Søte, ufarlige påskefugler. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Søte, ufarlige påskefugler. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Bakgrunn: Høye på høytidsdyr

Det jevne nordmann har ikke lenger mye kontakt med hare, reinsdyr og gule kyllinger til daglig. Hvorfor har vi fremdeles dyra i høytidsfeiringene våre?  

Published

Påsken dekoreres med pusete gult fjærkre, glade harer og høner i fleng.

I jula inviterer noen av oss både nissekledde mus, dompaper og reinsdyr inn i stua, i form av pyntefigurer og sangtekster.

Disse dyra har forskjellige bakgrunnshistorier, men felles har de at mange mennesker synes det er et poeng å trekke dem frem i viktige høytider. Nærhet, men også harmløshet kan være stikkord, skal vi tro professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo, Arne Kalland.

- Haren har jo en fetter i kaninen, som er et temmet dyr vi har et forhold til. Haren er også blitt popularisert gjennom tegneserier, sier han.

Påskeharen var opprinnelig en eventyrskikkelse som lengtet etter å legge egg fordi den var blitt omskapt fra en fugl av skogens gudinne. Men hva er det med haren som gjør at den har fått fotfeste som påskesymbol i en rekke vestlige land?

- I den grad den regnes som et høytidssymbol, er det kanskje fordi den er et karismatisk dyr som tross alt er nær mennesker. Samtidig er den ingen trussel for oss, sier Kalland.

- Nærhet, vennlighet, og det runde, lodne og babyaktige appellerer til oss, sier han til forskning.no.

Dyr som symboler

Selv om vi kanskje ikke tenker så nøye over det mens vi krafser i påskeegget som er dekorert med harer og høner, symboliserer dyrene noe i vår bevissthet. Dette er et internasjonalt fenomen.

- I den japanske nyttårsfeiringen bruker man for eksempel symboler som traner, skilpadder, furutrær og appelsin, og alle disse symboliserer langt liv, forteller Kalland.

- Dyra er også våre fremste ”andre”. De er modeller for oss på mange måter. Vi bruker dem som sosiale metaforer, som stereotypier. Reven er smart og slu, og vi bruker uttrykket sleip som en ål. Vi gjør det for å karakterisere mennesker.

- Vi tar dem kanskje inn i stua når vi har mistet kontakt med naturen. Når vi får en distanse til dem, begynner vi å mytifisere og beånde naturen, sier han til forskning.no.

- Noen ganger ser vi at høytidsdyra er påkledd – mus med nisseluer og kyllinger med skjerf og langrennski. Hva betyr dette?

- Slik menneskeliggjøring ser vi veldige tegn på i det moderne samfunnet – det kan være en slags substitutt for mangel på sosiale relasjoner, og kanskje også mangel på kontakt med naturen.

- Det samme ser vi for eksempel når man har bikkjer på størrelse med babyer. De fyller et behov i folk, mener Kalland.

Ikke alle dyr kvalifiserer

Vi mennesker tiltales altså ofte av barnelignende og søte dyr som vi assosierer med noe positivt. Betyr det at ikke alle hadde hatt like gode forutsetninger for å etablere seg som høytidsdyr?

- Når det gjelder hjortedyr som noen pynter med i jula, har jo Bambi udødeliggjort den type dyr – de er karismatiske og søte. Men når vi ser på elgen, blir vi straks mer skeptiske. Den er større og truende, og skremmer vettet av ungene, sier Kalland.

- Her ligger det vel også tradisjon om at enkelte dyr er positive - jerven og ulven er skadedyr, mens kylling og egg er fruktbarhetstegn, sier Sigrid Bø, som er førsteamanuensis i kulturhistorie ved Høgskolen i Bø.

Hun tror nettopp vår hang til å tiltrekkes av søte og ufarlige dyr også har blitt fanget opp og brukt i av kommersielle krefter i høytidene.

- De har fanget opp folks holdninger og tankesett, og brukt symboler folk har i bevisstheten som positive og knyttet til en høytid, sier hun til forskning.no.

Professor ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk Universitetet i Oslo, Liv Emma Thorsen har et tilsvarende synspunkt.

- Mikke Mus er et eksempel på et såkalt neotent, eller barnelignende dyr som har hatt braksuksess, sier hun.

Moderne behov

Før i tida hadde et annet forhold til dyr og natur, som gjorde at de nok ikke hadde de samme behovet for å pynte med dyrefigurer for å ta dyrene inn i høytidene, mener Thorsen.

- I det som er blitt kalt det gamle bondesamfunnet, tida før moderniseringen av landbruket, må vi huske på at folk hadde dyr rundt seg til daglig, sier hun.

- I dag pynter vi til påske med egg og kyllinger, og spiser sjokoladeharer og marsipanegg.

- Men hvordan kan vi leve med at vi pynter med søte lam, og samtidig eter dem i påskefeiring?

- Vi er veldig flinke til å skille fenomener fra hverandre. Vi spiser lam i påsken fordi sauene lammer om våren, men også fordi lammet er et kristussymbol. Mennesker har en historie for å spise av det man har ønsket å bli – å bli ett med det man spiser sier hun.

Det ville og det tamme

Arne Kalland peker på at vi blir positivt stemt når dyr nærmer seg oss mennesker, for eksempel hvis vi får en elg i hagen eller fugler på fuglebrettet.

Han tror samtidig vi frydes i fascinasjon over de ville dyra som ikke kommer nær oss, som for eksempel ulv. Men vi tar ikke uten videre denne type dyr inn i stua.

- Hvis vi tenker på tegnerserien om Storeulv og Lilleulv, er det Lilleulv som er venn med grisene, og som jeg ser det, representerer de et skille mellom ulv og hund.

- Storeulv er den ville som ikke lar seg temme, men den delen av ulveslekten som lar seg temme, blir tatt inn i huset som hund.

- Vi har en fascinasjon for ulven fordi den nekter å la seg temme, og vi tenker på den som det frieste av alle dyr. Samtidig liker vi dyra som blir våre venner på våre premisser, sier han til forskning.no.