Men først til vakre Lucia fra byen Syrakus på Sicilia. Hun ble født i år 283, og fikk ikke mer enn 20 år på kloden, før hun led martyrdøden rundt 304. Før den tid skal hun ha rukket å utføre et mirakel, fornærme en overklassefyr, og oppfinne hodelykta.

Legenden om jomfru Lucia

Helgentradisjonen tro hadde Lucia tidlig bestemt seg for å forbli jomfru, og vie sitt liv til Herren. Hun hjalp de fattige så godt hun kunne, og bar med seg lass av mat til de kristne som gjemte seg i katakombene under byen. Til det trengte hun å ha armene fri, og derfor laget hun en krans med lys til å ha på hodet.

Mora hadde lovet bort Lucia til en fornem hedensk mann, men Lucia hadde hemmelige planer om å nekte hele giftemålet, og gi bort medgiften til de fattige i
stedet.

Så ble mora fryktelig syk, og Lucia slepte henne med til grava til den hellige Agathe, der mora på mirakuløst vis ble helbredet. I ekte tenåringsånd så Lucia sitt snitt til å spørre om lov til å forbli ugift, da mora var i en situasjon hvor hun ikke kunne si nei.

Martyr

Det var først når Lucia dumpet forloveden at problemene virkelig begynte. Han tok ikke bruddet helt pent, og sladret til den romerske keiser Diokletian, som nettopp hadde forbudt kristendommen. Som straff for troa ble Lucia dømt til å jobbe i en bordell, men da vaktene skulle slepe henne av gårde, lot hun seg ikke rikke. Ikke engang et kobbel med okser kunne flytte lille Lucia.

Da ble stattholderen arg for alvor, og gav ordre om å brenne henne opp i stedet. Ved ble stablet rundt føttene hennes, men da de tente på viste det seg at Lucia var like brennbar som hun var flyttbar. Til slutt klarte romerne å gjøre kål på henne med et sverd i strupen, og jomfru Lucia led martyrdøden den 13. desember i 304.

Feirer Lucia

Man må antageligvis ta det meste i denne historien med ei klype salt, men det er
et faktum at Lucia tidlig fikk helgenstatus. I Giovanni-katakomben i Syrakus finnes det en innskrift fra år 400, som forteller om luciafester.

Og hun feires fremdeles. På ett tidspunkt var det vanlig å markere luciadagen i hele Norden, men etter reformasjonen forsvant hun ut i kulissene. I de siste hundre årene har imidlertid svenskene tatt opp skikken, og har laget en egen moderne luciafeiring.

De gamle nordmennene blandet som vanlig kristendommen med hedensk overtro, og feiret Lussinatta, den lengste natta i året (Som for øvrig er en liten bommert siden sola snur først natt til 22. desember).

Lussi

“Løssi, løssi langnatt, hu er lang som tri”, sa kyrne visstnok i Verdal, og beit tre ganger i båndet før dagen endelig kom. Og den Lussi man snakker om her var
langt fra noen helgen. Hun var derimot en vetteaktig skikkelse fra mytene, som lusket rundt husveggene i årets mørkeste dager, og speidet etter slemme barn. Det var rett og slett farlig for menneskene å bevege seg utendørs i denne tida, og både barn og voksne burde holde seg innendørs etter mørkets frambrudd.

Lussi passet også på at juleforberedelsene var i rute. All spinning og tresking skulle være unnagjort. Baking og ølbrygging måtte settes i gang, og Lussi kom gjerne og prøvesmakte godsakene for å sjekke at alt var i orden, skriver Ørnulf Hodne i boka si om norske juletradisjoner.

På selveste julaften satte hun seg på taket, og beljet ned i pipa at nå fikk man se til å holde opp med både brygging og baking. Tok man henne ikke på ordet, reiv hun ned pipa.

Selv om dagens nordmenn ikke har et spesielt bevisst forhold til verken Lussi eller Lucia, er det flere som har plukket opp den svenske tradisjonen. Og tro eller ikke tro - 13. desember ER en fin dag til å diske opp med deilig bakverk og kakao i de mørke morgentimer.