneskerettigheter i moderne forstand. Det som stod i Grunnloven opprinnelig i 1814 om menneskerettigheter var typiske kjernemenneskerettigheter eller «hard core» menneskerettigheter, sammen med noen andre allmenne bestemmelser. Og siden vår Grunnlov er så gammel, så trengte den en modernisering, forteller Ola Mestad.
– Hvis ikke ville menneskerettighetene slik vi kjenner dem, kommet til uttrykk på så mange kompliserte måter, gjennom ulike internasjonale menneskerettighetserklæringer og konvensjoner og så videre, og ikke gjennom et samlet uttrykk i vårt eget dokument som Grunnloven er.
Så det var målet, og det ble nesten nådd ved grunnlovsjubileet i 2014.
Noen rettigheter var for omstridte
– Det som er forandret i Grunnlovens kapittel om menneskerettigheter, er i hovedsak at vi har fått inn økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, men ikke alle slik det var tenkt fra den komiteen som fikk oppdraget, oppsummerer Mestad.
– Du kan gi en komite som jobb å utarbeide en menneskerettighetskatalog, men det er Stortinget med særlige regler om kvalifisert flertall som vedtar endringer i Grunnloven.
Annonse
Og det som skjedde, forteller Mestad, var rett og slett at noen av disse rettighetene var for omstridte. De viktigste eksemplene tenker jeg er helse – en eller annen formulering om rett til helse eller helsehjelp – men heller ikke retten til kulturopplevelser ble tatt inn - disse rettighetene ble rett og slett ikke vedtatt.
Vanskelige å håndheve ved domstolene
– Men jeg lurer da på spørsmålet om hvorfor de ikke ble vedtatt. Det ene var selvsagt at det var omstridt. Men det andre var også at noen av disse grunnlovsbestemmelsene har et innhold og en form som gjør at det ikke er så enkelt å håndheve dem ved domstolene, supplerer Dag Michalsen.
Styrken i de klassiske menneskerettighetene som kommer cirka fra begynnelsen av 1800-tallet er at de er politiske og økonomiske rettigheter som nettopp er lettere å håndheve ved domstolene.
– I det øyeblikk man kommer over i det sosiale og kulturelle, så kan det være at det ikke er helt enkelt å håndheve dem. Det kan være fordi de krever store budsjetter hvis de blir realisert og så er det vanskelig å vite hva allmenne formuleringer som for eksempel kulturopplevelse er, rettslig sett.
Michalsen forklarer at det kan være en politisk betydning av bestemmelsen, men at jurister også er opptatt av hvordan det rettslig kan realiseres.
Blanding av motiver
– Jeg kjenner igjen disse synspunktene veldig godt fra arkivmaterialet som jeg har sett på, når jeg har studert menneskerettighetenes historie, forteller Vik.
Som historiker har hun særskilt studert tiden da menneskerettighetene ble formulert i forbindelse med etableringen av FN i 1945 og i årene etterpå.
– Det synspunktet at det er noen rettigheter som har en form for kvalitet som domstolene kan håndheve, at det er et kriterium for hvorvidt noe skal kunne sies å være en fundamental menneskerettighet eller ikke. Det var det mange som hevdet med styrke. Og det var en blanding av motiver, sier hun.
Hun forteller at noen var saklig sett imot at dette var fundamentale menneskerettigheter. De så det som sosialisme, de fryktet at staten ville bli altfor stor og mente at dette ikke var noe staten skulle sørge for.
– Andre var prinsipielt opptatt av hva som var domstolens rolle og forholdet mellom domstolen og lovgivende makt, for eksempel. Så slike diskusjoner og vurderinger har vært med oss i tiår på tiår, sier hun.
Universitetsplassen er en forskerbasert podkast om samfunnet produsert av Universitetet i Oslo. Her møtes både unge og erfarne forskere for å snakke om det de mener er viktig og aktuelt, sammen med gjester fra norsk samfunnsliv.
Du finner Universitetsplassen i alle podkastapper, inkludert iTunes/Apple podcasts og Spotify.
