For første gang har det kommet en dyptpløyende bok om antisemittismens historie på norsk. Boken er en bredt anlagt fremstilling av jødehatets historie fra antikken og kristendommens begynnelse, gjennom middelalderen og opplysningstiden, til rasebiologiens tidsalder, Holocaust og den nye antisemittismen etter krigen.
Bak det nye verket «Jødehat: antisemittismens historie fra antikken til i dag» står de tre profilerte forskerne og skribentene Trond Berg Eriksen, Håkon Harket og Einhart Lorenz.
De to førstnevnte har mest av alt arbeidet med tiden før annen verdenskrig. Harket har i tillegg skrevet om kirken og Holocaust og den nye antisemittismen.
Lorenz dekker tiden fra 1870-årene til i dag, flere av kapitlene om den moderne antisemittismen forut for Holocaust og selve Holocaust.
Den polske kulturviteren Izabela Dahl har samarbeidet med Lorenz om antisemittismen i Øst-Europa. Terje Emberland har levert et bidrag om antisemittismen i Norge 1900-1940.
Forfatterne har bakgrunn i fagområder som historie, idéhistorie og religionshistorie. Flere av dem har også befattet seg med denne tematikken i tidligere bokutgivelser.
Den fransk-russiske historikeren Léon Poliakovs (1910-1997) omfattende verk «The History of Anti-Semitism» (1973-1985) fremheves som en sentral kilde, men «Jødehat» bygger også på et bredt tilfang av nyere forskningsresultater.
Intoleranse og fremmedfrykt
"Under nazismen kunne ingen jøder føle seg trygge"
Antisemittismens historie kulminerte på 1900-tallet med nazistenes industrielle utryddelse av seks millioner jøder, men dermed er det ikke sagt at jødehat som sådan er noe som bare hører fortiden til.
Det understrekes at det i løpet av de siste årene har blusset opp jødehat i en rekke ulike miljøer i mange land rundt om i Europa. Også i Norge har man sett tendenser til nye antisemittiske ytringer og handlinger.
Bokens forfattere fremhever at kampen mot jødehatet i videre forstand også er å forstå som et oppgjør med intoleransen og fremmedfrykten i Europa.
Hva kjennetegner antisemittismen?
Det betones i «Jødehat» at et særlig kjennetegn ved antisemittismen er at jødene kollektivt som rase, nasjon eller som sosialt definert gruppe tillegges uforanderlige egenskaper.
Idéhistorisk har det vært vanlig å skille mellom et kristent og et sekulært begrunnet jødehat. Det sekulære jødehatet kan være ideologisk, nasjonalistisk eller rasistisk begrunnet. Disse formene lever videre i beste velgående.
Den kristne varianten, at jødene var skyld i Jesu død på korset, er fortsatt levende i mange kristne miljøer i Øst-Europa, men stort sett blitt avleggs i vår tid Vest-Europa.
Antisemittismens historie har etter annen verdenskrig særlig vært knyttet opp mot staten Israels fremferd overfor palestinerne, mistenkeliggjøring av jødenes egen understreking av det unike ved Holocaust i menneskehetens historie og enkelte historikeres forsøk på å underkjenne dødsleirenes eksistens.
Den evige jøde
Legenden om skomakeren fra Jerusalem som under korsvandringen mot Golgata ble dømt til å vandre hvileløst omkring på jorden til evig tid, regnes av forfatterne som et av de beste eksemplene på stereotypienes betydning for sementeringen av forestillingen om at jødene skal være i besittelse av en særegen kollektiv identitet.
Sagnet om «den evige jøde» gjennomgikk en rekke faser etter at det fant sin form i en religiøs folkebok fra 1602. Blant annet ble den tidligere så foraktede og stakkarslige jøden Ahasverus, av romantikkens diktere tolket som en opprørsk helteskikkelse. Senere har også det tragiske aspektet ved Ahasverus-skikkelsen vært et yndet motiv i litteraturen.
Annonse
Her i Norden har det kristne sagnet om «den evige jøde» blitt behandlet av forfattere som Bergljot Hobæk Haff (2001), Per Lagerkvist (1958-1960) og Kristoffer Nyrop (1907). Samlet sett kom det i Europa mellom 1770- og 1930-årene ut ikke mindre enn 1460 variasjoner over Ahasverus-motivet.
Norsk jødehat og nasjonsbygging
"I november 1938 gjennomførte unger aktivister med bakgrunn i NNSAP og NS en plakataksjon i Oslo. Hovedmannen ble stil for retten, men frikjent da man egentlig ikke hadde "
Håkon Harket påpeker i boken at den norske nasjonalismen i første halvdel av 1800-tallet besto av to like deler patriotisme og protestantisme. Jødespørsmålet utfordret dem begge. Gud og fedreland var å regne som to sider av samme sak. Det understrekes i boken at jødefobien var langt sterkere i Norge enn i Danmark i 1814.
