Waage har pakket kofferten til nok en reise til Midtøsten. Denne gangen til Beirut, sammen med kollega Kristian Berg Harpviken. 

Men de to PRIO-forskerne har akkurat fått beskjed fra den norske ambassaden om at det ikke er særlig tilrådelig å reise. Mye informasjon tyder på at det kan bryte ut full krig mellom Israel og den sjiamuslimske militsen Hizbollah i Libanon. 

Waage er veldig skuffet. Reisen var viktig for forskningsprosjektet deres.

Samtidig er hun redd for utviklingen i Midtøsten.

– Hva er det Israel steller i stand nå? Skal de ha krig på alle fronter? spør hun.

Hylte og skrek om Israel

I 30 år har historikeren ved Universitetet i Oslo forsket på krig og konflikter i Midtøsten.

Interessen hennes for Israel startet tidlig.

Hilde Henriksen Waage vokste opp i Drammen på 1970-tallet. Foreldrene var kristne. De var del av Frelsesarmeen i byen. De trodde på Bibelen – og Israel.

– Det litt spesielle var at deres aller beste venner, som for meg var som tante og onkel, var medlem av Sosialistisk Folkeparti og Palestinakomiteen. 

Det ble noen heftige og høylytte diskusjoner i middagsselskapene i dette borgerlige hjemmet i Drammen. 

– De hisset seg opp noe så grusomt. De hylte og skrek da Israel ble diskutert.

Hvorfor ble de så voldsomt engasjerte? 

Dette lurte Waage på som jentunge. Da hun skulle skrive hovedfagsoppgave i historie noen år senere, husket hun engasjementet fra barndomshjemmet i Drammen. Hun bestemte seg for å finne ut av dette. 

Mye følelser, mindre kunnskap

Mange har veldig sterke meninger og følelser knyttet til denne konflikten i Midtøsten. Men ofte står ikke de sterke meningene i forhold til kunnskapen om konflikten.

– Det gjelder begge sider av den.

En feil mange gjør, er for eksempel å snakke om palestinerne som én av partene i konflikten, mener historikeren.

– Mange kjenner ikke til den store splittelsen som er blant palestinerne. Den store avgrunnen som eksisterer mellom de palestinske partiene Fatah og Hamas.

– Palestinerne som bor på Vestbredden og Gazastripen, er alle okkuperte folk. Bortsett fra det, har de veldig forskjellige meninger om hvordan konflikten bør løses.

– Fått mengder av drapstrusler

Waage har brukt utallige timer av sitt liv i nedstøvede arkiver for å forstå mer av denne konflikten. Det har hun gjort både i Oslo, London, Washington og Jerusalem.

Mye av det hun har kommet over i disse arkivene og som hun har publisert utallige bøker og vitenskapelige artikler om, har skapt bråk.

– Jeg er blitt sett på som veldig kontroversiell. 

Hun innrømmer at noen av reaksjonene hun har fått på forskningen sin, har vært en belastning.

– Jeg har fått mengder av drapstrusler og mottatt grove beskyldninger om antisemittisme.

Noe oppsiktsvekkende skjedde

Nylig fikk Waage Formidlingsprisen av Universitetet i Oslo.

– Jeg synes det var veldig hyggelig. Ja, jeg ble rørt over denne anerkjennelsen, sier hun.

– Mye har skjedd i norsk offentlighet etter at Hamas gikk til angrep på Israel 7. oktober i fjor. Kunne du fått denne prisen tidligere?

– Jeg er historiker. Jeg er ikke så opptatt av hva som kunne ha skjedd. Men jeg står ikke lenger i den samme stormen. Nå ser mange flere det samme som det jeg har vist i analysene mine i årevis – som for øvrig aldri har vært akademisk kontroversielle.

Når Waage har forsøkt å forstå hva som har skjedd i Midtøsten etter at staten Israel ble opprettet i 1948, har mye handlet om å få tilgang på hemmelige dokumenter.

Heldigvis for forskeren skjedde det noe oppsiktsvekkende på 1980-tallet. Da bestemte Israel seg for å åpne store deler av sitt arkiv.

Hvorfor ikke hemmeligstemplet?

Siden har historikeren ofte banket på døren til de nedstøvede statsarkivene i Jerusalem. Her har hun funnet fram mange oppsiktsvekkende dokumenter, som blant annet forteller hva Israel har holdt på med i fredsforhandlinger. 

– Dokumenter viser hvor kjempedyktige israelerne har vært til å få verden med på det aller meste, slik de ville ha det, mener hun.

– Jeg har funnet så mye i disse arkivene. Her kan du lese oversikter over palestinske landsbyer som bevisst ble knust etter 1948. Dokumentene forteller hvor mange palestinere som ble fordrevet, hvor mange som ble likvidert, og de forteller om voldtekter.

Dette frigir altså Israel. 

– Jeg vet ikke om noe annet land i verden som offentliggjør så mye negativt og grusomt om seg selv, sier hun.

Historikeren har mange ganger spurt seg selv hvorfor disse dokumentene ikke er blitt holdt hemmelige.

Nå tror hun at hun har funnet svaret.

– Jeg tror det er fordi Israel ønsker å vise palestinere, de arabiske statene og resten av det internasjonale samfunnet følgende: Hvis dere tuller med oss, skal dere se hva dere får tilbake. Hva vi kan gjøre med dere. 

– Jeg har ingen annen forklaring, sier hun.

Et sosialistisk paradis

På 1940-, 50-, 60- og 70-tallet har det vært stor støtte til Israel både i den norske befolkningen og hos norske myndigheter, forklarer Waage.

– Israel ble av mange på den politiske venstresiden sett på som et sosialistisk drømmeparadis etter at staten ble opprettet i 1948. Både arbeiderbevegelsen og kristne organisasjoner beundret israelerne. 

Palestinerne var det knapt noen som brydde seg om, ifølge Midtøsten-historikeren. 

– De ble sett på som en del av de arabiske horder som truet stakkars Israel. 

Etter Seksdagerskrigen i 1967 dukket det opp kritiske stemmer. I løpet av seks dager okkuperte Israel et område som var tre og en halv gang så stort som landet de hadde blitt tildelt gjennom FNs delingsplan for Palestina i 1947. 

Da begynte flere å stille spørsmål: Var dette virkelig et lite og svakt land? 

Neste milepæl kom i 1982. Da gikk Israel inn i Libanon – og lukket øynene da en kristen-libanesisk milits massakrerte et sted mellom 800 og 3.500 mennesker i de palestinske leirene Sabra og Shatila, forteller Waage. 

– Nordmenn reagerer helt instinktivt

Etter at krigen startet på Gazastripen i oktober 2023, ser vi nå en massiv oppslutning i Norge om palestinernes sak, påpeker Waage. 

Det er det lett å forklare, mener hun.

– Krigens grusomheter gjør at nordmenn reagerer helt instinktivt. Omfanget av overgrep mot innbyggerne på Gazastripen er så stort.

Hamas angrep altså Israel 7. oktober i fjor. Noen uker senere gikk Israel inn i Gaza, på jakt etter Hamas-ledere og de israelske gislene som Hamas hadde tatt.

Rundt 38.000 palestinere kan ha blitt drept så langt, ifølge Hamas-kontrollerte helsemyndigheter. FNs organisasjon for palestinske flyktninger, UNRWA, mener det er grunn til å feste lit til dette antallet.

Grusomt, men ganske vellykket

I denne krigen har Israel tapt på alle punkter, oppsummerer Waage.

– De har ikke utslettet Hamas. De har ikke fått hjem gislene. De har ikke skapt sikkerhet og trygghet for den israelske befolkningen. Og Israel er isolert i verden, med svært liten støtte.

Hamas har på sin side oppnådd flere av sine mål, ifølge forskeren.

– De har med rette blitt kraftig fordømt etter det grusomme terrorangrepet. Men Hamas har klart å få verdens øyne rettet mot palestinernes skjebne, som langt på vei en hel verden hadde glemt. Og Hamas har fått verdens øyne rettet mot Israels overgrep mot palestinerne, ikke minst på Gazastripen, men også på Vestbredden, sier Waage. 

Midtøsten-forskeren frykter at Hamas er villig til å ofre store deler av Gazas befolkning for å nå sine mål.

– Hamas er godt i gang og har kynisk sett klart seg ganske godt så langt. Sånn sett har dette terrorangrepet vært en grusom, men ganske vellykket kampanje for Hamas, sier hun.

Israels beste venn

I etterkrigstiden har Norge vært Israels beste venn, ifølge Waage. Det var også tittelen på hennes doktorgrad. 

I to senere forskningsarbeider analyserte hun hva som skjedde under den såkalte Oslo-prosessen. Dette var de hemmelige forhandlingene som pågikk mellom Israel og Den palestinske frigjøringsorganisasjonen, PLO, på 1990-tallet. 

I Norge likte vi å tro at vi hadde en sterk rolle i disse forhandlingene, beskriver Waage. At vi var fredsbyggere som sto på like vennskapelig fot med palestinerne som med israelerne. 

– Hva hadde vi oppnådd? Hva kunne vi oppnådd? Disse spørsmålene var helt fraværende. Ingen satte spørsmålstegn ved hvilken rolle Norge hadde spilt, forteller Waage. 

Sto i en orkan

Det gjorde derimot Waage selv i forskningen sin om Oslo-prosessen. 

Her kunne hun belyse, med mange kilder, at Norge ikke var den brobyggernasjonen vi hadde fremstilt oss som. 

Norge forhandlet fram Oslo-avtalen som Israels løpegutt, hevdet hun i intervjuer den gang. 

Waage mente de israelske forhandlerne hadde strøket ut alt av avtalen som handlet om en palestinsk stat og palestinske nasjonale rettigheter. Bare smuler lå igjen til palestinerne. 