Ikke minst Grunnlovens far, Christian Magnus Falsen, gikk hardt ut mot opphevelsen av jødeparagrafen i 1851. Falsens ord i den anledning er gjennomsyret av mistenksomhet og hat mot jøder, noe han ikke var alene om å ha i samtiden:
«Jeg er overbevist om at Jøden aldrig kan bli god Borger av noen Stat, hvor ikke Jøden regjerer. En Religion som ikke aander andet end hat og foragt mot hver den som ikke bekjender seg til den, tvinger Jøden, saa at si til bestandig opposition mot hva der ikke hylder Jødedom.»
Det er viktig å legge seg på minne at slike koblinger ikke er gått ut på dato. I et år hvor vi feirer at nasjonen har vært selvstendig i hundre år er riktig «nasjonalt sinnelag» og religionstilknytning pånytt aktuelt. Denne gangen er det islam og norskhet som omtales som uforenlige størrelser.
De fire typene antisemittisme
Boken problematiserer de ulike typene av antisemittisme. Den i all hovedsak religiøst motiverte antijudaismen er beskrevet i både antikken og middelalderen. Antijudaismen kan i sin opprinnelige form forstås som religiøs kritikk, men er ofte kombinert med mistenkeliggjøring av jødenes moralske karakter og nedrakking av deres levesett.
Den “moderne” antisemittismen utviklet seg mot slutten av 1800-tallet. Den moderne formen bygget på datidens forskningsresultater, men tok fortsatt også gamle myter og fordommer i bruk.
Raseforskere, antropologer og biologer utviklet en rasebasert antisemittisme hvor jødene ble “motrasen” til “arierne”. “Rasekampen” ble til en besettelse og tilintetgjøringen av jødene målet.
I Øst-Europas etnisk rene nasjonalstater var det etter nasjonalistenes oppfatning ikke plass for jødene. De ble sett på som rotløse parasitter som sugde kraften ut av vertsnasjonen. Slike holdninger skapte kollaboratører som nazistene kunne bruke under Holocaust.
Den tredje formen er, slik den tok skikkelse etter Holocaust, “sekundærantisemittismen”. Kjennetegnet for den er hva forfatterne kaller et jødehat uten jøder.
Annonse
Jødene blir her beskyldt for å fortegne omfanget av jødedrapene under krigen for å sikre seg sympati og økonomiske ytelser. Hyppig er denne sorten antisemittisme kombinert med gamle fordommer, stereotyper og konspirasjonsteorier.
Den fjerde typen er tilsvarende sammensatt og maskert som antisionisme. Bak skjuler det seg både en politisk kritikk, blant folk på venstresiden er den ofte blandet med globaliserings- og kapitalismekritikk, og i muslimske miljøer opptrer denne versjonen med trekk fra den klassiske europeiske antisemittismen.
(Bildet på forsiden viser Den evige jøde i Gustav Dorés strek fra 1852. Skomakeren Ahasverus skal ha vært den som nektet Jesus hvile under korsvandringen. Som straff ble han selv dømt til å vandre omkring på jorden til evig tid.)
Antisemittismens historie fra antikken til i dag av Einhart Lorenz, Trond Berg Eriksen og Håkon Harket NW. Damm & Søn AS, 2005 690 sider Pris kr 399,00
Groth, Bente: Jødedommen. Serie: Pax verdensreligionene. Pax Forlag. Oslo 2000. * Harket, Håkon: Jødestaten: historien om en moderne idé. Universitetsforlaget. Oslo 2001.
Harket, Håkon: Theodor Herzl og sionismens opprinnelse. Hovedoppgave i idéhistorie, Universitetet i Oslo. Oslo 1999.
Katz, Jacob: Exclusiveness and Tolerance. Studies in the Jewish-Gentile Relations in Medieval and Modern Times. Oxford University Press. Oxford 1961.
Laingmuir, Gavin I.: Toward a Definition of Antisemitism. University of California Press, New York 1996.
Lorenz, Einhart: Veien mot Holocaust. Pax Forlag. Oslo 2003.
Poliakov, Léon: The Aryan myth: a history of racist and nationalist ideas in Europe. Translated by Edmund Howard. Basic Books. New York 1974.
Poliakov, Léon: The History of Anti-Semitism. I-IV. University of Pennsylvania Press, Philadelphia 2003.
Waage, Peter Normann: Jeg, vi - og de andre. Om nasjoner og nasjonalisme i Europa. Cappelen Forlag. Oslo 1996.