– De norske forhandlerne prøvde å overtale Israel til å gå fredsveien. Det viste seg etter hvert å være helt mislykket. Israel ville ikke høre på det Norge hadde å si, konkluderte hun med.

Dette var ikke noe verken opinionen eller myndighetene ville høre om.

– Det føltes som om jeg sto alene midt oppe i en orkan. Alle var sinte på meg for studiene mine om fredsprosessen. De ødela eventyrfortellingen om Norge som fredsnasjon.

– Det var nesten så jeg tenkte at jeg måtte søke politisk asyl i Sverige.

Et skifte i norsk politikk

Etter at den siste krigen på Gazastripen startet, har norsk opinion snudd helt i synet på Israel. Det har gjort at politikerne har fulgt etter, mener Waage.

– Norsk politikk overfor Israel er nå en helt annen enn den har vært.

Nylig bestemte norske myndigheter seg for å anerkjenne staten Palestina. «Det kan ikke bli fred i Midtøsten uten en tostatsløsning. Fred i Midtøsten forutsetter en palestinsk stat», sa statsminister Jonas Gahr Støre. 

Regjeringen innrømmer ikke selv at dette er et skifte i politikken. 

Waage mener derimot at det er en helomvending. 

– Tidligere spilte Norge på lag med Israel, ikke fordi vi ønsket det, men fordi Israel var den sterke parten som måtte overtales til å gi opp okkupert land og satse på en fredelig løsning.

Den beste av alle dårlige løsninger

Nå har Norge altså anerkjent Palestina. En stat som i dag ikke eksisterer. 

Waage er igjen tvilende. Er dette egentlig noen god idé? 

– Norge har valgt å støtte den svake parten, palestinerne, sammen med andre arabiske og europeiske land. Det gjenstår å se om denne nye norske politikken virker. Men vi har bare dårlige løsninger å velge mellom. Dette er kanskje den beste av alle dårlige løsninger vi har.

En tostatsløsning med Palestina og Israel side om side virker nå fjernere enn noensinne, mener Hilde Henriksen Waage. 

– Men å anerkjenne Palestina som stat, er på en måte en mer moralsk høyverdig politikk, som er mye mer i pakt med den norske opinionen.

Må skje ved tvang

Verken palestinerne eller israelerne ser ut til å være interesserte i å leve fredelig sammen. Skal det bli en tostatsløsning, må det derfor skje med tvang, mener Waage.

– Hamas sin grusomme terrorhandling har påført den israelske befolkningen et stort traume. 

Tidligere kunne de israelerne som ønsket fred, samle mange hundre tusen mennesker i demonstrasjoner for en tostatsløsning.

– De liberale stemmene som jeg kjenner i israelsk akademia, ble først stille etter terroren i oktober i fjor. Nå snakker de samme menneskene bare om sikkerhet for Israel og om at Hamas må knuses. 

En stor del av befolkningen i Israel har i voldsom fart beveget seg over til å bli enig med det ytterste, militante høyre i israelsk politikk, forteller Waage.

Hamas er sterkere enn noensinne

Blant palestinerne er utviklingen den samme.

Meningsmålinger blant innbyggerne på Vestbredden viser at Hamas har stor støtte. Også på den palestinske siden er det få moderate stemmer igjen som ønsker et kompromiss med Israel, forteller Waage.

– Hvordan det er på Gazastripen, vet vi ikke. Men både her og på Vestbredden er det mange politiske smågrupper som er langt mer ytterliggående enn Hamas. De appellerer til unge som har gitt opp. Unge mennesker som tenker at de like gjerne kan dø i kampen mot Israel, fordi de uansett ikke har noe liv som er verd å leve.

Den eneste løsningen Waage kan skimte, er at europeiske land, rike arabiske land og USA tvinger gjennom en tostatsløsning.

– Det innebærer en palestinsk overgangsregjering, innsatt av oss. Noe sånt er selvsagt problematisk ut fra demokratiske standarder. Men demokrati og menneskerettigheter er på en måte ikke virkelighetens verden i Midtøsten.

Den nye antisemittismen

Mange uttrykker i dag bekymring for at jødehatet blusser opp igjen på grunn av Israels krigføring i Gaza.

Waage er bekymret for det hun kaller «den nye antisemittismen». 

– Som følge av Israels politikk er det veldig mange som ikke klarer å skille mellom politikken til staten Israel og menneskene som bor der. Dette blir en graut i hodene til mange. Det gjør at mange av de gamle fordommene mot jøder får fornyet kraft. 

Det bekymrer Midtøsten-forskere at Israel-hatet nå sprer seg over hele verden. 

– En ting er at denne krigen er helt grusom mot palestinerne. Men hvordan har Israel egentlig tenkt å leve i Midtøsten etter at denne krigen er over? Israel har jo snart ingen venner igjen.

– Det er det store spørsmålet nå, sier hun.

LES OGSÅ

Kan vi stole på dødstallene
fra Gaza?

Hva skjer med små barn som blir akutt underernært?